– Det er noe med respekten for omgivelsene når man bygger i et skjørt kystlandskap

Etter en kort kjøretur fra Fredrikstad sentrum, i flatt Østfold-landskap, med åkre og noen store eiketrær, ligger et hyttefelt. Der ligger bygningen som arkitekt Kari Hasselgård Størdal vant pris for i forfjor. Det er ingen ruvende konstruksjon, men en hytte blant hytter, likevel usjenert, vendt ut mot sjøen med svaberg og holmer. Med flatt tak og en ubehandlet kledning i eik som har grå og brune fargesjatteringer, farger som er til forveksling like svabergene rundt.

Da Størdal og ektemannen kjøpte tomten, sto en 45 kvadratmeter stor gul hytte fra 1963 der. De brukte den noen år før de bygde nytt, i 2013.

– Vi ville bo oss inn og lære å kjenne sol- og vindforholdene. Hytta ville nok ikke blitt slik hvis vi bare hadde kjøpt en tomt og tegnet, tror arkitekten.

Den nye hytta ble plassert på en slik måte at den følger de markerte skurelinjene i svaberget rundt. Hytta har vinkelform, som gir le til en frokost- og formiddagsplass på plattingen på den ene siden. En tretrapp danner sitteplasser nedover i terrenget, ned mot en liten grønn og skjermet plenflekk. Overgangene mellom svaberget og treverket er finstemte, eikeplankene er nøye skåret ut for å følge svabergets krumninger.

Huset ble lagt så lavt som mulig i terrenget, og det er bygget på påler.

– Det er noe med respekten for omgivelsene når man bygger i et skjørt kystlandskap. Man låner en plass. Hytta kan løftes opp og fjernes en gang i fremtiden, hvis man skulle ønske det, sier hun.

Eik og osp

Inne har Størdal valgt tynne bord av ubehandlet osp på veggene. Den er lys, glatt, nesten kvistfri og med en naturlig glans.

– Vi har brukt så få materialer som mulig. Det er i hovedsak eik, osp og sink, forteller hun.

Eik og osp vokser på området. Lokale håndverkere er brukt, også til å lage plassbygde møbler, som en hylle og sofa i stua. For å få tak i vinduer med rammer av ubehandlet eik, måtte de imidlertid til Verdalen.

– Det ble en detektivjakt på hvem som kunne levere hva nærmest mulig, sier hun, og skryter samtidig av byggmester Egil Nordli AS, som hun har jobbet sammen med.

– Flinke håndverkere er avgjørende for å lykkes med et slikt prosjekt, sier hun.

Materialene er stort sett ubehandlet. Eikegulvet er lutet og såpet, benkeplatene er oljet for å unngå vanskelige flekker.
Kjøkkenet er åpent mot stuen. En skyvedør av glass, og likt nivå på stuegulv og platting utenfor, bidrar til at skillet mellom ute og inne viskes ut. Hytta ligger på grensen til Øra fuglereservat, og trekkfugler passerer hvert år til og fra sørligere strøk.

Så får det heller være at industriområdet Øra på andre siden av sjøen også er en del av synsfeltet fra stuevinduet og plattingen utenfor.

– Sånn får det bli når vi er så nær byen. Det er i hvert fall en holme imellom å hvile øynene på, sier Størdal.

Mye ut av lite

Reguleringer for bygging i hundremetersonen satte noen rammer for byggingen: Ikke større enn 70 kvadratmeter, ikke høyere enn fire og en halv meter, og ikke mer enn tolv lengdemeter fasade ut mot sjøen. Hytta er «et fint eksempel på at god arkitektur kan ha en beskjeden størrelse», skriver juryen bak Arnstein Arneberg-prisen 2015.

Arkitekturprisen, oppkalt etter arkitekten med samme navn, er blitt delt ut av Østfold arkitektforening hvert år siden 2008. Prisen går til et bygg eller anlegg som står fram som et eksempel på fremragende arkitektur.

Juryen skriver videre: «I en tid da norske fritidsboliger stadig øker i størrelse, er det oppmuntrende å se at både kommunen og arkitekten insisterer på at det går an å få mye ut av lite».

Diffusjonsåpen

Den 70 kvadratmeter store hytta er delt inn i to, der den ene delen henvender seg mot sjøen, den andre er mer tilbaketrukket, og består av soverom og gang. Parallelle glassdører som gir en slags lyspassasje, forlenget med en liten trebro utenfor på den ene siden, markerer skillet.

På hovedsoverommet er det bygget ut en vindusnisje, med god sitteplass og utsikt ned mot vannet.

Hytta er diffusjonsåpen. I stedet for Glava eller steinull er det blåst cellulosefiber inn i veggene, og veggene har diffusjonsbrems i stedet for dampsperre.

– Det er særlig viktig der man ikke har jevn innetemperatur, at luft kan sirkulere fritt. Hytta puster, sier hun.