Ny milepæl for Fjell

Hvem: Parminder Kaur Bisal (44)

Hva: Prosjektleder Fjell 2020

Hvorfor: Onsdag åpnet ordføreren et nytt aktivitetsområde for barn og unge med kunstgressflate, 5-erbane, sandvolleybane, lekeplass og treningsområde i Dumpa.

Fortell om jobben din og utviklingen i Fjell 2020-prosjektet?

– Jeg har jobbet her siden 2012, og min oppgave er for en stor del å få folk til å samhandle: bydelshuset, frvilligsenteret, nærmiljøkontoret, biblioteket, helsestasjonen, barnehager og skoler. Alle er viktige bidragsytere inn til helheten. Nav Drammen driver Jobbjakt på bydelshuset, og Jobbsjansen er også en del av Fjell 2020, selv om den er lokalisert i sentrum. Deltakerne er i hovedvekt fra Fjell. Prosjektstrategien er tredelt: Tjenesteutvikling, ressursmobilisering og en del er uteområder og bygningsmasse, som vil komme opp i flere hundre millioner når alt står ferdig. I dag innvies det nye området av spesielt inviterte 6.- 9.-klassinger.

Du får gjennom jobben godt innblikk i Fjell-oppvekst. Selv vokste du opp i Nybyen for noen tiår siden. Hvor ligger forskjellene slik du ser det?

– Da jeg vokste opp var det to innvandrerfamilier i Nybyen, pappa kom i 1974 og moren min og vi i 1976. Jeg hadde bare norske venner, og på lekeplassen «Leika» hang alle sammen, fra de bitte små til de store. Alle brydde seg om alle, vi hoppet over gjerder og var inne i hverandres hager, foreldre passet på og sa fra. Vi var minoritet, men hadde aldri følelsen av at innvandrerbakgrunn var noen stor issue. Jeg spilte kornett i korpset og senere Parkmusikken. Jeg var 4 1/2 da jeg kom og gikk ikke i barnehage, så jeg husker at jeg snakket litt dårlig norsk i førsteklasse. Men vi hadde norske språkmodeller rundt oss hele tida, det var naturlig førstespråk for oss ute. Slik er det faktisk på Fjell også, i skolegården snakkes det norsk, og jeg tror det er en fordel med et stort mangfold og et internasjonalt miljø. Selv om jeg ikke savnet det da jeg var liten, merket jeg da vi kom på VGS at det var hyggelig å være én av flere. Samtidig har sosial kontroll en tendens til å forsterkes når grupper fra ett miljø blir større, kleskoder og den type ting.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Shantaram» var veldig fin. Litt fordi jeg er fra India, men den er godt skrevet og beskriver reelle forhold i Mumbais underverden, selv om den kan virke overdrevet.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er jeg egentlig hele tida, jeg er et positivt menneske. At jeg kan bidra til at folk har det godt rundt meg.

Hvem er din barndomshelt?

– Jeg hadde ingen.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kan bli veldig sint, farer fort opp og fort ned! Litt temperamentsfull – det ligger til familien.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Storfest for storfamilien. Da kan vi lett bli seksti, men er alltid hjemme hos hverandre – det er plass til alle!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?

– Mot kvinneundertrykking og mot rasisme, mot atomvåpen og LHH- spørsmål. Etter skytedramaet er det viktig å vise støtte, men hverdagspraksis teller mest.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Egentlig ganske mange, for å fortelle hva jeg ikke er fornøyd med! Med Donald Trump, for å fortelle hva jeg synes om hans politikk. Og med Indias statsminister Narindra Modi, han er samme type – nasjonalist og høyreekstrem. Å spille på frykt og sette grupper opp mot hverandre for å skape uro har jeg lite til overs for. Det fins en i Norge også, men jeg skal holde meg til de to!