Av Ole Petter Diseth, skriver for Dagsavisen Fremtidens spalte «Elvelangs»
De siste dagene har jeg tenkt mye på Sophie Zawistowski, tobarnsmoren som i filmikoniske «Sofies Valg» tvinges velge bort ett av barna sine. Mer om årsaken til tankeflukten senere.
Først et lite eksperiment. Jeg ønsker at du skal lukke øynene, bli ung igjen. Man frem din aller første forelskelse av betydning. For alt jeg vet startet den kanskje med en dans?
I så fall, når dansen er over, finner han antagelig hånda di. Så går dere ut i sommernatten. Han følger deg hjem, det kan ikke ta lang nok tid. På trappa kysser dere. Blodet bruser, hormonene koker, du tenker – jeg tror jeg elsker ham.
Les flere Elvelangs: Tenåringsmamma angrepet av nistepakke
Når alt dette vidunderlige har skjedd. Forestill deg at i stedet for å løpe inn på kjøkkenet hvor mamma venter oppe med en kopp te, klar til å høre absolutt alt om den beste kvelden i ditt liv, så går du i stedet og helt bokstavelig rett i kjelleren.
Hvor det venter to menn som ikke tilhører familien din. De er 30-40 år eldre enn deg, den ene hugger blikket i deg og spør, «masserte han kjønnsorganet ditt til du fikk orgasme»?
For det er dette de gjør, foreldrene i Jehovas Vitner dersom ungdommene deres forviller seg inn i noe så forbrytersk som en forelskelse; de pusser «eldstebrødrene» på dem. Foreldrene dine. Mamma og pappa. Dine aller, aller nærmeste.
De som skal gå i krigen for deg, sender deg i stedet rett i den. Alene.
Les flere Elvelangs: «Pastor Hanvold rir igjen. På sin vanlige kjepphest, Pengesvarten»
Så starter det. Forhøret. Eller snarere gynekologundersøkelsen, verbalvarianten. For det er det de gjør brødrene, de grafser og graver, vrir og vrenger, gir seg ikke før de har verbalpenetrert dine innerste og aller mest intime soner. Etterpå dømmer de.
Til sist, når brødrene endelig er ferdige med inkvisisjonen, er du det samme. Ferdig. For godt. Ekskludert. Hjem til tomt hus, pakke kofferten, mamma og pappa og ofte også søster og bror som alle glimrer med sitt fravær, det er over.
Du er utstøtt og alene. Helt, alene.
Les også: Amdjed var feildiagnostisert i 13 år: – Jeg begynte å gråte da psykiateren fortalte det
I motsetning til «Sofies Valg», dette er ikke film, men beinhard virkelighet. Slik det var og er det for to av Norges modigste unge kvinner, Louise Myrland og Ida Kårhus. I NRK Brennpunkts «Guds utvalgte» står begge frem med sin historie.
Den er til å grine av.
Det samme er våre fremste politikeres tafatthet. Deres utilgivelige usynlighet. Heller ikke hos personvernets portvoktere, i Datatilsynet, er det noen voksne hjemme.
Jan Bøhler jeg ber deg, kan du vær så snill klone deg selv. I sånn cirka 200 eksemplarer, please. Helst i går allerede, landet trenger deg, det haster.
Jeg sier som Røkke, Jeg er forbanna. Opprørt. Til beinet oppgitt. Mest av alt er jeg møkk lei. Av rikspolitikere som sier sånn kan vi ikke ha det på innpust og utpust, når de har landets største mandat til å bestemme, ikke kun si, at sånn gjør vi det bare ikke i Norge.
Det går knapt en dag uten at vi hører hissige kamprop fra en Helgheim, en Listhaug eller en Tybring-Gjedde. Sorry gutter og jenta, men jeg må si det som det er, faktum er at det er dere som roper høyest. Alltid. Det er innvandrerslendrian i øst, Innvandrerslendrian i vest. Sharia-troll i nord, sharia-troll i sør. Fare, parallelsamfunn truer, ropes det.
Guds utvalgte-dokumentaren viser oss i klartekst hvilken type trossamfunn som egentlig fortjener betegnelsen.
Les flere Elvalangs: «Når ble det greit at stortingspolitikere i full offentlighet rakker ned på sine medborgere?»
I Norge, i 2020, bruker vi årlig fire milliarder over statsbudsjettet til å sponse personlig tro. Det finnes 850 trossamfunn utenfor Den norske kirke, som mottar støtte. Bare i Drammen sponser du og jeg hvert år mer enn 15.000 medlemmer av trossamfunn utenfor statskirken.
Kjære Louise og Ida, vit dette. For hva det måtte være verdt, inntil vi får rikspolitikere med evne og vilje til å stille krav, lovregulere og kreve innsyn, og politikere og statskirkelige lederskikkelser som klatrer opp på barrikadene for dere, ser dere, går ved siden av dere, hele veien ned trappa til mørkerommet om nødvendig.
Inntil alt dette skjer, for tro meg, det vil skje. En dag vil rullgardinen gå opp, til og med hos deres nærmeste. Dagen kommer hvor det er «en for alle og alle for en». Går én så går vi alle. Ut, bort, og skal vi noen gang vende tilbake skal det luftes grundig.
Hva jeg vil ha sagt er at inntil alt dette inntreffer:
Jeg, en middelaldrende og helt vanlig tobarnsfar fra Drammen, ser dere. Samboeren min Beate ser dere. De to voksne sønnene mine ser dere. De tusener av landsmenn som så Brennpunkt-episoden, jeg er bombesikker, alle ser dere.
I de sosiale mediers tidsalder, om dere noen ganger trenger oss, rop ut, vi er her.
Takk for at dere turte dele, dere er helter. Viktigere blir det ikke.