«Vi visste hva slags brannfelle bygningen var»

- Jeg fikk en rar følelse da alarmen gikk. Vi pleide å ha to menn som brannvakter i teateret hver gang noe foregikk på scenen, og visste hva slags brannfelle bygningen var. Så vi visste hva som potensielt kunne skje der. Nå er det jo heldigvis sånn at cirka 90 prosent av meldingene vi får inn viser seg ikke å være store greiene, men denne kvelden kjente jeg det liksom bare - at nå er det alvor, forteller Vidar Klyve (59), som var leder på brannbilen den desemberkvelden i 1993.

Han er i dag pensjonert, siden brannmenn går av med pensjon ved 57 års alder.

Sammen med kollegaene Jens Svendsen (51) og Tor Korneliussen (53) møter han, nesten akkurat 20 år etter den famøse brannen, Dagsavisen Fremtiden i teateret - for å fortelle hva de husker fra den skjebnesvangre natta.

Overtent

Det hadde vært unormalt mange branner i byen så langt denne vinteren, så mannskapet i Drammensregionens brannvesen (DRBV) hadde hektiske dager. Grytidlig om morgenen 10. desember var det rundt 20 kuldegrader i Elvebyen, og allerede på vei over brua så gutta på brannbilen at røyken veltet opp fra den ærverdige teaterbygningen. Dette dreide seg ikke om noen falsk alarm.

Da de fikk stoppet bilen ved siden av teateret, syntes det gjennom vinduene hvordan hele innsiden av bygget allerede var i ferd med å bli slukt av flammene.

- Det gikk fort opp for oss at her var det ikke annet å gjøre enn å prøve å begrense skadene, og hindre brannen fra å spre seg til andre bygg. Vi tok oss inn, men seteradene sto nærmest og glødet av den intense varmen. Det var et skremmende syn. Vi måtte bare se til å komme oss ut igjen - før vi fikk taket i hodet, sier Jens Svendsen.

Tøff jobb

Dyve hadde imidlertid tatt seg inn på scenen, via den gamle tretrappa på siden av teateret, og forsøkte å starte slukningsjobben derfra. Men også han måtte gi opp. Flammene hadde allerede vokst seg for store, og det overtente sceneteppet spredte flammene og heten videre. Vel ute igjen måtte brannmennene føre brannslangene ned i elva - for å få nok vann. Mens de holdt på med slukkingen ble klærne våte, og det var vanskelig å bevege seg i de stivfrosne, tunge gevantene.

- Til å begynne med var det oss 12 fra stasjonen som møtte opp, men heldigvis fikk vi tilkalt flere etter hvert. Jeg mener å huske at vi fikk låne en stigebil til fra Asker, men bortsett fra det måtte vi klare oss selv, sier Dyve.

Kjapt vedtak

Utenfor hadde også stadig flere av byens beboere samlet seg, blant dem flere av menneskene som skulle vise seg svært sentrale i gjenoppbygningen av teateret. Både Terje Aass, bryggerieier og entusiastisk medlem av teaterets styre, ordfører Turid Wickstrand Iversen og teatersjef Liv Ottesen var hjelpeløse vitner til tragedien. Men allerede der og da våknet tanken om å få bygget det hele opp igjen. Senere på dagen, da de hadde fått samlet teaterets styre, var vedtaket et faktum. Drammens teater skulle gjenoppstå - så likt originalen fra 1870 som mulig.

En del av sjelen

En av dem som kom på vakt utpå morgensiden var Tor Korneliussen (53). Han var ikke forberedt på synet som ventet ham.

- Fortsatt glødet det fra innsiden av teateret, men fra utsiden så det ut som et utbrent og dypfrossent hus. Det var bare skjelettet igjen. Da jeg kom meg opp i liften på snorkelbilen, og så det hele ovenfra, gikk det opp for meg hvor mye teateret egentlig betydde for Drammen. På den ene siden hadde jeg den utbrente bygningen, der store deler av taket hadde gitt etter - på den andre sto en forsamling veldig triste mennesker. Mange gråt åpenlyst. For teateret var ett av svært få praktbygg i Drammen, og byen ville blitt desto fattigere uten, påpeker Korneliussen.

I likhet med de aller fleste drammensere setter han stor pris på at den historiske bygningen ble gjenoppbygget, og ikke erstattet med et moderne kulturhus i glass og stål.

De tre brannmennene kan også fortelle at de ble svært overrasket da de fikk vite at både teaterbrannen, og en hel rekke av de andre og mindre brannene som preget 1993, var antent av en og samme mann. For vedkommende var en godt likt, stillferdig og vennlig kar - med mange bekjente i byen. Korneliussen hadde sågar vært på båttur med ham bare et halvår tidligere.

Sprinkleranlegg på vei

- Og det verste er jo - at om han bare hadde ventet noen uker før han antente teateret kunne det hele vært unngått. For teateret hadde fått pålegg om å montere sprinklersystem i hele bygningen. For selv om ytterveggene var av mur, så var det en masse gammelt treverk på innsiden - tørket siden 1870. Dørene var skjeve og utette, og nede bak scenen var et roterom fullt av alskens gamle greier - kulisser og rekvisitter og sånt. Og det var vel også her brannen startet. Uansett hadde faktisk noen rørleggere så smått begynt med monteringen av sprinkleranlegg. Utstyret og verktøyet deres gikk med i brannen det også, forteller Korneliussen.

I brannmuren

Sistnevnte var også med på å rive ned noen murvegger i høyden - i etterkant av brannen. Det som kunne reddes av de opprinnelige bygningsdelene skulle bevares, men mye måtte også ned før det kunne bygges opp igjen. Korneliussen, som har stor interesse for gamle hus og gjenstander, fikk ta med seg noen av de gamle mursteinene som takk for hjelpen.

- De har jeg brukt - ironisk nok kanskje - til å mure brannmur av på hytta, så de er faktisk fortsatt til nytte de også, konstaterer Tor Korneliussen.

pernille.vestengen@dagsavisen.no

Går så det suser

Det gjenreiste teateret har mer suksess enn noen gang tidligere, og har de tre siste årene satt nye publikumsrekorder - år etter år.

Mange mener brannen vekket en ny stolthet og «drive» i drammenserne - og da spesielt for hva byens ærverdige gamle teater kunne by på.

I dag selger Drammens Teater over 100.000 billetter i året. Det er dobbelt så mye som på Chat Noir.

Til tross for at det ikke har mer enn 450 sitteplasser, er Drammens Teater nå Norges 5. største kulturhus, kun slått av Operaen, Den Nationale Scene i Bergen, Oslo Nye Teater og Nationaltheatret.

I fjor ble det spilt hele 470 forestillinger i Drammens Teater.