Da faren døde tok Iren (56) over ansvaret for Åpent Hus

På vei inn i Steffens vei 1 i Fredrikstad sentrum merker vi umiddelbart den varme og lune atmosfæren.

Som i et hvilket som helst annet hjem? Ja, bortsett fra at det er mange konferansestoler, en tom plastkasse med en lapp over kanten hvor det står; «Spør før du tar deg et brød», enormt mange fotografier på veggene som forteller om ildsjeler og brukere og et klesstativ med vinterjakker som er merket med tekst på norsk, engelsk, polsk og rumensk.

På hedersplassen midt mellom stuene henger et oljemaleri av Egil Carlsen. Selve ikonet på medmenneskelighet og omsorg, og med den livslange og  iboende troen på at det finnes noe godt i alle mennesker. Det er fem år siden Egil Carlsen kneppet sine hender for siste gang, 82 år gammel. Foran oss sitter Iren Almvik Meyer (56), datteren som fulgte sin far i 23 år med arbeidet for de som hadde falt på utsiden av samfunnet.

– Forventet alle at du skulle overta etter din far når han døde?

– Ja, det var nok mange som gjorde det - men selv var jeg veldig usikker. Jeg tenkte egentlig å holde på frem til sommeren etter pappas død. Men så rullet det på videre utover høsten og igjen kom tankene; «Irene, nå må du bestemme deg!». En rusmisbruker sa også følgende til meg i den perioden; «Iren, jeg ber til Gud hver dag om at du må fortsette nå etter at han Egil har gått bort». Etter å ha gått litt i tenkeboksen og fått mange positive tilbakemeldinger fra alle som bidrar til fellesskapet her på Åpent Hus, sa jeg ja! Et svar som nok egentlig var mest til meg selv, men på en måte var det også befriende å kjenne på følelsen at nå er det bare «å kjøre på». Men en ting vil jeg si, uten Per Gunnar Jensen ved min side hadde jeg ikke orket å fortsette.

«Du får låne et hus Egil»

– Som 28 åring involverte du deg i din fars humanitære arbeid, følte du deg presset til å bistå din far?

– Nei, pappa krevde aldri at jeg skulle bli en arvtager til hans livsprosjekt. For mange kunne han kanskje fremstå som litt for snill, hvor dumt det enn måtte høres ut, han så nemlig bare det gode i alle mennesker. Men når han tett på livet fikk oppleve hvor mange som hadde vonde dager og ikke noe sted å gå til, startet han i 1980 opp hjelpevirksomhet på Frelsesarmeen hver lørdag. Vinteren 1987 var beinkald, og pappa spurte ordføreren i Fredrikstad om de hadde et kommunalt hus som han kunne få låne – slik at bostedsløse og misbrukere fikk en matbit og tak over hodet i noen timer. På kvelden kom daværende ordfører Rolf Gjermundsen hjem til oss og sa; «Du får huset du har bedt om Egil» - dermed var samfunnsinstitusjonen Åpent Hus etablert. Vi ble veldig glade, for uten et åpent og varmt husrom den vinteren tror jeg mange hadde frosset i hjel.

300 er innom hver uke

I løpet av en uke er over 300 mennesker innom Åpent Hus ved Steffensjordet – tirsdag er huset stengt, for da lager Irene mat. Middager og matposer klargjøres med varer huset har fått fra gavmilde kjøpmenn i distriktet.

– Du er glad i å lage mat?

– Ja, men hadde jeg vært nødt til å bry meg om datomerkingen, hadde jeg nok ikke levd i dag, smiler hun.

– Vi får mye, og det er vi evig takknemlig for. Men å planlegge ukemenyen går ikke, for vi vet aldri hva som dukker opp i kassene som kjøres hit. Onsdager deler vi også ut klær, da kommer brukerne og får det de trenger av jakker, gensere, luer og votter. I tillegg pakker vi matposer som de får med seg hjem. Onsdag og fredag har vi også kveldsarrangement. Behovet er stort og vi klarer dessverre ikke å følge opp alle slik vi ønsker til enhver tid.

Alle er like mye verdt

– På huset arrangeres det en del kristne møter, føler noen av brukerne at det religiøse temaet på en måte blir presset på dem?

– Joda, vi har bibeltimer og vitnesbyrd, men hos oss er alle velkomne og hver enkelt velger hvor mye de ønsker å delta under møtene. Vi spiser sammen og synger sammen, og på hver asjett legger vi en liten lapp med bibelsitater – om personen vil lese dette eller ei er helt opp til hver enkelt. Hos oss er alle like mye verdt!

Vanskeligstilte på dugnad

I 2004 flyttet Egil Carlsen sitt åpne hus fra Nygata og til Steffens vei 1 rett ved Glemmen kirke. Som daglig leder i den frivillige organisasjonen Åpent Hus er hun nok ikke som andre ledere, mener Irene Meyer.

– Det hender at noen spør meg hvor stort budsjett vi har, og hva jeg forventer av «virksomheten» for neste år. Da må jeg smile og fortelle at min budsjettering er å bruke de pengene vi får – til det beste for alle brukerne av huset. Holder ikke det må jeg trå til med egne midler, noe som skjer ganske ofte, men det gjør jeg og min mann med glede. Her i Steffens vei leier vi dette huset til en veldig gunstig pris av kommunen, det verdsetter vi høyt. Når vedlikehold må gjøres, oppfordrer jeg alle som bruker huset til å bli med på dugnad – da skal du se hvor mange som stiller opp, rett og slett imponerende!

«Trodde du var en hurpe»

– Dere har nulltoleranse for bruk av rusmidler her på huset. Men mobiltelefon får man heller ikke bruke?

– Selvfølgelig kommer mange av brukerne ruset inn til oss, sånn er det jo. Men ingen får lov til å bruke mobilen sin, for da kan det fort bli «dealing» av stoff og det vil vi ikke ha innenfor våre vegger. Forøvrig har vi en veldig rolig og balansert atmosfære her i huset, de fleste ønsker å komme hit for å spise, lese aviser og slappe av. Men selvfølgelig – noen episoder oppstår jo innimellom. Da følger jeg personen rolig ned til porten og forteller at han eller hun bør komme tilbake en annen dag. Jeg føler at alle har respekt for meg, men det kan jo også ha sammenheng med at det går et rykte om at jeg har sort belte i karate, gliser Iren.

– Det må de gjerne fortsette å tro på. For øvrig var det en bruker av huset som kom bort til meg her en kveld og sa; «Jeg trodde du var en hurpe – men du er jo snill»…det varmer.

Vendepunktet i livet

Rusmisbrukere,arbeidsledige, flyktninger fra mottaket på Veum og sigøynere er alle velkomne til Irene Meyers åpne hus og hennes 12 hjelpere.

– Det er forferdelig å se at det kommer mange nye misbrukere til i miljøet, og at unge mennesker dør. Etter flere år blir man flink til å fange opp menneskers sinnsstemning, noe som nok har medført at vi har reddet flere fra å begå selvmord. Men gleden er desto større når vi ser at mange får et bedre liv her hos oss, og forteller at Åpent Hus ble vendepunktet i deres liv.

Hadde ikke overlevd

– Ingen av de frivillige på huset får lønn - men selv om det er medmenneskeligheten som råder, må det til tider være krevende å stå i situasjonen?

– Dette er selvfølgelig ikke oppgaver som passer for alle, men det viktigste er at man er jovial og omgjengelig. To av dem sitter her på nabobordet, smiler Iren og nikker mot karene som akkurat har kommet inn, etter å ha vært på en rundtur og hentet mat og klær med husets egen lille varebil. Leif Løkkeberg og Terje Bjønnes fortsetter med å nippe til kaffen samtidig som Leif mer enn gjerne supplerer Iren på hva huset har betydd for hans liv.

– Jeg hadde ikke overlevd hvis jeg ikke hadde kommet hit. Siden jeg ble en tørrlagt alkoholiker og frelst i påska 2002 har livet fått en ny mening.

Ingen økonomisk bistand

Når vi spør Iren Almvik Meyer om det offentlige bidrar med mer enn rimelig husleie, trekker hun igjen på smilebåndet.

– Vi har aldri søkt økonomisk bistand hos noen og satser på at vi må skaffe det vi trenger selv. Men jeg har faktisk tenkt på at jeg burde legge inn en søknad hos noen av stiftelsene.

– Lille julaften samles alle i stua her på Åpent Hus og på julaften er vi på juleselskap på City hotel. For brukerne er alle dager like - så det viktigste er å være tilstede når de trenger oss - rett og slett være et medmenneske i en vanskelig hverdag!