De har alle vært med på å skape cup-eventyr

Uten unntak har jeg sett utallige frivillige smile og være hjelpsomme, og ikke én gang hørte jeg noen som kjeftet på dommerne. Det er dette som er det egentlige fotball-Norge.

Av: Anders Røren, skriver for spalten Elvelangs i Dagsavisen Fremtiden

Gardinene i klasserom er naturlig nok ikke laget for å være lystette, så denne morgenen midt i august våkner jeg tidlig.

Det er nesten helt stille, men jeg kan høre lydene av tolv sovende tiåringer langs veggene, og jeg prøver å ligge stille for ikke å vekke dem.

Så merker jeg at det er en stund siden jeg sist lå på gulvet i sovepose, så øm rygg gjør at jeg må snu meg forsiktig rundt, og samtidig gløtter jeg på det ene øyet.

Da legger jeg merke til to ting.

Klokka over tavla viser kvart over fem, og midt på veggrekka sitter det en lys våken, ferdig skiftet Alex og venter, full av spenning, med drakt og leggskinn allerede på. Det er over tre timer til frokost, men jeg mistenker at det ikke blir mye mer søvn denne morgenen.

Les også: Saihou var det første offeret for rasisme i toppfotballen: – Jeg var en kuriositet

Jeg tenker på gårsdagen, hvor vi dro i bil-kolonne mot Sandefjord, alle med hver sine forventninger.

Vel fremme ble vi innlosjert i klasserommet av hyggelige verter, og en av foreldrene som har hjulpet til og kjørt oss ned, måtte ut kjøpe liggeunderlag til en som har glemt. Deretter gikk vi i samlet flokk gjennom parken for å se eliteseriekamp på stadion, før vi returnerte til skolen vi ligger på for litt fritid.

Det er da det egentlige eventyret starter, og jeg tenker nå på hvor lite som har forandret seg på én generasjon, siden jeg selv var av gårde på egne cup-eventyr.

Noen spilte fotball i skolegården, mens andre har gledet seg mest til å «sjekke damer», og henger opp lapp på klasseromsdøra med klar beskjed om hvor det er single gutter å finne.

Damene uteble nok for det meste og det ble mest løping rundt i gangene med kjekkaseri og herjing, mens andre igjen satt rolig sammen og spilte på telefonene.

Og så jeg ikke i øyekroken et par stykker som snek seg bort for en kjapp telefon til mamma?

Les flere Elvelangs: (U)lykken er en pille

Nærmere ro-signalet, da gjengen igjen var samlet i klasserommene, var det til og med tilløp til bar overkropp og håndbak, som om de allerede øvet seg til russefest og utdrikningslag senere i livet. Og jeg tar nok ikke feil når jeg tror at det var mer tøysing og fnising enn tannpuss denne kvelden, men endelig falt én etter én til ro.

Ganske riktig, etter få minutter klarer ikke Alex sitte stille lenger. Han kjenner tydeligvis at det klør fælt i halsen, for snart hører jeg noen strategiske host som tilfeldigvis vekker sidemannen, og det er jo som å velte den første dominobrikken, og snart er alle våkne.

Jeg krabber meg ut av posen, og på veien ut på toalettet møter jeg Harald fra det andre klasserommet, som også er tidlig oppe.

Gjennom vinduet ser jeg de hyggelige vertene som skal hjem fra sin lange nattevakt, med tomme termoser under armen, men fortsatt med et smil. De står ute i det strålende solskinnet vi er velsignet med denne dagen og veksler noen ord med dagskiftet som har kommet for å forberede frokost til alle gjestene på denne skolen.

Tiden går fort denne morgenen likevel, og snart er vi ferdig spist, ferdig skiftet, og har tatt bussen opp til banen, hvor det allerede er et yrende liv.

Les flere Elvelangs: Tenåringsmamma angrepet av nistepakke

Massevis av lag, dommere, funksjonærer og tilskuere skaper en fantastisk ramme rundt disse kampene, som kommer som perler på en snor denne dagen, for plutselig er det over allerede.

Det er en litt skuffet gjeng, for alle lagene våre har tapt mer enn de har vunnet, men allerede på vei til badeplassen er disse resultatene helt glemt og stemningen igjen på topp.

Så fortsetter dagen med stupekonkurranse og mageplask, med kø i is-kiosken, med leggskinn og fotballstrømper strødd rundt i klasserommene, med fellesmiddag i svett gymsal, og til slutt er det endelig klart for disko.

Sjelden har vel en gjeng med 10-åringer sett så bra ut, hatt så mye hårgele og luktet så godt som denne kvelden, idet vi sitter på bussen opp til diskoteket, fulle av spenning.

Så går det jo som det pleier, for mens noen er inne og danser, spiller andre fotball på banen utenfor, mens andre igjen tar snart sin tredje tur i godtekiosken.

Etter en stund reiser Harald hjem med de som ønsker det, mens jeg blir igjen for å få med baktroppen, og plutselig er dagen over og gutta kryper slitne ned i posene sine.

De sovner fortere denne kvelden, og jeg blir liggende å tenke på alle de som har bidratt til denne dagen. Her er det foreldre som har stilt opp med kjøring og støtte, nattevakter, trenere, dommere, kjøkken- og kioskpersonell, sekretariat, cup-ledelse og mange andre som frivillig har gjort en uvurderlig innsats for å gjøre denne dagen så bra som overhodet mulig.

Les flere Elvelangs: Gåte: Hva er likheten mellom partiet Venstre og fotballaget Mjøndalen?

Uten unntak har jeg sett disse utallige frivillige smile og være hjelpsomme, og ikke én gang hørte jeg noen som kjeftet på dommerne, eller kaste vannflaska i bakken. Og jeg tenker at det er dette som er det egentlige fotball-Norge.   

Jeg kjenner jeg er sliten selv. En sånn skikkelig god-slitenhet som kommer av en dag med masse inntrykk, og en følelse av å ha bidratt til noe større enn seg selv, hvor du føler du har gitt mye, men faktisk fått mer igjen.

Jeg håper det er mange frivillige i Sandefjord som legger seg med samme følelse denne lørdagskvelden. De har alle vært med på å skape cup-eventyr.

I morgen spiller vi B-sluttspill.

PS: Som dere skjønner er denne historien fra før Koronaens år 2020. Jeg utfordrer leseren til å, så snart vi igjen har en virus-trygg hverdag, bli med som frivillig i en eller annen idrett, arrangement eller aktivitet. Det skylder vi våre barn som nå snart har fått satt sine cup-eventyr på vent et helt år.