De blåblå legger opp til amerikanisering av arbeidslivet

Arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet opptrer som en liten unge i disse julekalendertider. Han sier selv at han åpner luker og legger fram sukkersøte overraskelser. Mer helgearbeid, fjerning av fagbevegelsens vetorett og økt anledning til midlertidige ansettelser er noe alle burde være glade for. Fagbevegelsen protesterer, men Eriksson sier bare at det er flertallet av de som avga sin stemme til Stortingsvalget som har bestemt dette. Det er å ha tunnelsyn. Fremskrittspartiet, som etter min mening er i ferd med å ødelegge godene både for arbeidstakere, pensjonister og den nordiske modellen, lovet også at bompengeavgiftene skulle fjernes. Den saken er det blitt stilt om.

Det er ikke så mange av oss velgere som orker å lese igjennom parti- og prinsipprogrammene til de politiske partiene. Der står det mye som aldri blir gjennomført. Det er de store ord og floskler under valgkampen de fleste forholder seg til. Det er som med forsikringsavtaler, man leser ikke det som står med liten skrift på side 26 og som det henvises til hvis det oppstår uenigheter. Det liberalistiske syn om individenes frihet til selv å kunne velge som regjeringens talsmann står for, er slett ikke noen godtepose for de fleste lønnsmottakere. Forslagene som nå fremmes er med på å gi arbeidsgiverne større makt over hvordan arbeidet skal tilrettelegges. Sakte, men sikkert nærmer vi oss en amerikanisering av arbeidslivet.

Dessverre har både norsk og europeisk fagbevegelse vært på vikende front de siste 30 årene – godt hjulpet av de sosialdemokratiske partiene som har akseptert at det er markedet som er det viktigste for fremgang. Det hele begynner med den amerikanske økonomen Milton Friedman, som fikk Nobels minnepris i økonomi i 1976, som var sterkt imot både fagforeninger og byråkrati. Så fikk vi Margareth Thatchers fagforeningsknuseri i England, Tony Blairs tredje vei og Gerhard Schröders «Agenda 2010» - alt med politiske programmer med større eller mindre kutt for den vanlige lønnsmottaker og pensjonist. Finansnæringens politiske holdninger om hvordan den økonomiske utviklingen burde styres, vant innpass. Det er bare det at de kapitalistiske teoriene om det perfekt fungerende marked, det er bare teori. Virkeligheten er annerledes.

Milton Friedmans tanker svever fortsatt over vannene som en hellig ånd. Sjokkterapi kaller den canadiske forfatteren Naomi Klein denne politikk i sin bok med samme navn. Den ble innført i Chile under diktatoren Pinochet, den ble innført på Sri Lanka etter tsunami-katastrofen, den ble innført i Russland etter sammenbruddet av Sovjet-Unionen. Alle steder åpnet den muligheten for at de på toppen kunne iverksette kutt-tiltak og samtidig berike seg selv. Det er mye av det samme som nå skjer i EU-landene. Det er Friedmans tanker om kutt og nedskjæringer i lønn, pensjoner og velferd som EU-kommisjonen, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken som skal sikre velstandsøkning.

Byråkratene i Brüssel burde selv forsøke å få seg arbeid i Hellas, Italia, Spania, Irland eller Portugal. Da tenker jeg ikke på arbeid innenfor den beskyttede finansnæringen. Den politikken som nå føres har ført til en arbeidsledighet og økning i fattigdom som vi ikke har sett siden mellomkrigstiden. Når revisjonsfirmaer som PricewaterHouse og Ernst & Young kan hjelpe storbedrifter med å plassere sine overskudd i Luxembourg for å spare skatt, da straffer de samtidig de nasjonene og menneskene som ville ha hatt nytte av disse skattekronene. Minst et selskap innen DNB-systemet har benyttet seg av metoden. Revisjonsfirmaene har sikkert brukt de mulighetene som skattelovene gir. Da er det noe galt med lovene.

Dagens leder av EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, var statsminister i Luxembourg i det tidsrommet hvor de foran nevnte skattereduseringsskandaler er blitt avdekket. Gjennom skatteavtalene har Ikea, Disney, DNB, Amazon, Apple og Tele2, for å nevne noen, «ranet» sine land for skatteinntekter og via Luxembourg sluset pengene videre til postkasseselskaper andre steder i verden. Det er sammenslutningen av internasjonale, undersøkende journalister som gravde fram denne saken. Mange av selskapene har fått sitt overskudd skattlagt med bare 1 prosent. Hvem er det som snakker om at investeringsviljen økes når skattene senkes?

Historien har vist at kampen for rettferdighet må komme nedenfra. Hver krone som unntas fra beskatning er en krone mindre til skoler, sykehus og velferd. Skattelover som tillater at de som kan flytte kapitalen kan gjøre det ustraffet, må endres. Det er flertallet, pensjonistene, studentene, lønnsmottakerne, som ikke kan flytte som derfor må bære utgiftene til velferdsgodene. Disse velferdsgodene benyttes også av de rikeste. Det burde være enkelt å forstå at når statens inntekter reduseres, arbeidstakerorganisasjonenes innflytelse både sentralt og lokalt svekkes, økte muligheter for arbeidsgiver med midlertidige ansettelser og lønnsfastsettelser – så er det en utvikling som markspiser det ene beinet som trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv er tuftet på.

Fagbevegelsen har protestert mot de mange endringene som arbeidsministeren nå legger fram til lovbehandling. Også Arbeidstilsynet er imot de nye reglene. Arbeidsledigheten her i landet er blant de laveste i verden. De som nå skal «tvinges» ut i midlertidige stillinger er personer som i dag står på «sidelinja» i arbeidslivet. – Det skal lønne seg å jobbe, sier de blåblå. Det er vel ingen som er imot det. Også på den rød-grønne siden i politikken vil de at flest mulig skal ha et arbeid og en inntekt. På veggen foran meg henger valgplakaten til AP fra 1933. «Hele folket i arbeid» var mottoet den gang. Men det er bare slik i samfunnet at noen ikke makter å delta selv om de gjerne ville det.

Med en svekket oljepris og med de mindre inntekter til staten, kan det bli ytterligere kutt i velferdsgoder i årene framover. Fagbevegelsen og de rød-grønne må komme sterkt på banen før neste kommunevalg og stortingsvalg for å markere uenighet med de blåblås politikk. Får de det som de vil, kan det bety at vi får en politisk utvikling på linje med det som har skjedd i EU. I Spania har regjeringen ensidig satt til side tariffavtaler, svekket oppsigelsesvernet, senket lønna til offentlige ansatte og gjort midlertidige ansettelser til det normale for ungdom, ifølge Halvor Fjermeros bok «Uro i Euroland». Er det slik vi vil ha det i Norge?