– Må ikke ta alt for god fisk

Hvem: Linda Kristin Jakobsen (46) Aktuell: Hun protesterte på kommunens skyhøye egenandelskrav for assistanse til hennes ME-syke, hjemmeboende sønn (21), og vant fram. Kommunen innser nå at det er feil å legge hele husstandens inntekt til grunn – når den hjelpe­trengende er voksen.

– Til Drammens Tidende sier du at det med en gang var innlysende for deg at kravet om egenandel for brukerstyrt personlig assistent (BPA), som kommunen sendte sønnen din, var altfor høyt. Hvordan kan det ha seg at ingen i
kommunen oppdaget feilen?

– Jeg tenker at det er lett å bare fortsette å behandle saker slik det har etablert seg en praksis på, i stedet for å vurdere loververket kritisk. Men så er det vel heller ikke så lett å snu, når dette har blitt praktisert i en årrekke. Men det er noe med ikke å ta alt for god fisk.

–  Hvordan gikk du egentlig fram?

– Jeg tror min styrke ligger i at når jeg tenker at noe umulig kan stemme så gjør jeg egne undersøkelser. Heldigvis har jeg et stort nettverk jeg kunne forhøre meg med – fra advokater til Uloba (organisasjon som kjemper for funksjonshemmedes rett til selvstendighet og likestilling, red.anm.) og ME-foreningen. Dermed fikk jeg bekreftet det jeg trodde. Også Helsedirektoratet konkluderte med at kommunen tolket forskriftene om egenandel feil, og at barn over 18, som fortsatt bor hjemme hos foreldrene, skal regnes som enslige. Det vil si at bare deres egen inntekt tas med i beregningsgrunnlaget - og ikke husstandens samlede inntekt.

–  Det er ingen spøk å utfordre byråkratiet - hvorfor gikk du løs på dette?

– Det er nok flere foreldre som har lurt på om det virkelig skal være så dyrt, men foreldre til alvorlig syke barn er ofte veldig slitne – og orker ikke å ta opp kampen. Jeg er vant med å stå på barrikadene, både som politiker for Drammen Venstre, som tidligere leder for Betzy krisesenter og nå som jeg jobber med enslige, mindreårige flyktninger. Så jeg følte jeg var nødt til å protestere. Det har kostet, men nå som kommunen innrømmer feilen - og vil rette opp i det overfor alle som er rammet, så er det verdt det. Etter at jeg la saken ut på Facebook har jeg også fått meldinger fra pårørende i andre deler av landet, som har opplevd det samme. Jeg håper dette kan føre til at de får stoppet tilsvarende praksis i andre kommuner, for jeg frykter at dette kan gjelde veldig mange flere enn oss i Drammen. Men jeg er veldig glad for at virksomhetsleder nå i etterkant personlig har tatt kontakt og beklaget. Det betyr mye.

– Det var først etter at du fikk Helse­direktoratet på banen kommunen innså at de måtte endre praksis, mens din første klage på egenandelssatsen ble avslått. Sett i lys av dette, og den såkalte Nav-skandalen, hvordan mener du institusjoner som dette burde opptre framover?

– Jeg synes i hvert fall de kan vise mer ydmykhet og interesse for økt samarbeid med de pårørende, som kan være en stor ressurs. Hvis jeg som leder hadde fått en seriøs klage, med henvisning til feil lovforståelse, ville jeg jo ha tatt det på alvor - og sjekket om jeg hadde forstått det rett. Man må våge å se på egen praksis med åpne øyne, men jeg opplever nok ikke at det er særlig rom for egne vurderinger innen dette feltet. Grunnen til at jeg selv til slutt nådde fram med denne saken har nok mye å gjøre med at jeg kjenner sjargongen og vet hva jeg skal be om. Sånn burde det ikke være.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Å være sammen med mennesker jeg er glad i.

– Hvem var din barndomshelt?

– Pippi.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Bestiller en aromamassasje.

– Hva liker du minst ved deg selv?

– Jeg er nok litt av et skippertaksmenneske, og skulle ønske jeg klarte å fordele energien bedre.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det meste som omhandler urettferdighet. Jeg har vokst opp med å demonstrere sammen med min mor, og har hatt med meg alle tre barna mine på ulike demonstrasjoner fra de var små. Det å si ifra i mot urett, og bruke stemmen for de som kanskje ikke så lett blir hørt, er en viktig verdi.

– Er det noe du angrer på?

– Ja masse. Alle de gangene jeg ikke klarte å være en god venn, kollega, hjelper eller familiemedlem. Å være tilstede for andre er krevende og da vil en trå feil av og til.

– Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Lederen av bevegelsen My Stealthy Freedom Masih Alinejad. Hun er en sterk kvinne som kjemper for kvinners rett til selv å få bestemme om en ønsker å la være å bruke hodeplagg eller vil ta det på seg. Gjennom bevegelsen jobber hun for at kvinner og menn skal være likestilte og samarbeide om målet som er virkelig likeverd. Hun er en kvinne jeg beundrer veldig.

Les også: Linda fikk kommunen til å endre praksis