Afghanske Farhad Safi (18) kom mutters alene til Norge for to år siden. På Konnerud i Drammen fant han et hjem hos familien Tegler. (F.v.:) Farhad, Sarah (8), mamma Hege, Kasper (snart 10), Ida (7 md.) og pappa Geir. FOTO: PERNILLE VESTENGEN

- Ville aldri vært foruten Farhad

DRAMMEN: I løpet av det siste året har familien Tegler på Konnerud fått to nye medlemmer. For sju måneder siden ble lille Ida født, og tre måneder senere flyttet Farhad (18) inn.

- Han er jo sånn en herlig gutt. Flink og pen og arbeidsom og godhjertet. Han er bare helt fantastisk, jeg drømmer allerede om barnebarn jeg, ler Hege Tegler.

Farhad Safi ser ned og virker litt brydd, men han smiler bredt. Etter fire måneder med den norske familien begynner han å bli vant med mamma Heges likeframme væremåte og ektefølte komplimenter. De to har utviklet et helt spesielt vennskap, og for Hege teller nå familien mamma, pappa, tre barn - og en nesten voksen sønn.

 

Del av familien

Da Hege og Geir Tegler først bestemte seg for å leie ut sokkelleiligheten i det nybygde huset på Konnerud til en ung afghansk gutt, via Drammen kommunes avdeling for enslige, mindreårige flyktninger, var det flere i omgangskretsen som reagerte med en smule skepsis. Ekteparet hadde jo nok å henge fingrene i fra før, med sønnen Kasper (snart 10 år) og datteren Sarah (8), som er rullestolbruker på grunn av cerebral parese. I tillegg var Hege på denne tida høygravid med lille Ida (nå 7 md.).

- Men vi var solgt med en gang vi ble fortalt om Farhad av de ansatte ved bofellesskapet for enslige, mindreårige flyktninger, som kom hit for å informere om vertsfamilieordningen. I dag er han en naturlig del av familien, og både slekt og venner er blitt så glade i ham. Som Sarah sier; det er ikke tre barn i familien lenger, det er tre barn og Farhad.

Da han fylte 18 år, arrangerte familien stor bursdagsfeiring, og blant de mange gjestene var både familie, venner av Farhad fra bofellesskapet, ansatte i Drammen kommune og andre venner av familien.

 

Farefull ferd

15 år gammel visste Farhad Sufi at han måtte vekk fra Afghanistan. Gutten hadde ikke mye til framtidsutsikter i den krigsherjede Kunar-provinsen, og hadde aldri gått på skole. Heldigvis var foreldrene hans enige, og sammen klarte de å få samlet sammen nok penger til at han kunne flykte.

I omtrent et år reiste han gjennom Europa, gjemt om bord i busser, trailere og biler. På grensen mellom Hellas og Italia hadde de uflaks. Tollerne oppdaget flyktningene som var gjemt bakerst i lasterommet på en trailer, og Farhad ble satt i fengsel. Men siden han var syk, og fikk stadig høyere feber, ble han flyttet over til et sykehus. Unggutten vet fortsatt ikke hva som feilte ham, siden han ikke skjønte noe av hva det italienske sykehuspersonalet sa, men etter omtrent en måned var han frisk nok til å bli sendt til et lokalt mottak.

Derfra kom han seg videre til Athen, og etter langt om lenge til Norge. Sammen med en gruppe andre, unge flyktninger ble han først plassert ved et mottak på Hønefoss.

 

Vil hjelpe søsknene

- Jeg følte meg veldig alene i begynnelsen. Det verste var ikke å forstå hva noen rundt meg snakket om. Jeg fikk gode venner blant de andre flyktningene, men vi ble alle sendt til forskjellige deler av landet, så da jeg kom til Drammen var jeg alene igjen. Jeg bodde i bofellesskapet i halvannet år, og lærte meg norsk. Da gikk alt bedre, men jeg ønsket meg veldig en vertsfamilie. Jeg hadde ikke lyst til bare å bli sittende alene i en leilighet i en eller annen blokk, uten noe nettverk rundt meg. Og så dukket Hege og Geir opp, forteller Farhad.

Han snakker ikke mye om familien hjemme i Afghanistan. Han savner dem, men har ikke hørt fra dem siden han reiste derfra. Det kan være farlig for familien om Taliban finner ut at de har sendt Farhad ut av landet. Med tida håper han imidlertid å kunne skaffe nok penger til at også de fire yngre søsknene, to gutter og to jenter, skal få sjansen til å komme seg ut av landet.

 

Vil beskytte ham

- Jeg tenker mye på moren hans, konstaterer Hege stille.

Hun kan nesten ikke forestille seg hvordan det ville vært ikke å vite hvordan sønnen hennes hadde det, hvor han bodde - eller om han i det hele tatt levde.

- Men jeg ville uansett håpet at noen var glade i ham og passet på ham, at han hadde en familie rundt seg som elsket ham - slik vi elsker Farhad.

Familien Tegler og Farhad tilbringer mye tid sammen. Han er på fotballtrening og sykkelturer med pappa Geir, og for Kasper og Sarah er han en veldig populær storebror.

- Det var helt supert at Farhad kom hit, for det var litt for mange jenter her, mener Kasper.

- Jeg synes det gikk veldig fort å bli kjent med både Ida og Farhad jeg, konstaterer Sarah.

Hege har nok likevel det nærmeste forholdet til unggutten, og innrømmer at hun ofte må minne seg selv på at han faktisk er 18 år, og ikke behøver å pakkes inn i bomull.

 

Kan alltid komme hjem

- Han har vært igjennom så mye, og har så mye press i forhold til å skulle klare seg selv i det norske samfunnet. På toppen av det hele kommer alle fordommene unge som Farhad møtes med her, som om noen velger å bli født i en krigssone i Afghanistan. Men måten han takler det på, hvordan han jobber og står på, er et godt eksempel for barna våre. Jeg skulle likt å se en norsk ungdom klare det samme. Kommunens ansvar for ham tar jo slutt når han er 20, men vi slutter selvsagt ikke å bry oss om ham, og har forsikret Farhad om at han alltid har et hjem her, sier Hege, som også har tatt det på sine skuldre å lære den unge afghaneren mer om sosiale koder, kjønnsroller og hva man ikke burde gjøre.

Det er tross alt veldig mye nytt å forholde seg til i Norge for en ung gutt fra et land der jenter knapt er synlige i samfunnet, og der ingen rører alkohol.

- Vi ser på Paradise Hotel sammen hver kveld vi. Det er litt flaut å innrømme, men det er fryktelig morsomt. Og så er det jo veldig mange gode eksempler der da, på hvordan man ikke bør oppføre seg, ler Hege.

Farhad ler han også, rister litt beskjemmet på hodet - og virker hjertens enig.

pernille.vestengen@dagsavisen.no