«Kvinner selv stod opp og strede»

Straffeloven av 22. mai 1902 § 245 lyder «Kvinde, der ved fordrivende Midler, eller paa anden Maade retsstridig dræber det Foster, hvormed hun er svanger, eller medvirker hertil, straffes for Forsterfordrivelse med Fængsel indtil 3 Aar.

Gjør nogen anden end Moderen sig skyldig i Fosterfordrivelse eller medvirkning hertil, straffes han med Fængsel i mindst 2 Aar, men fra 6 Aar indtil på Livstid, saafremt hun som Følge av Forbrydelsen omkommer.»

En hundre år gammel kamp for selvbestemt abort førte i Norge til seier i 1978. Og 8. mars dette året gikk det 20.000 i tog over hele landet hvor selvbestemt abort var sentralt krav alle steder. 30. mai vedtar Stortinget loven om selvbestemt abort.

Biskop Per Lønning trekker seg fra sitt embete i protest. Men abortkampen har fortsatt. Aborttallet har vært stabilt mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig med at antallet kvinner i fruktbar alder har steget.

Den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913. Samme år som kvinner fikk alminnelig stemmerett. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller - som oppholdt seg i Fredrikstad i hele sitt voksne liv - for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort. Abort var den gang ulovlig.

Resultatet var at mange kvinner foretok illegale aborter selv eller hos «kloke koner» og satte liv og helse på spill. Når 8. mars-dagen feires tradisjonen tro ved Katti Anker Møller-statuen i Fredrikstad vil markeringen få en ekstra dimensjon i år. Vil jeg tro.

En skal ha respekt for ulike synspunkter nårt det gjelder abort. Jeg sier som den amerikanske journalist Linda Ellerbee: «Jeg er ikke for abort. Ingen er for abort. Men jeg er for at man skal kunne ta sine egne avgjørelser her i verden.»

Den tidligere domkantor i Fredrikstad domkirke Guttorm Ihlebæk - nå fast musikkanmelder i FB - skrev i en replikk i avisen at det var en unnlatelse av biskopen ikke å nevne Egil Hovlands engasjement for det ufødte liv i minnetalen ved Hovlands begravelse. Unnlatelse eller ikke, jeg er enig med Ihlebæk at det hadde vært naturlig.

Hovland vil selvsagt for alltid bli husket for sin musikk, men også for sitt brennende engasjement for det ufødte liv. Hans manifest spikret opp på domkirkens dør og kandidaturet på abort-motstandernes liste i Østfold ved et stortingsvalg forteller mye om dette.

Ja. Hovland skal selvsagt minnes og respekteres også for sin klare stemme i abortkampen.

Dessverre kan jeg ikke si dette om hans meningsfeller Ludvig Nessa og Børre Knudsen, som med sin «forkvaklede teologiske opptreden» - fritt sitert etter Vårt Land - tråkket på kvinner i deres mest sårbare situasjon. Hovlands vennskap med de to abortprestene startet i 1991 da Nessa ble fratatt kappe og krage, etter råd fra daværende biskop Even Fougner her i Borg.

Deres meningers faste ståsted skal ingen frata dem. Men der Hovland primært benyttet argumenter, tråkket Nessa og Knudsen frem som elefanter i et glassmagasin.

Eller som klovner i manesjen. Med metoder som var direkte ufyselige. Budskapet om at abort er ensbetydende med mord brakte de helt frem til operasjonssaler i sykehuset. Ekstra belastende for kvinner som ble rammet var at budbærerne opptrådte i prestedrakt.

De to kan ikke beskyldes for å ha opptrådt fysisk voldelig i sine aksjoner, men til gjengjeld har de stått for det som kanskje verre er; sterke psykiske angrep. Med en liten støtteskare gjennom alle år - kanskje minimalisert i dag? - gjennomførte de to symbolske begravelser på aborterte foster.

Med oppklippede dukker dynket i ketsjup har de to forsøkt å stoppe det de mener er djevelens verk. Kvinners kamp gjennom 100 år - og langt mindre likestilling - har de to liten eller ingen sans for.

Og ei heller respekt for medmennsker i sin alminnelighet. Jeg fryser på ryggen når jeg leste i den kristne dagsavisen Dagen Ludvig Nessas kommentar til Utøya-tragedien.

På spørsmål om norsk abortpolitikk er årsaken til terrorhandlingen 22. juli, svarer Nessa: - Jeg vet ikke hvilke forbindelser det er her, men jeg utelukker det ikke. Jeg gjør mine tanker, men tør ikke å være påståelig. Men Guds veier kan ofte være uransakelige. Jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært det.

Det eneste positive en kan si om svaret er at Nessa for en gangs skyld ikke tør være påståelig. Aner jeg at han tross alt besitter en smule skamvett?

Få avgjørelser er mer personlige eller intime, mer private og mer grunnleggende for individets verdighet enn når en kvinne bestemmer seg for om hun vil avslutte et svangerskap, sa den amerikanske høyesrettsdommer Harold Blackmun. Dette forstod Katti Anker Møller og hennes medsøstre i 1913. Nessa forstår det ikke i dag.

Katti Anker Møller igjen til slutt: Grunnlaget for all frihet må være rådighet over en kropp og hva i den er. Og som det heter i vår nasjonalsang:

Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; andre kunne bare grede, men det kom igjen!

I disse tider hvor uskyldige hester «henges ut» fordi moralløse og profitthungrige matprodusenter i kjøttindustrien går over lik for å tjene penger, tar jeg med en historie som Liv-Marit har sendt meg:

En skoleklasse hadde omvisning på en pølsefabrikk. En liten, ekkel pode irriterer vettet av omviseren med sine nesevise spørsmål og kommentarer.

-Jammen åssen lager dere pølser?

-Det er veldig enkelt, sa omviseren.

-Hele fabrikken er en diger maskin der grisene spaserer inn i en den endene og kommer ut igjen av den andre enden som pølser.

Poden gliser og spurte: - Dere ha’kke et sånt sted der dere dytter inn pølser og det kommer ut smågriser,da?

-Ikke vi, gutten, min, men moren din har et slikt sted.

Ord for helgen:

Du vet du har en dårlig dag når spåkonen tibyr deg pengene tilbake.