Jul i ”Brekka” ved Iddefjorden

Av  Egil Torgersen

Innerst i Iddefjorden, ved Berbyelvas utløp og et par åretak over til svenskesiden, ligger  "Brekka" - en perle av en fordums stenhoggerbolig, som eneste  bolighus.

Eneste farbar vei til denne idyllen var vintertid å gå  på en smal sti ned fra hovedvegen i bratt lende, eller når isen hadde lagt seg langs land var det enklest å ferdes der.

Sommertid var det robåt fra Bakke brygge, eller å gå den bratte stien. Store tunge gjenstander og vinterforråd var det best å frakte i båt om sommeren.

Det må ha vært og er fortsatt en idyll, en stillhet og ro, som  mange kunne trenge også i dag.

Men slik har det ikke alltid vært. Under stenhoggertiden var det liv og larm i ”Brekka”.

Her var det handelsbod, smie, staller og vognskjul, samt  jernbanerels  langs fjorden mot Bakke, med hesten foran vognlass fulle med gatestein ned mot omlasting  til dypere vann.

Fra fjellene  bak hørtes meiselslag og rallarsang og drønn i fjellet. Arbeidsdagen var minst tolv timer. Godt var det å komme hjem for noen timers vil.

Boplassen "Brekka" ligger oppunder en stor berghammer og like ved vannet. Her var det grobunn for alle vekster. Jordlappen ble sikkert benyttet til  det som trengtes av frukt og grønt.

Før og under siste krig var det også et enkelt dyrehold her av sau, gris og høns.

Uthusene vitner om dette dyreholdet, og i den ene delen av uthuset med hems mot sjøen, var et krypinn for de som hadde behov for å ta seg usett over til Sverige under krigen. Gjennom et hull i den ene gavlen på huset kunne en betrakte grensen, når grensevakten ikke var i syne.

Mange kjente og ukjente overnattet her på ”hemsen”. Så sent som på slutten av femti-tallet, da undertegnede eide huset, var halmmadrassene fortsatt intakt.

Robåt og årer ble malt i sort matt farge, for å være mest mulig usynlige under overfarten. Den som brukte båten fikk i oppdrag å skyve den godt ut  fra land  ved ankomst på den andre siden, slik at den kunne fanges opp igjen, og da helst på norsk side.

Min morfar  Olaf Olsen fra Liholt var stenhugger, og hans bopel var Liholtbrakka.

Han  ville nok  satt stor pris på et slikt sted som "Brekka", og mine tanker gikk til han da jeg med min familie skulle feire jul i stenhoggerboligen på ”Brekka” for femti år siden.

Julen skulle feires og lages på samme sett som på morfars tid, og alle fornødenheter var fraktet på plass mens  fjorden var farbar.

Her innerst i fjorden  var det bare vel en meters dyp og isen la seg fort.

Is og halm ble brukt som ”kjøleskap” og i den frostfrie granitt-kjelleren under huset var alt sikret.

Vann fra brønnen og svart vedovn på kjøkken og i stua til mat og varme. På kjøkkenet sto den gamle ”slabenken” inntakt og bar  sagn om mange slitsomme  arbeidsdager og hvilestunder etter endt dag i fjellet. Over bordet hang fortsatt parafinlampen.

Juleaften opprant med  nysnø og en speilblank Iddefjord  av nylagt is, og månen ga sitt skinn over flaten som også gjorde  sinnet lyst.

Ved var båret inn. Likeså juletreet med levende lys, som var pyntet med papirguirlander og norske flagg.

Hjemmebrygget øl, og alt hva en fattig jul innebar var på plass.

En tur ut i bærsåen sent på julaften  på trammen mot vannet og ”svenskesiden”, ga mange  tanker i en fredfull ro og stillhet,  som  bare et slikt sted kan gi.

I et ”fata morgana” syntes også Tomten sitt nærvær like bak grisehuset.  Grøten som var satt ut var borte.

Rådyrene hadde fått sitt, og ut på julenatten  hørtes  både elg og ”Mikkel”, som også kunne betraktes fra stuevinduet i måneskinnsnatten.

Juleneka  hadde vært pyntet hele dagen med dompapp og andre små gjester, og nå var det stille.

Juledagsmorgen opprant med sol og  klar himmel. Stillheten var til å ta å føle på.

Kirkeklokkene fra Krokstrand kirke tvers over fjorden  innkalte til  juledagsgudstjeneste, og vi så for oss feststemte kirkebesøkende ankomme i skinnfell og slede. På den måten var vi også med på gudstjenesten.

Vi spilte julesanger på sveive-grammofonen og sang med.

Kirkeklokkene lød igjen, og ønsket om en fortsatt velsignelsesfull  julehøytid  nådde også oss på den andre siden fjorden.

En jul hvis stemning og høytid  en aldri glemmer, selv etter femti år.

God jul!