I Marits «skumle» nabolag

– Skriveprosessen skal gjøre litt vondt. Det finnes nok enkel krim fra før, erklærer Reiersgård.

Hun ble nylig gjort oppmerksom på at alle hun «tar livet av» stadig er i samme alder som hennes egne barn.

– Jeg tar vel for meg det – som for meg er det verst tenkelige. Nå som ungene er i ferd med å bli voksne, kan man jo lure på hvem som må bøte med livet neste gang. Kanskje det blir bikkja – eller mannen min, ler Marit Reiersgård.

Mer enn svart-hvitt

«En roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellommenneskelige anliggende over et bredt spekter», skrev Pål Gerhard Olsen i Aftenposten om Marits krimdebut «Stolpesnø» i 2012.

Det er nettopp hennes modige omgang med det vonde, vanskelige og nesten utenkelige anmelderstanden gjerne trekker fram som en av Reiersgårds største fortrinn.

Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen, ved politiet i Drammen, må ikke jakte på psykopatiske, superintelligente seriemordere med stormannsgalskap. Her er det hverdagsmenneskene som rår, både som skurker og helter, men ingen av dem er bare snille eller bare slemme.

– Jeg tror alle kan drepe jeg, om de bare blir presset langt nok, sier krimforfatteren.

Hun byr på kaffe fra termos og legger tovede sitteunderlag i friske farger på trebenken. Hun liker farger. Vil gjerne synes blant alle de svartkledde og høytidelige.

Bra gjemmested

«Camilla Carlsen var blitt funnet i nærheten av stien som gikk gjennom et lite skogholt midt i den lange bakken. Paradisbakken. Ikke mye som minnet om paradis ved disse bildene», tenker politimann Verner Jacobsen, som i Reiersgårds siste bok forsøker å løse et nesten 25 år gammelt mord før foreldelsesfristen går ut.

På benken midt i Paradisbakken, med utsikt over Lierdalen og Drammen, sitter krimforfatteren og skuer ned mot ovennevnte skogholt.

– Om sommeren er løvverket så tett at man ikke ser inn der i det hele tatt. Allerede for flere år siden kom jeg til å tenke på at det måtte være et ideelt sted å gjemme et lik. Det kunne ha gått både uker og måneder før noen hadde oppdaget det, mener Reiersgård, som ofte går tur med familiens hund langs stien mellom Tranby og Lierbyen.

Mørke steder

Påskeidyllen er komplett, i vårsola, på benken donert av Lions. Marit har knallrød leppestift som matcher jakka – og hjemmesnekra øredobber, i form av bitte små, dinglende utgaver av hennes tredje kriminalroman «Paradisbakken».

– Jeg er jo egentlig vindusdekoratør, så jeg synes sånne prosjekter er morsomme å holde på med, sier forfatteren.

Hun, som skriver om slike dunkle gjerninger og mennesker, virker selv så mild og snill og munter. Marit er ikke helt enig i den beskrivelsen.

– Vi nordmenn er så flinke på dette med fasader, men alle har et mørkt bakrom, enten det er lite eller stort. Verner Jacobsen sier et sted at han tror på det gode i folk. Jeg heller nok mer til det motsatte – og tror vi trenger begge deler. Noen må være onde for at vi skal forstå og sette pris på godhet. Men ondt og ondt, det er vel kanskje heller mangel på empati vi snakker om.

Lever farlig

Reiersgård påstår at hun ikke er av de aller mest empatiske selv heller. I hvert fall får visst ikke hennes mann, som ligger hjemme med «manneinfluensa», all verdens til omsorg akkurat nå.

– Jeg hadde ikke egnet meg som sykepleier. Forresten snorker han også. Så mye at livet hans henger i en tynn tråd innimellom. Han vet selv at han lever farlig.

Marit ler godt, men føler seg nok litt slem.

– Huff, nå utleverer jeg ham visst skikkelig her. Til gjengjeld er han heldigvis helt super på alle andre områder altså. Jeg har virkelig ikke stort å klage over.

En kar sliter seg opp Paradisbakken, leiende på en sykkel i den tunge snøen. På høyde med benken stopper han for å få igjen pusten, mens han veksler noen ord med Marit. Han bor også på Tranby og klager over støyen fra motorveien.

Marit ser annerledes på det:

– Jeg liker å forestille meg at det er en stor foss i nærheten jeg. Det er en sånn jevn dur, så det blir ikke plagsomt. Dere hører at det lyder som en foss?

Mannen tramper videre.

– Jeg er visst ganske god på fortrengning, konkluderer Marit – og fyller på med ny og varmere kaffe.

I Fossums fotspor

Reiersgård er langt fra noen fetert kunstner. Sakte, men sikkert har hun lagt stein på stein. Fra ukebladføljetonger via barnebøker til kriminalromaner.

Med den tredje boken om udåder i Lier føler hun det har begynt å løsne mer. Boken er anmeldt i alle de største avisene. Om Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet ikke akkurat var overbegeistret, synes Marit det er mye bedre enn å bli oversett.

– Men de fleste anmeldelsene har vært positive. Faktisk har opptil flere ment menneskeskildringene mine kan ligne på Karin Fossum sine, mens den ytre handlingen er mer «Lindellsk». Bedre omtale kan jeg ikke tenke meg. Fossums bøker er jo mye av årsaken til at jeg ønsket å forsøke meg på dette, konstaterer Marit, som alltid har sett opp til sin kollega fra Sylling.

Påsken skal hun for øvrig bruke nettopp til å lese seg opp på andres krim.

– Jeg kan ikke lese sånt mens jeg skriver selv. Da blir det bare sånn: Åååååh, hvorfor kom ikke jeg på det?