Tenåringsmamma angrepet av nistepakke

Av: Anders Røren, spaltist for Dagsavisen Fremtiden

Jeg kan ikke si det sikkert, men jeg tror jeg er en av de få menneskene i verden som er gift med en som har blitt angrepet av en nistepakke.

Det hele skjedde en sensommer, rett før skolestart for vår tenåringssønn.

Vi burde kanskje ha vært advart, idet vi i et par ukers tid hadde gått og snust og sniffet og fundert på om det kunne være noe galt med vannlåsen på vaskerommet. Eller kanskje en mus hadde krepert inne i veggen et sted?

Men det nærmet seg altså skolestart, og min kone, slik som tenåringsmødre gjør nå til dags, ønsket å gi sin unge lovende en motiverende start på skoleåret og skulle gjøre klar skolesekken hans.

Sekken lå på varmekablene under trappa, uberørt av menneskehender siden siste skoledag.

Allerede da hun plukket opp sekken, og mente at hun kunne høre en svak knurring, var det tydelig at ikke alt var som normalt.

Idet hun åpnet lokket, bykset det ut en grønn slimete klump som med stor kraft gikk til angrep på hennes nese, men heldigvis, etter et kort basketak og en håndfull brekninger, ble uhyret nedkjempet.

Leverpostei-nistepakka fra før sommeren hadde ligget der i sekken på varmekablene og utviklet seg til en ny livsform, og nå, i mangel av et krematorium, ble den hurtig stedt til hvile i restavfallet, med en bønn om tilgivelse for manglende kildesortering.

Med seg på ferden fikk den nemlig både sekk, pennal, gradskive og kladdebøker, som om den skulle bli akademiker i etterlivet.

Les også: «Hva hadde egentlig dette bygget mot meg?!»

Ja, gledene ved å være tenåringsforeldre er mange.

Livet ville jo ikke vært det samme hvis jeg ikke fikk oppleve å bare bli sett dumt på når jeg forsiktig spør om hvordan skoledagen har vært, eller å få så hatten passer fordi internettleverandøren har tekniske problemer på sin hovedsentral.

Det tar bare litt tid å venne seg til.

For gjennom barneårene følte vi at vi hadde bygget opp en viss selvtillit i foreldrerollen.

Opp igjennom har vi taklet ammetåke og søvnløse netter, bleier og skrik. Vi har smurt nistepakker, blåst på skrubbsår, kjørt på treninger, og svart på alle mulige og umulige spørsmål. For barnehjernen er aktiv, åpen og alltid spørrende, men ofte lett å lede. Som en slags «lille larven aldrimett» som hele tiden søker ny kunnskap å «spise» i seg.

Så plutselig en dag tramper barnet inn på rommet sitt og blir ungdom og smeller bokstavelig igjen døra bak seg.

Larven stenger seg inn i en introvert kokong, hvor det med ett nesten er umulig å titte inn.

Tenåringen velger nå en helt annen strategi når de vil kommunisere med oss her hjemme, som stort sett består i grynting og å legge håndklær midt på gulvet på badet. Eller hvis man er skikkelig heldig kommer det en tekstmelding der innefra med spørsmål om hva det er til middag.

Les også: «Alle» i IKT-Norge mener noe om saken. Bortsett fra hun som burde mene mest

Og som foreldre er vi plutselig igjen på dypt vann.

Vi fornemmer fortsatt at det er en viktig jobb vi har å gjøre, at metamorfose-kaoset der inne fortsatt trenger støtte, men alle tidligere virkemidler ser plutselig ut til å være foreldet.

Så sitter vi der da, og hører på podcaster og leser artikler om det å være foreldre, og håper at denne ukens tema er tenåringer, og at det skal dukke opp i hvert fall ett nyttig tips.

Men stort sett blir vi fortalt at vår rolle i denne tiden er å holde oss på avstand, gi ungdommen rom, og la de finne sin egen vei. Og joda, det høres jo greit ut det, men hva gjør en da, når veien de velger er ut av soveromsvinduet klokka to om natten – på en tirsdag? Takk skal du ha for ingenting, Hedvig.

Les også: Tiden leger ikke alle sår

Misforstå meg ikke, ting er vel akkurat som de skal være.

Ungdommens selvsentrerte uavhengighetssøken er helt naturlig, og mye av det uvante er at vi plutselig oppdager at vi har tid til overs.

Og med ett sjekker jeg ut hvor mye det koster å kjøpe motorsykkel, men slår det fra meg, litt bitter fordi jeg ikke tok lappen da jeg var ung, og begynner å jogge isteden.

Mor fokuserer på å sette frokost på bordet før skolen begynner, strikking, taxiservice og generell bekymring. Alt mens vi gruer oss til den dagen de faktisk flytter ut.

For om ikke lenge sprekker jo kokongen, og en voksenperson skal fly ut i verden. Kanskje som en nattsvermer, en arbeidsom bie, en hissig veps eller en vakker sommerfugl som søker ut på sommerengen?

Hvordan kommer vi da til å tenke om den gangen vi fant fotballstrømper i kjøleskapet, eller da smøremiddelet til tredemølla ble påført oppå løpebåndet istedenfor under? Kommer vi til å savne det å vasse i gummigranulat på vaskerommet, eller ristingen i huset idet ytterdøra blir slengt igjen? Vil vi plutselig legge merke til ekko i huset når vi ikke lenger hører skriking foran Playstation, høy musikk fra dusjen, og vaskemaskinen slutter å gå konstant?

Les også: Gåte: Hva er likheten mellom partiet Venstre og fotballaget Mjøndalen?

Svaret er vel ganske sikkert både ja og nei.

Her om dagen spurte min kone meg om jeg visste om noe sted i byen som arrangerer svingkurs, og hvor mye jeg tror det koster.

Anders Røren skriver for spalten «Elvelangs» i Dagsavisen Fremtiden.