Panamamma

Bok to av åtte i romanserien «Østenfor vest» har kommet ut for noen dager siden. De neste bøkene i serien, satt til Oslo vest på 80-tallet, kommer på løpende bånd utover høsten.

I tillegg ble dokumentarboka «Om vi heftes underveis», om krigsseilerne og deres familier, utgitt i vår. Kristine Storli Henningsen har mange jern i ilden. Men nå er det Panama som står i hodet på forfatteren.

To dager etter at hun møter Dags­avisen Fremtiden, flytter Henningsen med mann og tre sønner på fem, seks og åtte år, til det smale landet helt sør i Mellom-Amerika. Der skal familien bo i et år.

- Jeg har aldri vært i Panama og kjenner ingen som har bodd der heller. Men jeg snakket med ei venninne som sa at Panama City er den tredje billigste hovedstaden i verden å leve i. Dessuten har vi vært en del i Latin-Amerika tidligere, og nå ønsker vi å dra på eventyr med hele familien, sier hun.

- Burde flere pakke sakene og reise bort et år?

- 95 prosent av dem jeg forteller om turen til, sier de gjerne skulle gjort det samme selv. Mange tenker tanken, men det er få som faktisk reier bort et år. Det er enklere enn folk tror. Alle skal ha stort hus, hytte og to biler. Det er ikke verre enn å leie ut huset og eventuelt ta permisjon. Jeg er glad det manifesterer seg, sier Henningsen.

Bolig og bil står klar når de kommer, men hvordan året blir er ennå usikkert. For Henningsen er en del av opplevelsen er å reise over uten noen spesifikk plan.

- Jeg kan ikke et ord spansk, så det blir spanskkurs når vi kommer over. Språket må vi bare lære oss. Barn tar språk kjappere, og vil jo kunne spansk før oss. Kanskje jeg blir en sånn white trash mom som sier «order for mommy: steak and beer», ler hun.

Fordummende teknologi

- Å rense jordbær er meditativt. Jeg tenker mye, på kapitler i bøker, hva jeg skal gjøre, og jeg tenker godt når jeg gjør noe repeterende. Det kjennes naturlig å gjøre noe aktivt med hendene, og dessuten bygger det opp til noe fint som skal komme: jordbær med familie eller venner, sier Henningsen, mens hun renser bær på kjøkkenet til svigermor på Solbergmoen.

Henningsens hus i Drammen er allerede leid ut før reisen.

I tillegg til å rense jordbær plukking av skjell og fine steiner i vannkanten sammen med barna, en av sommerfavorittene til Henningsen.

- Og å holde sand i hendene og la den gli ut mellom fingrene eller ta på svaberg. Det handler om å være i direkte kontakt med naturen, og gir litt samme følelsen som å gå barbeint, sier hun.

Selv om Henningsen ikke vil kalle seg handy, har hun god praktisk sans.

- Jeg har jobbet i begravelsesbyrå, og er vant til å rydde, ordne og sjaue. Men noen snekker er jeg ikke, sier hun.

Forfatteren mener likevel at det er viktig å kunne skape noe med hendene.

- Teknologien er bra for oss, men også fordummende. Kunnskap fra generasjoner tilbake går tapt fordi en enklere løsning finnes noen tastetrykk unna. Kulturarven forsvinner når stadig færre kan sy, snekre eller navigere manuelt. Det er mye jeg angrer på at jeg ikke fikk lært av besteforeldrene mine. Og hva skjer hvis teknologien svikter? Vi lener oss på noe vi ikke vet at vil vare. Dessuten er det beroligende å gjøre noe med hendene, som tar den tida det tar, og gir følelse av å fysisk klare noe. Også voksne har behov for mestringsfølelse, sier Henningsen.

Ærlig mammablogg

Ved siden av forfatterskapet er Henningsen kjent for bloggen «Antisupermamma», en helt ærlig mammablogg.

«På denne antisupermammabloggen finner du ingen rosa prinsessekake-oppskrifter eller bilder av barnas første smil. I stedet kan du lese om mislykkede Toro-saker og en smånevrotisk mor. Hensikten er at du skal le, og føle deg som en bedre mamma. For jeg er garantert verre enn deg», heter det i Henningsens beskrivelse av bloggen.

- «Antisupermamma» ble til ved at jeg fikk tre gutter og en hund på 3,5 år. Selv er jeg enebarn fra Oslo vest, hadde åtte personer til å dekke alle mine behov, og ble genierklært av å tegne en krusedull. Jeg ville gi det samme til mine barn, men det ble i stedet en kamp for å overleve, sier Henningsen.

Hun meners perfeksjonismen som forventes, med «regler» for å være en god mor og far, er helt umulig å følge.

- Så jeg går heller for å være en antisupermamma, også kjent som helt normal.

- Har vi et usunt mammaideal?

- For mange blir barna en hobby, og hva de har på matpakka, klærne deres og bilsetet de sitter i blir veldig viktig. Jeg skjønner ikke hensikten, og reagerte med å gå tilbake til urkvinnen: Har barna varme klær og normalt sunn matpakk, må det være nok. Faren med perfekte mødre, er at de forventer perfekte barn, og legger et voldsomt forventningspress på ungene sine. Når mine barn ser at jeg brøler, surrer og glemmer middag, ser de også at det er greit. Det viktigste for barn er kjærlighet og grenser. Alt annet er sekundært, sier Henningsen.

endre.stangeby@dagsavisen.no