Klipperen er et farlig redskap

Sisyfos var konge, helt og skrekkeksempel i gresk mytologi. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid om et forgjeves evighetsarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt. Gode leser: minner dette ikke litt om dagens gressklipping? Og hvilke tullinger synes det er hyggelig å klippe gress? Ikke for å bære sten til byrden, slik tegner Thore antyder, men faktum er at hvert år skader flere tusen nordmenn fingre eller tær i gressklipperen. Mellom 60 og 80 får alvorlige skader. De vanligste grunnene til at vi skader oss er glatt underlag, uegnet fottøy og at vi prøver å fjerne ting som har satt seg fast inne i klipperen mens den er i gang. Gressklipperen er egentlig et farlig redskap. Og uberegnelig.

Jeg har ikke mange prinsipper når det gjelder å skrive bortsett fra dette: det er viktig å bli lest. Og har i årens løp lært meg i hvert fall dette: det letteste i verden er å nå spesielt interesserte. Men det er jeg ikke interessert i. Temaet bør være allmenngyldig. Og hva treffer folk flest i disse dager bedre enn gressklipping? Unntaket er selvsagt de som er så smarte at de har flyttet i blokk. Det skulle jeg også for lengst ha gjort hadde økonomien tilsagt dette. Men i vår forunderlige økonomiske verden må du låne minst en million for å skaffe deg en middels blokkleilighet. Etter å ha solgt den enebolig du måtte besitte. Mens det tidligere var en fornuftig investering å skaffe seg enebolig, er det nå så å si en umulighet å kjøpe seg inn i en blokk med den verdi en enebolig har. Forstå det den som kan. Jeg gjør det ikke. Kanskje den dyktige pensjonerte eiendomsmegler Solveig Meum kan?

Men altså gressklipping. Det er jo utrolig hvor gresset nå vokser. Selv på min delvis mosegrodde plen. Det er kanskje å gå litt for langt slik min gode nabo Einar bedriver med å trimme plenen annenhver dag. Men han har et poeng. Gresset popper opp som IS-krigere i Lislebyveien. Selv ble jeg tvunget til å bite i gresset i forrige uke. Gjentatt mas fra husets kommandosentral om at det nærmet seg 17. mai med både stormskritt og regnvær – og tenk hva naboene ville si om en ustelt og uklippet plen - gjorde utslaget. Jeg hentet frem fra buskene min trofaste bensindrevne AL-KO - det er bare huseieren som går på alko – og det meste var klart. En halv pils var fortært foran den store manndomsprøven. Noen flere godgjorde seg i kjøleskapet. Du må alltid ha noe å strekke deg etter.

I det hele tatt: det meste så klippet og klart ut. Inntil jeg dro i snora. Min AL-KO som startet vennlig og positivt på de to-tre første dragene i fjor høst, hostet nå høylytt som en langt fremskreden bronkittpasient. Jeg dro i snora så svetten silte, men til slutt ble det helt stille. Vel å merke i AL-KO. Til gjengjeld smalt det noen friske gloser etter at velmente forsøk på overtalelse ikke hjalp en tøddel. AL-KO var like død som en midtspiss på FFK.

Det var ikke annet å gjøre enn å iverksette den velprøvde kriseplan: ringe noen som kunne gi meg gode råd. Eldstesønn er alltid god å ty til. Han ba meg sjekke tennpluggen. Et godt forslag. Men hvor satt nå den? Ny telefon, ny instruks. Og etter å ha endevendt kjelleren etter skiftenøkkel ble tennplugg plugget ut – heter det så? – tørket ren for olje og deretter plassert der den vitterlig stod. Jeg følte en indre glede og stolthet over at jeg – mannen med de ti tommeltotter –virkelig maktet dette. Så nye slurker fra en kald øl og med fornyet styrke og forhåpninger ble det dratt i snora. Denne gangen uten den minste gjenkjennelse av bronkitt. Sønnen ble oppringt. Denne gangen antydet han at filteret hadde sett sine beste dager. Hva nå det måtte bety. Og jeg som ikke visste at det fantes noe filter på min AL-KO en gang.

Men jo da, nabo Einar med en guddommelig teknisk fingerspissfølelse ble konsultert. Og konstaterte raskt at her måtte det anskaffes nytt filter. Som sagt så gjort. Men tror du min AL-KO startet av den grunn? Beistet var stum som en østers. Ikke det minste tegn til liv. Det var imidlertid ikke husets kommandosentral. Med lett skjelvende og pipende stemme lød det: – Har jeg ikke sagt at du skulle sjekke klipperen i god tid for 17.mai? Hvorfor skal du alltid utsette alt til siste sekund?

Tja, si det. Gode råd var i hvert fall dyre. Eldstesønn som aldri hadde investert i enebolig - og derfor hadde råd til å kjøpe seg inn i blokk på Prestelandet - ble budsendt. –Dra i snora og prøv selv, kommanderte jeg med siste pust av min stemme. Og han fulgte ordre. Dro og dro til han lå der så lang han var. Snora røk nemlig tvers av.

Dermed gjensto en ny operasjon: skifte av snor. Av en eller annen mirakuløs grunn hadde jeg en ny liggende i kjelleren. Og med klar beskjed fra sønnen om at jeg måtte skygge banen når han skiftet snor. Han kjente til mine tekniske kunnskaper. Og ikke minst utålmodighet. Men jeg måtte likevel trå til. Selve lokket som lå over rotoren - jeg tror det heter så – og hvor snora skulle festes - var ikke til å rikke. Uansett hva slags verktøy som ble benyttet.

Det var da presidenten i de ti tommeltotters forening fikk nok. All tålmodighet og innestengt aggresjon var for lengst oppbrukt. Resolutt gikk jeg i kjelleren og hentet brekkjernet. Lokket ble effektivt fjernet. Men med det minus at skruer, spiralfjærer og alt det som overraskende skjuler seg i en bensindrevet AL-KO ble spredd utover plenen. Nabo Einar fikk et lattersammenbrudd da han så resultatet. Husets kommandosentral fikk et lettere hysterisk sammenbrudd. Det nærmer seg nå en uke siden vi sist snakket sammen.

Men det skal sies: mitt ry som mester over alle mestere hva ti tommeltotter angår, ble bekreftet. Dessuten: på finn.no ligger det nå en AL-KO bensindrevet plenklipper billig til salgs. Merket: restaureringsobjekt for teknisk nevnenyttige. Selv har jeg investert i en FLYMO sveveklipper. Du vet en slik klipper med lang ledning som går på strøm. Men etter å ha klippet over diverse ledninger ved bruk av hekksaks bistår nå husets kommandosentral med ledningskontroll når jeg trimmer gresset.

Sluttbemerkning: Det er en grunn til at min AL-KO var bensindrevet. Hadde jeg sjekket om det var bensin på tanken – hvilket jeg ikke gjorde – hadde jeg nok hadde glede av min AL-KO også i dag. Dette klandrer jeg eldstesønnen for i dag. Han kunne da i det minste spurt - før han ga meg gode råd om både tennplugg og filter - hvorvidt det var bensin på tanken eller ikke. Men det var naturligvis ikke i hans tanker. Ungdom nå til dags. Jeg tror de blir blokkert av å bo i blokk…

Så en historie som vanlig er på en lørdag. Det var en Fredrikstad-kar som skulle kjøpe seg motorsykkel av en litt gammel årgang. Selgeren fortalte at det eneste problemet med sykkelen var at man måtte smøre vaselin på setet hvis det skulle begynne å regne. Dette var nå overkommelig, tenkte mannen og kjøpte sykkelen. Neste dag drar den stolte motorsykkel-eieren ut på tur. Ved middagstider stopper han ved et lite hus nede ved en skogkant i Torsnes. Han banker på og lurer på om det er mulig å få seg noe å spise. Eieren av huset, en mann i 40 årene, sier at det er greit og ber mannen komme inn. Det første som slår motorsyklisten når han kommer inn, er et kjøkken oppfylt til randen av oppvask stablet helt oppunder taket. Huseieren forklarer at her i huset snakker man ikke under middagen, så den som åpner kjeften, må ta oppvasken. Ja, ja, dette var nå greit, så motorsyklisten og resten av familien til huseieren, setter seg til bords. Da oppdager motorsyklisten at huseieren hadde en ganske så vakker datter. Motorsyklisten reiser seg fra bordet og tar datteren med seg for en kvikk en på kammerset. Ingen tør si noe, for man hadde vel ikke løst å ta oppvasken? Etter en stund er de tilbake, da ser motorsyklisten at kjerringa i huset heller ikke er så verst og det samme skjer på nytt. Når de er ferdige oppdager motorsyklisten at det begynner å regne. Han tar derfor opp vaselinboksen som ligger på innerlomma. Men da reiser faren i huset seg og sier følgende: Nei, nå tar jeg oppvasken!