Nyheter

Da Finnmark ble frigjort av Sovjet

Debatt: Finnmark har etablert en enestående dialog og et vennskap med våre russiske naboer som fortjener oppmerksomhet og raushet fra myndighetene på alle mulige måter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Asbjørn Ludvig Stavem, forfatter og pensjonist, Drammen

25. oktober 2019 er det 75-årsmarkering for frigjøringen av Finnmark. Jeg føler på et sinne og en uforståelighet om hvordan våre myndigheter gjennom historien, har underestimert Finnmark og folkets kamp under og etter siste verdenskrig. I denne sammenhengen må jeg si at det er synd at definisjonsmakten sitter hos historieskriverne, forsvarsledelse og sentraliserte politikere i Oslo. Men, sannheten kommer sakte med sikkert til kjenne.

I krigens sluttfase i 1944 – 45, var det den Røde Arme fra Sovjet, som frigjorde Finnmark fra okkupasjonen. Dette er den eneste offensive frigjøringskampen i Norge i 1944 – 45. Det var partisanene fra Kiberg og Finnmark som bisto den Røde Arme.

Krigsveteranen Ragnar Ulstein skriver følgende om partisanene og norsk etterretningsarbeid under krigen: «Tapene i de norsk/sovjetiske gruppene som opererte på kysten av Finnmark og Troms var langt større enn i alle andre E-grupper».

Hvor var det norske forsvaret i frigjøringen av Finnmark? Forsvarsledelsen satt trygt i England og forsvarets innsats i frigjøringsarbeidet, kan i beste fall kalles fraværende.  Et kompani på 230 soldater ble sendt fra Skottland og ankom Kirkenes etter at kamphandlingene var avsluttet.

Ifølge UiT mistet 611 soldater fra Sovjet, livet på norsk jord og 1501 ble såret. De siste kampene mellom sovjetiske og tyske styrker sto i Varangerbotn 6. november 1944. Fremrykkingen stoppet i Tana. Etter at den Røde Arme hadde frigjort deler av Finnmark, spør ledelsen om de skal fortsette fremrykkingen. Stalin svarte: «Nei – dere skal hjem». Dette ifølge en av våre beste kjennere på sovjetisk historie, Hans Willem Steinfeld.

Daværende Sovjet krevde aldri noen ytelser eller motytelser fra Norge, når de trakk seg ut etter krigen. Det er verdt å merke seg at Norge og Russland aldri har vært i krig.

Partisanene – som overlevde krigen – ble overvåket og forfulgt av norske myndigheter under den kalde krigen. De ble kalt landssvikere, kommunister og ikke fullgode nordmenn. Gunnar «Kjakan» Sønsteby ga følgende karakteristikk av partisanene: «De er jo kommunister».

Uttrykket beskriver veldig godt den holdningen som norske myndigheter hadde overfor partisanene. 3. august 1992 ga kong Harald en uforbeholden unnskyldning og beklaget måten norske myndigheter behandlet partisanene på.

Finnmark er det eneste fylket – i Norge – som grenser mot Russland. Russland er ifølge våre myndigheter og NATO vår «fiende» og Norge må utøve en politikk med utgangspunkt i hva NATO og USA bestemmer.

Som innbyggere blir vi daglig påminnet om denne ensidige fordømmelsen av Russland. Jeg savner at noen i Regjeringen eller Stortinget sier noen forsonende ord eller benytter anledninger til å få til en konstruktiv dialog med Russland.

Det må da være mulig å senke den høye terskelen som er bygd opp mellom Russland og Norge. Vi er da naboer!

Norge står i en evig takknemmelighetsgjeld til Russland på bakgrunn av den hjelpen som daværende Sovjet, ga Norge i avslutningen av siste verdenskrig.

Jeg tenker at markeringen av frigjøringen av Finnmark – 25. oktober 2019 – kunne vært en slik anledning til dialog og forsoning. Da burde norske myndigheter være rause og store nok til å invitere president Putin til jubileet. Om dette, er Regjeringen og forsvarsministeren taus som graven.

I denne ensidigheten er det oppmuntrende og gledelig å lese om alle de gode kontakter og ulike arenaer for dialog som mange institusjoner, organisasjoner og personer i Sør-Varanger og Finnmark har skapt. Dette skjer gjennom politikk, gjennom kulturutveksling, gjennom samarbeid i næringsliv og ikke minst gjennom vennskapet som er skapt både før, under og etter siste verdenskrig.  Denne nære kontakten mellom folk i Finnmark og folk i den store russiske regionen som grenser til Norge, er konfliktdempende og ikke konfliktorientert.

Jeg tenker som så: Finnmark har etablert en enestående dialog og et vennskap med våre russiske naboer som fortjener oppmerksomhet og raushet fra myndighetene på alle mulige måter. Hvis et fylke skal få anerkjennelse, og hvor myndighetene markerer sin suverenitet ved å være til stede, så er det Finnmark. Det som Finnmark – med sine 75.000 innbyggere – har fått til gjennom fredsarbeid, er forbilledlig.

Mer fra: Nyheter