Panama-dokumentene: Bjerkes fremføring var åpenbart godt innlært

Da den britiske statsministeren David Cameron så inn i fjernsynskameraet og forsikret britene om at alt han bare eier familiens hus som leies ut mens familien bor i Downing Street, har noen sparepenger i banken og mottar bare lønn som statsminister, løy han ikke, han bare fortalte ikke alt om sin økonomiske tilstand.

Etter at Camron måtte innrømme at arven etter faren også stammer fra farens Bahama-selskap Blairmore Holdning, kjemper Camron nå for å gjenvinne folkets tillit. Da jeg så Camerons opptreden på fjernsynet, kom jeg til å tenke på da tidligere president Bill Clinton så inn i fjernsynskameraet og frimodig fastslo: Jeg har aldri hatt sex med den kvinnen (Monica Lewinsky)! Også han ble drevet fra skanse til skanse.

I gårsdagens Brennpunkt, laget av Uppdrag Granskning i Sveriges TV (SVT), ble vi vitne til at både den nylige avgåtte islandsk statsministeren Sigmundur Gunnlaugsson og konesernsjef Casper von Koskull i Nordens største bank, Nordea, forsøkte å unngå sannheten om pengeplasseringer og offshoreselskaper.

I det store internasjonale perspektivet er dessuten en rekke nåværende og tidligere politiske ledere og næringslivsledere blitt avslørt som deltakere i offshoreselskapene som er etablert av advokatfirmaet Mossack Fonseca i Panama. I øyeblikket kjemper også DnB-sjefen Rune Bjerke for sitt banksjefliv. Etter Bjerkes utredning mandag, har næringsminister Monica Mæland forlangt svar på en rekke spørsmål fra DnB og Bjerke, noe som må oppfattes som et klart uttrykk for at statsråden ikke er fornøyd med Bjerkes forklaring.

Det som stadig overrasker når den såkalte krisen inntreffer, er at ledere ikke lærer at det er vanskelig å omgås sannheten når journalistene setter inn støtet. Statsminister David Camrons uttalelser på fjernsynet var jo et direkte signal til andre journalister om å intensivere gravingen. Det er i slike situasjoner medierådgiverne kommer på banen for å begrense skadevirkningene, eller til og med forsøke å skape sympati for de stakkars lederne som har kommet opp i en vanskelig situasjon.

Uttrykket «vi har lært», som Rune Bjerke stadig brukte i sin utredning, minner veldig om et medierådgiveruttrykk. Bjerkes fremføring var åpenbart godt innlært, ikke minst forsikringen om at «det er mitt ansvar» og at han hver eneste dag stiller seg spørsmålet om at hva han kunne gjort annerledes, tok sikte på å berge eget skinn.

Det mest alvorlige ved avsløringene i kjølvannet av de 11 millioner Panama-dokumentene - en anonym kilde først ga til den tyske avisen Suddeutsche Zeitung, som igjen ga dem til den internasjonale journalistgruppen (ICIJ) der Aftenposten har vært med - er kanskje ikke enkeltsakene det er fokusert på, men at avsløringene viser at en rekke nåværende og tidligere politiske ledere og samfunnsaktører systematisk har forsøkt å unngå beskatning i det landet de bor, og der de nyter godt av velferdstilbudene folk flest finansierer gjennom skatteseddelen. Det kan bidra til en svekkelse av demokratiet.

Opplysningene journalistene har gravd frem fra dokumentene de fikk overlevert fra den anonyme kilden, var selvfølgelig nødvendig at kom frem i offentligheten. Men når journalistikken - muligens i stadig større grad blir direkte finansiert av eksterne kilder - vil journalistene også kunne anklages for å gå donorenes ærend.

I tilknytning til Panama-dokumentene har det da også dukket opp konspirasjonsteorier. De har ikke fått noen særlig oppmerksomhet i offentligheten, men i det siste nummeret av Columbia Journalism Review fins det en artikkel med tittelen «Why the Panama Papers are a gold mine for conspiracy theorists» (Hvorfor Panama-dokumentene er en gullgruve for konspirasjonsteoretikere).

Under åpningstalen på det store journalistseminaret i Tønsberg forrige helg, anklaget forøvrig SKUP-lederen, journalist Jan-Gunnar Furuly fra nettopp Aftenposten, redaktør Kjetil Stormark i nettavisen aldrimer.no for å ha latt seg styre av sine donorer, noe Stormark har karakterisert som et karakterdrap Furuly ikke har noen faktisk dekning for.

Det er bare en måte journalister og redaktører kan møte de nye utfordringene på, nemlig å være enda mer påpasselige med å utøve samfunnsoppdraget kompromissløst, som ikke minst betyr å opptre uavhengig av alle som kan øve innflytelse på det journalistiske innholdet.