Gåtefullt funn fra en fjern fortid

Hva kan du risikere å finne innerst i kroken, på aller nederste hylle, i et roteskap i skolens materialrom? Jo, en oval, køllelignende gjenstand av stein med borehull og innrissede fiskebeinsmønstre! Det opplevde jeg som rektor/inspektør ved Hegg skole for noen år siden.

Oldsaker finner en vanligvis ikke i skoleskap. Hvordan i all verden hadde «kølla» havnet her, nedstøvet og glemt? Undersøkelser ble satt i gang. «Kølla», vi får kalle den det, var blitt funnet på en byggetomt, og levert inn til Hegg skole i Lierbyen. Oppholdet i skoleverket ble langvarig, 30 år, før den ble gjenfunnet og levert inn til Historisk Museum i Oslo.

Det var, og er, en oldsak. Helt unik som gjenstand i Norges steinalderhistorie. Det finnes ikke maken her til lands. Men her i distriktet er vi vel vant til storslagne funn fra fjerne tider; Hoenskatten fra Eiker, sølvskatten fra Lahell i Lier, helleristninger og mange gjenstander, pilspisser, skinnskraper og mer til.

«Kølla» ble gjenstand for nøye gransking av arkeologer. Sammenligninger med andre funn er gjort i Norden. Fagfolket kom til at «kølla» hørte hjemme i Soumusjärvikulturen, 6500 – 3500 f. Kr. Det vil si senmesolitisk, prekeramisk tid, flere tusen år eldre enn pyramidene i Egypt.

I eldre steinalder regner en at sjøen sto mye høyere enn i vår tid. «Kølla» kan dermed ha blitt mistet fra en kano og tapt for alltid – iallfall for noen tusen år.

En finsk steinkølle, her i distriktet? Kan det ha vært forbindelser østover i steinalderen? Trolig. Kan kølla ha vært et byttemiddel som har gått fra hand til hand, fra land til land?

Vi kan bare anta, med de få fakta vi har. Nå må vi regne med at steinalderfolkene var mestre i å tilvirke redskaper. «Vårt» borehull er konisk, det vil si at er smalest i midten med en indre diameter på 24 millimeter. Alle som har skjeftet et skaft, vet at et konisk hull ikke gir godt feste for et skaft.

Mesteren bak denne gjenstanden må ha vært usedvanlig dyktig i utformingen av steinen, boringen av hullet og innrissingen av strekene til fiskebeinsmønstre. Bergarten er finkornet og tett. Hva ble brukt som slipemiddel? Ikke metall, selvfølgelig, det kjente en ikke til. Var flint et egnet middel ved innrissingen? Flint finnes ikke i Norge, men ble brakt hit med isen på slutten av siste istid. Den kunne også komme hit som handelsvare, i bytte mot skinn og pels. Finner du flint i fjæresteinene, er det sannsynligvis ballastflint. Den kom hit i nyere tid med seilskutene som hadde tatt inn ballast i form av sand i sydligere land som Danmark. Når ny last skulle lastes, måtte ballasten lempes på sjøen og der ble flintstykkene som fulgte med liggende. Flint var sikkert også en handelsvare.

Hva betyr mønstrene? Var det en slags tall-oversikt over felte dyr? Var den et statussymbol eller en hellig gjenstand? Et garnsøkke? Køllehodet gir flere spørsmål enn svar.

Finnes det andre funn i Norge fra steinalderen som har innrisset fiskebeinmønster? Jo, det finnes to eksempler til i Historisk Museums depot: Et skiferstykke med innrisset dekor fra Nøstvetboplassen på Frebergvik i Borre og en flint-eggpil fra Vistehulen (Randaberg, Stavanger) har også innrisset fiskebeinmønster.

Du synes kanskje det ikke er så spennende med disse eldgamle oldtidsfunnene. Er det ikke gjort ordentlige, verdifulle skattefunn her i Drammens-distriktet? Jo, i høy grad. Norges rikeste og største skattefunn ble gjort i Eiker på gården Hoens grunn under grøftegraving i 1875. Bare fire år senere ble det gjort et skattefunn på Lahell i Lier. Der grov en også grøft og fram kom en skatt med forskjellige gjenstander, én kilo sølv totalt. Begge disse fortidsskattene er utstilt i Historisk Museums skattkammer.

Hoenskatten er enestående: Den omfatter 20 mynter, 50 smykker og 125 perler (elvemuslingsperler?) – til sammen 2,5 kg gull og noe sølv. Skatten ble gravd ned en gang mellom år 875 og 900 e. Kr. Eldste gjenstand er en mynt, en romersk solidus fra 360-årene e. Kr. De fleste myntene er arabiske og er slått på 800-tallet. Smykkene er produsert innenfor den karolingiske kulturkrets, men også en bysantinsk medaljong, en engelsk gullring og gjenstander i filigransarbeide av imponerende høy kvalitet.

Hvorfor grave ned slike skatter? Våre eksperter tror årsaken kan være at det dreier seg om en votivgave, et offer til en guddom. Men det kan også være at gjenstandene er gravd ned i urolige tider for å hindre at de ble røvet. Lahellskatten har ikke slike dimensjoner. Men der fantes også smykker av sølv, stangsølv som en kunne kutte av etter behov, som betalingssølv.

Vi håper at våre lesere har oppfattet spennvidden i de funnene som vi har skrevet om her: Fra flere tusen år før Kristus til folkevandrings- og vikingtid, sju, åtte århundrer etter Kristus. Vi ønsker med det våre metallsøkende skattejegere lykke til. En kan aldri vite hva jorden kan skjule!