Demokraten og Kongen på «et bra møte»

Journalistikkens veier er uransakelige. Noe omskrevet, men det får passere. På arbeidslivets høst hender det at det mimres over mang en historie i lystig lag. Rett eller feil; journalister har vel et rykte om å trives i sådanne. Og historiene er mange. Alle tåler ikke dagens lys, denne er vel godt innafor, som det heter så populært.

Det var tidlig åttitall. Et VM i seiling skulle arrangeres på Hankø utpå sommeren. Regi og arrangement var det Kongelig Norsk Seilforening (KNS) som stod for. Den ivrige seiler Kronprins Harald var mesterskapets høye beskytter. Fint skulle det være. Ettersom blazerguttene skulle kappes i farvannet utenfor Hankø mente redaktøren i denne avis at vi selvsagt burde være tilstede på pressekonferansen på restaurant Dronningen i Oslo. Poenget med turen var det vel bare han som fattet, men som det heter - «sjefen har ikke alltid rett, men han er alltid sjef».

Som ganske fersk i gamet var det derfor bare å hive seg i bilen med kurs for hovedstaden. I god tid som alltid. Så startet problemene. Stedsansen har det aldri vært noe å utsette på, men kunnskapen om Oslos restauranter var det verre med. Dronningen - lå den på landsida eller på Bygdøy? Eller var det restaurant Kongen som lå på Bygdøy? En god tur på bryggene ut mot førstevalget i Frognerkilen gjorde at tida fløy. Det var selvsagt feil valg og jeg hadde plutselig dårlig tid.

Selvsagt var det kø ut til Bygdøy. Tida gikk fort, men ikke bilen. Bilen ble parkert i en fei før jeg løp febrilsk opp trappene til restauranten. Svett i luggen, andpusten, stresset og med skjorteflakene utafor – det var ikke moderne den gangen - ankom jeg rommet der de godt voksne blazerguttene selvsagt var godt i gang med pressekonferansen. Ordstyrer ga meg et blikk som han trolig hadde gitt mang en hovmester når champagnen ikke hadde vært korrekt temperert.

En eneste stol ved det fasjonable bordet var ledig. Det hadde sin grunn… Med kamerabag og notisblokka klar var det bare å hive seg ned. Ved siden av kronprins Harald. «Mårning» var det eneste jeg klarte å få fram. Kanskje ikke slik han var vant til å bli tiltalt, men jeg fikk et smil tilbake i røkskyen.

Det skulle bli verre. Med kameraet på vei opp av bagen lød det fra ordstyrer med blazer og silkeskjerf – «ja, da var det vel ikke mer». Hvorpå Kronprins Harald snudde seg med et glis – «det var vel et bra møte?»