Av Unni Helland, spaltist Dagsavisen Fremtiden
Rasismen i vårt eget land synes dessverre å blomstre. Mange adopterte med minoritetsbakgrunn har fortalt om vonde opplevelser. Det at noen har en mørkere hudfarge, er tydeligvis nok for enkelte til å komme med rasistiske kommentarer.
Og nok en gang vil jeg dra fram vår egen nære kvinnehistorie. Vi adoptivbarn født mellom 1948 og 1986 kunne i løpet av våre fem første år returneres til barnehjemmet om adoptivforeldrene ikke var fornøyde med vår utvikling. Vi ble med andre ord født som returnerbar vare!
Les også: – Jeg synes rasismedebatten sporer helt av
Jeg skal nå gå flere år tilbake i tid og fortelle en sterk historie.
Det var en hyggelig familiekveld hvor bestemor og bestefar var på besøk. Bestemor leste alltid for sitt vakre barnebarn, Anette, jenta med de mørke krøllene og den gylne huden. Opp kom bøker om Ole Aleksander, bøker bestemor husket godt fra egen barndom.
Den lille jenta hadde mange ganger hørt historier om bestemor som satt ved kjøkkenbordet og hørte på barnetimen på radio. Slik ble bestemor kjent med Ole Aleksander, og disse historiene ønsket hun å gi videre til sitt barnebarn.
Da bestemor leste om Ole Aleksander som ikke kom seg ut av heisen selv om han trykket og trykket på heisknappene, ble Anette kjemperedd. Tenk om hun kom til å oppleve det samme!
Les også: – Jeg har selv blitt spurt hvor jeg kommer fra, og det har jeg aldri opplevd som rasistisk
Egentlig ligner Ole Aleksander litt på hennes bokbestevenn som heter Albert og har en liksomvenn som heter Skybert. Selv trenger hun ikke noen liksomvenner, for hun har Emine og Anders i blokka og Lise og Caroline og Gulsum på skolen. Og så har hun mamma og pappa og mormor og morfar og farmor og farfar og tanter og onkler.
Det er blitt kveld, og leggetiden nærmer seg. Plutselig snur bestemor seg mot mamma og spør om hun har lest avisartikkelen om adoptivbarn.
Anette kjenner godt det ordet – adoptivbarn – for det er jo det også hun er.
Den andre mamma´n hennes som bor i et land som heter Colombia, kunne ikke være mamma´n hennes, har mamma og pappa fortalt.
Derfor bar hun henne bort til trappa foran et sykehus, og der lå hun godt inntulllet i et teppe, og så lå det et ark oppå teppet hvor det stod noen ord. Oversatt til norsk stod det: «Hjelp oss!».
Mamma fortalte videre at den andre mamma´n var så glad i henne at hun ville gi henne bort til noen som kunne gi henne et godt hjem.
«Derfor bor du her, Anette,» sier mamma og pappa ofte og klemmer henne med glad-i-deg-tårer i øynene.
Les også: Fikk beskjed om å gå ut av køen fordi det var for mange innvandrere inne
I avisene kan vi fremdeles lese om mennesker som mener at utenlandsadopterte bør sendes hjem. Hjem? Hvor er «hjem»? Hjem er da der et barn bor med sine foreldre. Og familie handler ikke bare om blodsbånd. Det handler like mye, eller kanskje mer, om hvem som tar vare på en når en trenger det mest.
Videre i nevnte samtale fortsetter moren: «I en annen avis så jeg utenlandsadopterte bli omtalt som hittebarn. Smak på det ordet! Hittebarn! Kalle dem hittebarn. Som om vår nydelige Anette er et hittebarn! Hvilken klang har et slikt ord? Jeg får frysninger.»
Les også: Å ta feil er ikke det samme som å være rasist
Anette ser forundret fra den ene til den andre. Rister på hodet. Hun gjentar ordet, smaker på det: «Hittebarn.» Så kommer smilet: «Men bestemor, det ordet synger jo. Hører du ikke det? Hittebarn: Hit-te-barn. Barnet som kom hit. Hit til dere, bestemor.»
Med denne vakre historien ber jeg kjente og ukjente stå opp mot all rasisme. La oss bruke vår stemmekraft! Og nok en gang vil jeg minne om Arnulf Øverlands viktige ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»
Les også: – Hvis vi ikke er en del av det norske samfunnet, hva er vi da en del av?