25 spennende år med «Fredrikke»: – Jeg går aldri tom for lokalhistoriske godbiter

– Å gi folk kunnskap om sitt eget opphav og omgivelsene forfedrene vokste opp i er egentlige noe av det beste jeg vet her i livet. Da er jeg liksom i mitt ess, sier den profilerte lokalhistorikeren og slår to nye Fredrikke-hefter i bordet.

[ Gjennom ti år med gatelagsfotball er folk løftet fra ruin til livsglede (+) ]

Her tar han med hjelp fra henholdsvis Per Øistein Andreassen (1934-2015) for seg Labråten- og Trosvik-området, mens han i det andre heftet har hatt verdifull hjelp fra Carl-Johan Holm (87) til å beskrive Grønli-jordet og Hassingen fra Holms oppvekst der.

Sareptas krukke

Hele 3000 sider med lokalhistorie og hundrevis av abonnenter som har fulgt Skahjem på veien fra den første utgivelsen i 1997, er Fredrikke oppsummert i det redaktøren går inn i sitt 25. år som leder for tidsskriftet.

– Det har vært en fantastisk reise. Jeg har truffet så uendelig mange positive mennesker som har bidratt med både spennende historier og bilder. Ofte også motiver som ikke har vært publisert før. Så har jo også jeg fra min side kunnet fortelle kildene om ting de ikke vet fra før om sitt eget oppvekst-område. På den måten har vi sammen funnet tonen, poengterer den populære lokalhistorikeren som de siste 40 åra har gitt ut et utall bøker i tillegg til Fredrikke, som har kommet fast to ganger i året i snart et kvart århundre.

– Går du aldri tom for stoff?

– Nei, jeg gjør ikke det. En skulle kanskje tro at vi kommer til et punkt hvor all den nære lokalhistorien er fortalt tidligere. Men alltid dukker det opp noe nytt når jeg treffer nye mennesker for første gang. Især gjelder dette naturligvis i møte med de eldre som har et langt liv bak seg, forklarer Skahjem med et smil.

Da Svein Skahjem lanserte sitt første nummer av Fredrikke i 1997, hadde han i årene før hatt faste leveranseavtaler med Demokraten og Fredriksstad Blad. Dette helt tilbake til 1970-åra.

– Det ballet seg på med så mye stoff at to sider i en avis hver lørdag ble for lite. Jeg måtte ha mer plass. Derfor dette lokalhistoriske tidsskriftet som også ga navn til barnebarnet mitt, humrer en stolt bestefar.

[ Uviss framtid for snart 150 år gamle Torbjørnskjær fyr (+) ]

Som en liten avis

Leserne av Fredrikke har fått med seg at den tidligere Frederik II-læreren er en redaktør i ordets rette forstand. Så er han i tillegg abonnementsansvarlig, salgs- og markedsansvarlig – og i blant også bud:

– Om jeg skriver mange av artiklene selv, så har jeg bestandig hatt hjelp av folk som er både skriveføre og interesserte i tida som var. Vi er som en hel redaksjon! Men siden hefte-prosjektet definitiv ikke er noe å bli rik av – og det er heller ikke meningen – så må jeg selv ta meg av alle de andre funksjonene. Og siden portoen nå har blitt grasalt høy, så har jeg bestemt at det heretter blir slik at begge heftene for hvert år skal sendes ut samtidig. Det blir i følge de nye takst-systemene også rimeligere enn å sende ut ett tykt hefte i året. Men det aller rimeligste er jo å være bladbud selv, medgir redaktøren galgenhumoristisk.

Vandrende leksikon

Få, om noen, kjenner Fredrikstad bedre enn Svein Skahjem i 2021. Ikke bare kommer han med bokutgivelser på rekke og rad, senest to fyldige om Østsidens historie, han er også en slektsforsker det går gjetord om.

– Alle undres hvor man stammer fra. Og mange setter i gang gravingen etter forfedrene. Noen lykkes, andre ikke. Så når jeg kan si etter å ha ytt litt hjelp at «han var tippoldefaren din», «der har du tipp-tippoldemora di» og så videre, så har jeg oppnådd noe flott. Folk blir så glade, skratter den joviale 75-åringen.

Apropos slektsforskning: En høstdag i 2017 fylte Skahjem hele Demokratens og VGs forside samme dag for sine uvanlige slektsforskertalenter etter at NRKs tidligere Moskva-korrespondent Jahn-Otto Johansen hadde brukt flere år på å finne farfaren sin uten å lykkes.

– Johansen mente at bestefaren, som var sjømann, trolig hadde bodd i Fredrikstad. Dette stemte da også. Men Jahn-Otto fikk ikke «snøret i bånn» fordi det viste seg at farfaren hadde et annet etternavn. Dette fant jeg ut etter noe leting borti Vestfold. Så da Jahn-Otto Johansen kunne reise ned til Fredrikstad for å se på huset i Trosvikgata 21 hvor bestefaren hadde bodd, ble han møtt av to søskenbarn han aldri hadde sett tidligere! smiler Svein Skahjem.

[ – Historien rundt brakkene på Sundløkka har alltid fascinert folk (+) ]

Skogløkken - som på landet

Carl-Johan Holm (87), kjent leserbrevskribent, tidligere lokalpolitiker og framfor alt sjømann verden over, bringer leserne i sine omfattende artikler i Fredrikke 1/2021 tilbake til etableringen av Grønli Hageby (tidligere Strands løkke).

Om barneårene i gata Skogløkken, forteller han blant annet dette:

«I juni/juli 1937 flyttet vi inn i det nye huset i Skogløkken. Vi hadde nærmest en følelse av å komme på landet, for huset lå i kanten av et jorde som ble kaldt Strands løkke. Klaus A. Strands gartneri lå ved Rolvsøyveien vis à vis der Glemmen videregående skole ligger i dag, og Strands løkke var det store jordet som lå mellom Hassingveien og Skogløkken. Det ble pløyet, harvet og beplantet med alle slags grønnsaker av gårds- og gartneriarbeiderne ved gartneriet. Rad på rad med blomkål, purre hodekål, løk, kålrabi og mer dekket hele jordet, minnes Holm som ikke var så rent lite stolt da ungene i området fikk være med på innhøstingen da tida kom for å hente inn markens grøde.»

Og mens Holm vokste opp på landet i mellomkrigstida, hadde Per-Øistein Andreassen sine barneår på Trosvik. Andreassen, som ble en kjent ingeniør ved Fredriksstad Motorfabrik, utga før sin død i 2015 flere publikasjoner i samarbeide med Svein Skahjem. Om blant annet hvordan han opplevde hverdagen på Trosvik Torv og deromkring står det følgende å lese i Fredrikke 2/2021:

«På hjørnet av Teglverksveien og E.H. Mørchsgate lå det en kolonialforretning. Jeg var aldri inne der som barn. I voksen alder var jeg inne en gang for å kjøpe sukker og gjær til kona mi. Han som drev butikken het Karsten Adriansen. Da jeg ba om gjær og sukker, ser han lenge på meg for så å utbryte: «Er ‘e ikke enklere å kjøpe spriten på pole’ æ?». Forskrekket titter jeg på ham. Så begynner han å le. Da skjønner jeg at han bare var skøyen».