Nyheter

Hjerterå

Dette er et forsøk på å bli kjent med en katastrofetenkende, introvert visesanger fra flatbygda på Hedmarken.

To par bekymra øyne har stått og nistirret ned i et blomsterhav av hvite hundekjeks i flere minutter. Det har nettopp utspilt seg et lite drama, en trostunge har fått et ublidt møte med en fuglehundkjeft, og nå har vi avbrutt fotoshooten og diskuterer hva vi skal gjøre, mens fuglen ligger der. Levende, men livredd. Hundeeieren sjøl har gått videre, uten et ord. Jeg foreslår Fuglehjelpen. Frida er enig. Men så, når Frida tar opp mobilen for å ringe, kvikner gråtrosten til, som ved et under, og flakser opp i nærmeste tre.

Fire hender i været. Gledeshyl!

Og nå roper den introverte, redde og grunnleggende skeptiske Frida Ånnevik med den karakteristiske hese stemmen, så det riktig runger gjennom Slottsparken, helt bort til den arrogante dama med den rødbrune setteren.

– Det gikk bra med trostungen!

– Hvorfor gjorde du det?

Hun ser nesten litt overraska ut sjøl.

– Jeg fikk bare behov for å si noe. Dette ville jeg aldri tort for noen år siden.

###

Foto: Hilde Unosen

Én dag tidligere. Det starter litt trått. Jeg sitter på Café Sjakk Matt i Oslo og venter. Ikke fordi dette gamle utestedet fra 80-tallet er Fridas favorittsted, på ingen måte, hun føler seg definitivt mest hjemme på østkanten, og kanskje aller helst liggende i ei hengekøye i Østmarka, gjerne etter å ha tatt noen poster i turorientering. Ja, du leste riktig, det er visst blitt en lidenskap det der. Men dette vet jeg foreløpig ingenting om der jeg sitter og speider mot døra. Jeg har meldt med manageren i ukevis, og siste nytt er at Frida er forsinka. Kommer hun egentlig til å komme?

Jo da. Opp går døra og inn fra sola kommer Ridabus svar på Janis Joplin. Det var i hvert fall det en lokalavisjournalist omtalte henne som en gang i tida. En ung, lokal Janis Joplin. Frida håper fremdeles, 14 år senere, at journalisten bare blanda sammen Janis Joplin med Joni Mitchell. Eventuelt Janis Ian. Det å være sytten år var tøft for dem begge. Men først.

Hun slenger et helt lite flyttelass ned ved siden av seg, og lener seg over bordet.

– Ja, nå er jeg spent?

Det er altså Hedmarkens store datter, Prøysentolker og visesanger, Frida Ånnevik, som kom spankulerende over det sjakkrutete flisgulvet i sted. Eller nei, hun gjorde ikke det da. Hun gikk helt vanlig. I Nike Air joggesko, hvite med regnbuemønster. Det er viktig med gode sko når man skal synge, forklarer Frida. At man står støtt. Og hun føler seg trygg i dem.

I dag kom det ekstra godt med.

«Å, fy faen, Frida, nå synger du med Oslo-Filharmonien».

Det var det hun sto og tenkte noen timer tidligere. Enda noen timer før det hadde hun tvilt seg fram til antrekket, en mørkeblå buksedress. Hva har man på seg når man skal synge med Filharmonien? Frida pakket en buksedress til. Pluss en steamer. Macen, skrivesaker, astmamedisin, det vanlige. Derfor dette pikkpakket ved siden av oss. Hun fulgte opp sang-elevene sine på Stange videregående i pausen. Steameren fikk faktisk Lars Lillo-Stenberg bruk for, han hadde glemt å stryke skjorta si. Frida Ånnevik, Lars Lillo-Stenberg og Tuva Syvertsen hadde blitt invitert til å synge Lillebjørn Nilsen i anledning Filharmoniens 100-årsjubileum, og Lillebjørn Nilsens 70-årsdag.

Så da sto hun der da, på scenen i Konserthuset og sang «Crescendo i Gågata» med noen av Norges beste musikere i ryggen. Hun var redd, ja. Men ikke så redd som hun pleide å være. Tre opptak, de brukte det andre. Men hun fikk en tilbakemelding fra produsenten Sean underveis.

«Frida, can you please sing ’Jeg tror jeg elsker deg’ a bit more heartfelt»?

– Det er ikke så lett, skal jeg si deg, når en kjæm fra Hedmarken.

###

Foto: Hilde Unosen 

Hun vokste opp i ei grøft utafor Hamar (unnskyld Ridabu, det var artistens egne ord), østover på riksveien, på vei mot Løten og skogene innafor der igjen. På Wikipedia er Ridabu beskrevet som «en forstad til Hamar». Sykkelavstand til byen, men kjett å sykle hematt. På grunn av Toneheim Folkehøgskole er bygda kjent i de musikalske miljøer. Den har også fostret trompetist Ole Edvard Antonsen, det var Ridabus eneste rikskjendis lenge. Men det var før Frida kom.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Frida er datter av far sin. Det var hun helt fram til hun fylte 25, tror hun, først da skjønte hun at hun kunne være en helt egen person. Det var litt stas å oppdage det. Faren, det er forfatter og visesanger Tor Karseth. Alle kjenner Karseth i Hamar-traktene, og alle ser at Frida er snøti ut av nasan til far sin. Det var i hvert fall det Østlendingen skrev for ti år siden. De har for øvrig helt rett, bare google dem. Moren til Frida jobber som journalist i Hamar Arbeiderblad. Hun fikk etternavnet fra henne.

Det var vel ikke akkurat en helt anonym A4-familie som holdt til i huset, nei, det heter ikke enebolig på bygda, rett ved siden av det som for Frida ble selve tilgangen på verden. Biblioteket på Ridabu. Moren brukte biblioteket som sin egen bokhylle, og tuslet bare over i tøfler når hun trengte noe. Kanskje det var det familiære forholdet til folkebiblioteket som gjorde at den unge Frida, på ramme alvor, leverte inn en liten håndskrevet påskekrim om en kylling. Den tenkte hun at bibliotekarene kunne låne ut til interesserte lesere. Søtt. Men kanskje mest modig, for Frida var redd.

– Hva var du redd for?

– Alt.

– Alt?

– Ja, pretty much.

– Du har tidligere snakket om utenforskap?

– Å drive med korps og kor er ikke det hippeste man gjør sosialt.

– Hvordan var ungdomsskolen?

– Den er vel dritt for alle.

Frykten gjorde at Frida oppholdt seg mye på det mørkeblå rommet sitt i huset ved siden av biblioteket. Der hørte hun på musikk. Lærte seg å spille gitar. CD-ene hadde hun lånt på biblioteket. Å dra inn til den legendariske platebutikken Rilla på Hamar? Stå der for å lete etter «riktig» musikk i hyllene? Kom ikke på tale. Faren tok henne gjennom Beatles, Prøysen, Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen, moren introduserte henne for Joni Mitchells «Blue». Den har fulgt henne siden. Platesamlingen hjemme var stor. Hippe tanter og onkler kjøpte popmusikk, Alanis Morissette og Lauryn Hill.

###

Foto: Hilde Unosen 

Hun kom seg gjennom ungdomsskolen, der alle bygdeungdommene fra skolene utenfor Hamar var samla i fire parallellklasser på trinnet. Mange hundre elever. Likevel satt Frida i klasserommet og følte seg helt aleine. De hadde sett «Fucking Åmål» i timen. Den svenske ungdomsfilmen der 16 år gamle Agnes blir forelska i Elin, den mest populære jenta i bygda. Det var skjellsettende. Det å oppdage at det måtte være noen flere som henne selv der ute. Frida følte seg gjennomskua. Men å stå fram som skeiv? Det var ikke så mye som en tanke engang. Nei, her var det bare å sitte helt jævlig stille i båten.

– Jeg har fått være i fred og tusla i bakgrunnen. Det viktigste var å holde seg helt nøytral.

Så man kan vel kanskje tørre å påstå at Frida har kjent litt på det som Janis Ian synger om i gjennombruddslåten si, «At seventeen», fra 1974.

«Den burde du gjøra på norsk, Frida». Det var faren som snakket. Men å gå tilbake og inn i det man følte som syttenåring? Hun ble sur, skulle han blande seg inn i hennes låtvalg? Dessuten var det for vondt. Altfor heavy, altfor likt henne sjøl.

Det ble vakkert. Rørende. Ubehagelig.

Janis Ian selv fikk med seg Fridas gjendiktning og tvitret om det.

«For der i speilet på kommoden sto hu som ville knekke koden. Jeg fikk aldri lapp i smug, eller én var det, men det var jug». Hvor mye som er selvopplevd?

Det får vi ikke vite.

Men til dommerne i «Århundrets stemme», som gråt på TV etter at hun hadde sunget denne sangen, sa hun at det var hjertet hennes servert på et fat. «Og nå tar jeg det tilbake».

Da er det lettere å snakke om skeiv feministisk filmklubb. Den oppsto, som så mye annet, under koronakrisa. Den siste filmen de så var «Fucking Åmål». Den som Frida hadde sett i klasserommet på Ener ungdomsskole på slutten av 90-tallet. Orket hun egentlig å se den på nytt?

– Det var heftig å se den igjen. Å se hvor onde ungdommer kan være. Men når du først er utafor, så er du også fri.

– Hva mener du?

– På ungdomsskolen visste jeg at jeg uansett ikke skulle dit de andre skulle. Derfor hadde de ingen makt over meg. Bare det å vite at jeg skulle søke musikklinja, det holdt meg oppe. Når du velger å gå ut bakdøra, så finner du den andre gjengen.

Den andre gjengen, det var de på musikklinja på videregående på Hamar. Flere er hennes nærmeste venner i dag. De kaller henne Tussi. Eller Ludvig.

– Strategien har vært at alt går til helvete. Så blir man kanskje positivt overraska.

Sceneskrekken holdt på å ta knekken på hele karrieren, før den egentlig hadde starta.

Siden hun var lita hadde hun klart å snike seg unna alle konsertene på kulturskolen. Det gikk ikke lenger. Den redselen måtte hun få bukt med, hun skjønte det.

– Noen elsker å stå på scenen. For meg var det å stå på scenen en uheldig konsekvens av at jeg ville synge. Det falt meg ikke inn at det kunne være gøy. Men jeg kunne ikke fortsette å være så redd.

###

Foto: Hilde Unosen 

Etter videregående søkte hun seg til ei teaterlinje på en folkehøyskole i Sunnhordland.

Målet var å komme langt hjemmefra, og å overvinne sceneskrekken. Kravet var enerom. Ikke fordi hun ikke liker folk. Hun trengte å skrive, øve og tenke.

– Det var en investering i ensomhet, konstaterer hun med en lett ironisk tone.

– Men du fikk venner?

– Jada.

Senere sang hun seg inn på Musikkonservatoriet i Kristiansand. Hva hun sang? Prøysen, sjølsagt.

– Var han skeiv eller var han ikke?

– Det kan man diskutere att og fram og opp og i mente, men når man først har tatt på seg de brillene, er det vanskelig å ta dem av. Og som skeiv leter man etter skeive forbilder, man er fleska opp på det heteronormative. Prøysen skrev mye om det som var farlig. Om farlig kjærlighet, som i «Trassvisa hennes Tora». Hvis du først lytter til den med de brillene på …

– Du har sagt at du skjønner hvor malplassert Prøysen var i Præstvægen?

– Ja. Å føle at man er på så jævlig feil sted, i feil kropp, til feil tid. Det har tatt meg tid å skjønne hvilken klassereise Prøysen tok. Han var esla til å bli griskokk, og nederst på alle rangstiger. Men han gikk den gutua, fra Præstvegen til NRK. Til å bli et nasjonalt ikon og radioyndling med en stemme vi har lytta til siden da. Det er veldig kraftfullt, men samtidig veldig vondt å tenke på den brokete og humpete veien han gikk. Men det må man kanskje ha gjort, for å ha noe å fortelle om når man kommer fram.

Les også: «Andre sanger»: Frida Ånnevik synger andres sanger om igjen

Denne uka vaier regnbueflaggene fra balkonger og i skolegårder, fra kirkespir og på instagramkontoer. Byen har kledd seg i striper.

– Det er trist at det ikke blir parade i år. At jeg ikke skal stå å grine når parolen med Skeiv Verden kommer forbi, for så å hive meg med. Men paraden er ikke bare kos, det er politikk.

Når Frida ser alle firmaene som pynter seg med regnbuefargene, blir hun provosert.

– Vi diskuterte det i filmklubben i går, denne kommersialiseringen av regnbuen. Jeg blir så jævlig forbanna på alle de der firmaene som driver og flotter seg med regnbuelogo, som driver og selger is og Kenwood og drit og møkk. Dette er ikke fjas, dette er politikk. Homofili blir fremdeles sett på som sjukt og kriminelt i flere land. Det er jævlig alvor. Ungdom blir utsatt for homoterapi i norske, konservative miljøer. Vi må få kunnskap inn i skolen. Norge må sette press på andre land. Vi har transpersoner i Norge som blir utsatt for helt «insane» hets, for så å oppleve at det blir henlagt hos politiet. Det er derfor vi har Pride. Ikke for at Elkjøp skal flotte seg med en regnbue.

Hun mener alle firmaer som bruker regnbuelogoen må ta en liten realitetssjekk.

– Gjør vi dette for å være kule, eller mener vi det? Det er ikke bare å flotte seg med en regnbue, og tro at alt er greit. De må gå i seg selv. Har vi mangfold i arbeidsstokken vår, gir vi penger til FRI eller andre organisasjoner som jobber for at det skal være ålreit å være skeiv i Norge? Jobber vi med kompetanseheving? Hvis ja, da kan vi kanskje henge opp et lite regnbueskilt. Men innen de gjør det har ikke jeg lyst til å kjøpe noe av de folka der.

Frida lener seg tilbake på stolen.

– Det er deilig å bli forbanna. Smell den appellen ut, er du grei.

###

«Je kjæm». Neste dag møtes vi utenfor Litteraturhuset. Ingen tvil, det er Frida selv som svarer på sms nå. Hun kommer rett fra en samtale med en annen hedmarking, Bjørn Hatterud, som nylig har gitt ut boka «Mjøsa rundt med mor». På forhånd var hun litt spent.

– To introverte hedmarkinger som skal snakke sammen en times tid. Jada. Nei da. Men da så. Det kan jo bli interessant.

– Hvordan gikk det?

– Fint! Og det beste av alt, jeg klarte å unngå å invitere meg selv med da Bjørn sa han skulle på skogstur med kjæresten sin etterpå.

Det plinger i mobilen hennes.

– Nå fikk jeg nettopp melding fra programansvarlig som skriver: Dette blir den virkelige testen på om frognerfruer som liker Litteraturhuset forstår Hedmarksdialekt.

– Men hva skjer med den dialekten di? Nå snakker du jo tilnærmet riksmål til meg?

– Jeg knoter. Til daglig snakker jeg en slags romslig bokmål. Men jeg kan snakke mye bredere.

– Alt blir veldig koselig på Hedmarksdialekt?

– Ja. Koselig og trygt. Det er som når tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen (fra Nes på Hedmarken, journ.anm.), sier at «det er peeng på bok». Ja, da tror du på han. Eller hvis du skal bytte en vase borte på Illums (dyr designbutikk, journ.anm.), men kvitteringen gikk ut for et år siden. Da er det bare å ta på seg den bredeste hedmarksdialekta, så ordner det seg.

– Har du seriøst gjort det?

– Nei da. Men jeg kunne vurdert det. Jeg er sikker på at det hadde funka.

Les intervju med Bjørn Hatterud her: Hatteruds Mjøsa: – Det ligger mange «bortkomne» bilvrak på bunnen

Vi setter oss litt på en benk i Slottsparken etter episoden med trostungen. Kikker på folk. En av Fridas favorittsysler. Observere, og fundere. Hvordan lever andre? Det er mye å se på. En mann med munnbind og en nymfeparakitt i sele på skulderen. Vi er enige om at det er bra at dama med fuglehunden har gått. Jonas Gahr Støre kommer syklende, med sykkelhjelmen plassert forskriftsmessig langt nede i panna. Ei som ligner på Pia Tjelta. Ei dame med hvite buffalosko.

En jentegjeng står og låser opp noen elektriske sparkesykler. Vi snakker litt om dette mildt sagt omdiskuterte fremkomstmiddelet som har satt sitt preg på byen det siste året. Hvordan de ligger slengt overalt. Hvor miljøfiendtlige de er. At blinde og svaksynte snubler i dem, og at de legger opp til en egoistisk oppførsel. Jeg forteller at jeg får litt lyst til å dytte sparkesyklene når de står i veien.

– Jeg får litt lyst til å dytte dem som kjører dem, jeg, sier Frida.

Og når man sier det på bred Hedmarksdialekt, så høres det i grunnen ganske koselig ut.

Fem favoritter med Frida: 

Musikk: Alltid Joni Mitchell og Alf Prøysen. Akkurat nå? Cezinando og Laura Marling.

Film: «Secret Love», en Netflix-dokumentar jeg har grini meg gjennom. Og «Fucking Åmål»,
det er jo Pride.

Bok: Bjørn Hatterud sin «Mjøsa rundt med mor». Jeg har den i veska akkurat nå.

Mat: Alt med koriander. Er veldig svak for meksikansk. Det er et godt sted å begynne.

Sted: Østmarka, Mjøsa og Hvervenbukta. Pallplass til alle.

---

Frida Ånnevik (36)

  • Oppvokst på Ridabu utenfor Hamar, med to yngre brødre.
  • Datter av visesanger Tor Karseth og journalist Trude Ånnevik.
  • Utdannet fra Musikkonservatoriet i Kristiansand.
  • Vant Grappas debutantpris i 2009, og ga ut debutalbumet «Synlige hjerteslag» året etter.
  • Vant Spellemannsprisen 2019 i klassen viser for sitt siste album, «Andre sanger».
  • Kjent for sine tolkninger av Prøysen, Joni Mitchell og ikke minst Janis Ians «At seventeen».
  • Deltaker i «Århundrets stemme» på TV 2 i 2018, der hun kom på tredje plass.
  • Deltaker i «Hver gang vi møtes» 2020.
  • Fridas og Chris Holstens gjendiktning av «If the world was ending» ligger nå på VG-lista for sjette uke på rad.
  • Legger ut på sommerturnè 9. juli.

---

Mer fra Dagsavisen