Men ikke behov for seniorene

Vi har hørt: Seniorer i arbeidslivet har jo vært et prioritert område for myndighetene. I et presset arbeidsmarked vil trolig flere arbeidsgivere anstrenge seg mer for å beholde de ansatte så lenge som mulig.

Vi vet: Den relative andelen av befolkningen over 50 år øker, mens gruppene under 50 år stagnerer eller minker i antall. Det gir oss den utfordringen at den yrkesaktive delen av befolkningen får økte forsørgelsesbyrder i årene som kommer.

Vi vet: Det kreves langsiktighet i forhold til å utvikle og opprettholde en kompetent stab av medarbeidere, både for å sikre kvaliteten på det arbeidet som utføres i dag, men også med sikte på å få flere til å bli værende i arbeidslivet utover dagens gjennomsnittlige pensjoneringstidspunkt.

Og vi vet: det er like ille å falle utenfor arbeidslivet enten du er ung eller godt voksen. Og verst er det selvsagt for de som aldri får muligheter til en yrkeskarriere. Arbeid er en svært viktig del av livet. De fleste arbeider fordi de trenger penger til å forsørge seg og familien, men også fordi arbeidsplassen er en viktig del av det sosiale livet og identiteten deres. Alle trenger å føle seg sett og å oppleve at det er behov for en.

Gjennom de siste årene er en blitt tutet ørene fulle at uten tilførsel av utenlandsk arbeidskraft vil det norske samfunnet stoppe opp. Underforstått: her i landet klarer en ikke å stille opp med de nødvendige hoder og hender. 70 prosent av nye arbeidstagere i norsk arbeidsliv er utlendinger. Det har siden 2004 vært en forimidabel eksplosjon i importen av arbeidskraft til Norge.

Borgerne i de fleste landene i Øst-Europa og Baltikum har adgang til det norske arbeidsmarkedet. Som en vet: EØS-avtalen skal sikre fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital - «De fire friheter» - mellom alle de 30 EØS-statene.

Selv om Norge står utenfor EU er det slik at når EU vedtar forordninger og direktiver som regulerer det indre markedet, skal disse også tas inn i EØS-avtalen. Den norske fagbevegelsen vil ha endret dette, men kjemper nok en tapt sak.

Jeg synes imidlertid det virker som norske myndigheter taler med to tunger når det gjelder norsk arbeidsliv. På den ene siden vektlegges behovet for å sikre tilstrekkelig med norsk arbeidskraft. Samtidig opplever mange at de kommer til stengt dør når de søker jobb.

Nå kan naturligvis ikke regjeringen bære alt ansvar for at bedrifter velger en polsk snekker fremfor en norsk, men har norske myndigheter innsett alvoret med sosial dumping?

Det ene er de unge - som til tross for stadige utspill som at Norge trenger arebeidskraft - og som har tatt utdannelse - for ofte opplever at ingen har behov for dem. Det er ikke rart at mange unge hopper av videregående skole. Det å skaffe lærlingplass for de som ønsker å stå løpet helt ut er så å si like vanskelig som å vinne i Lotto.

Men jeg synes også det er ille i dette bildet at godt kvalifiserte «eldre» arbeidstakere blir betraktet som utgått på dato mamge år før pensjonsalderen er oppnådd. Ingen har garanti for å bli i den samme jobben hele livet. Men det er et tankekors at yrkesaktive som er 54+ får stadig vanskeligere med å skaffe seg ny jobb.

I følge Finansdepartementets prognoser skal sysselsettingen øke med 55.000 totalt dette året. Og av dette kan nye innvandrere stå for 40.000.

En undersøkelse blant 2002 ledere i private bedrifter utført av Opinion/Perduco viser at to av tre ledere ikke har rekruttert medarbeidere over 50 år de siste 12 månedene. Jeg tar neppe mye feil at det er alderen - og ikke kompetansen - som forsårsaker disse bedrøvelige tall sett med seniorenes øyne. Ved utgangen av august var det 11.556 personer over 50 år som var registrert helt ledige. Jeg innbiller meg at dette må utgjøre en betydelig ressurs for det norske arbeidsmarkedet som angivelig skriker etter kvalifisert arbeidskraft.

Joda. Jeg vet det kan bli noe forenklet å bryke tall på denne måten. Ikke alle de nordmenn som nå er ledige er kvalifisert til det arbeidsmarkedet etterspør. Men likevel undres jeg når det stadig leses om godt skolerte arbeidstagere med bred arbeidserfaring som forgjeves stanger hodet i veggen etter å ha søkt på hundretalls jobber. Uten å få svar. Er du i midten av 50-årene er det i mange sammenhenger grunn nok i seg selv til at svar uteblir. Som en 60 år gammel arbeidsssøker uttalte til Dagsavisen for noen uker siden: «Jeg føler at jeg slåss mot en uskreven reglel om at man ikke ansetter godt voksne.» Og som la til: «Når jeg hører folk klage på jobbene sine, tenker jeg: For all del; lik jobben din. Alternativet er nemlig et mareritt.»

Det er ikke uventet at en i privat sektor finner færrest eldre arbeidstagere: 17 prosent antall ansatte 54+. Men stort bedre er det ikke i kommunal sektor med 22 prosent, statlig sektor 24 prosent og fylkeskommunal sektor 33 prosent. (SINTEF-tall).

Ja, jeg vet at arbeidsinnvandrere tilfører det norske samfunnet viktig kompetanse og bidrar til å dekke arbeidskraftsmangler i flere sektorer. Men av den grunn må hverken vår egne juniorer eller seniorer glemmes.

En annen viktig utfordring som også i høyeste grad gjelder arbeidslivet er dette: neste år regner staten med å bruke 370 milliarder kroner på å lønne 1,3 millioner personer som ikke jobber.

På sju år har trygdebudsjettet økt med 50 prosent. Selv om det kan være som å banne i kirken: En må ta også innover seg at gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motivert til å jobbe.