– Hadde det ikke vært for ildsjelene, hadde jeg ikke vært fotballspiller

Hvem: Amahl Pellegrino (32), bor i Drammen, men pendler til Bodø

Hva: Fotballspiller i Bodø/Glimt

Hvorfor: Har gitt ut bok om sin reise i fotballverdenen.

Hei Amahl!

– Hei, beklager for forsinkelse. Jeg satt i et intervju med NRK.

Ikke noe stress, skjønner at interessen er stor etter at du ga ut boka, kan ikke du fortelle hvorfor du valgte nettopp dette?

– Mest for å fortelle den yngre generasjonen at det finnes flere veier til å nå drømmen. Man trenger ikke å være 15–17 år for å nå fotballdrømmen, den kan man oppnå senere også. Det viktigste er å jobbe hardt.

Hvor gammel var du selv når du oppnådde drømmen?

– Jeg var 22 år gammel da jeg spilte i 4. divisjon. Jeg debuterte på det høyeste nivået i Norge da jeg var 25 år gammel.

Når følte du at du hadde oppnådd drømmen, da?

– Det var da jeg skrev kontrakt med Lillestrøm i 2014. Min første kontrakt på det øverste nivået. Da var jeg 25 år gammel. Det var som en drøm som kom i oppfyllelse. Det var en veldig fin opplevelse, selv om jeg har hatt en fin karriere etter det også.

Men når begynte du å drømme om å bli fotballspiller?

– Da var jeg veldig liten, men situasjonen var slik at moren min ikke hadde råd til å melde meg inn i et lag. Vi var fire brødre som levde i en liten trang leilighet i Drammen, med en mor som jobbet hardt for å få ting til å gå rundt. Vi barna måtte passe på oss selv da hun var på jobb.

Dessverre er situasjon fortsatt slik for mange i Drammen. Byen sliter med barnefattigdom, hva vil du si til de barna som lever fortsatt slik?

– Det er kanskje ikke så mye jeg kan si til barna, jeg vil heller si noe til de som styrer landet. De må forebygge barnefattigdom. Vi har mistet og mister mange talenter slik. Idretten skal være for alle.

Hva ble din redning?

– Min mor, min familie og ikke minst mine trenere ved Drammen fotballklubb, som hjalp meg. De betalte til og med medlemskontingenten min. Men om jeg ikke hadde vært god til å spille fotball så hadde jeg aldri fått mulighetene jeg fikk. Selv om barndommen var hard så kunne jeg ikke vært foruten den. Uten de ildsjelene hadde jeg nok ikke vært her.

Hvordan har fotballsesongen vært i år?

– Det har vært et tøft år. Jeg har spilt mange kamper og reist mye. Samtidig som jeg har hatt en vondt akilleshæl.

Du har jo blitt kåret til årets spiller i Eliteserien 2022 ved NTBs spillerbørs, det må jo være bra?

– Ja, absolutt. Det ser jeg på tilbake som en god presentasjon.

Men du er jo snart ferdig i Bodø, hvor går veien nå?

– Hehe det kan jeg ikke røpe. Først går reisen til Trondheim for å operere den vonde akilleshælen, så for vi se hvor reisen går videre.

[ Clas Brede Bråthen: – Jeg var i overlevelsesmodus ]

Da må vi over til noen faste spørsmål. Hva gjør deg lykkelig?

– Det å komme inn døra og se barna mine smile.

Hva misliker du med deg selv?

– At jeg har lite tålmodighet. Jeg vil at ting skal skje raskt.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Mitt fotballforbilde, Ronaldinho. Helst med en fotball i heisen, slik at når jeg er ferdig med å være starstruck så kunne vi forhåpentligvis snakket litt om fotball og trikset litt.

Hva kunne du tenkt å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Det må være at idretten skal være for alle. Det er dessverre slik at mange går i demonstrasjonstog for mange fine saker, men ingen har tatt på denne fanen ennå. Du kan selv tenke deg når det var dyrt å spille fotball da jeg vokste opp, så er nok situasjon enda verre nå.

[ Kan man lære seg å elske? Ja, mener Per Arne Dahl ]

[ – Jeg viste ansiktet mitt da det var kortisonoppblåst. Det betydde mye for folk ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen