Når pengene er kun til begjær

Det er Vømmøls Tango Kapital som er på moten. Det fråtses i menyen og en hilser på bekjente på byen mens det prates porseløst over bordet.

Grådigheten og griskheten får mange til å miste all normal anstendighet. En lurer nesten på hvor store lommer enkelte har tenkt seg i likskjorta.Mye vil ha mer. Eller som Danny Kaye formulerte det: Man blir ikke lykkelig av bare penger. Man bør ha aksjer, gull og eiendommer også.

Skjønt kanskje en liten motvekt til salige Danny: En mann som levde for 2000 år siden, døde i ung alder og som blir aktualisert når kjendisene inntar kirkene med sine julekonserter - jeg tenker på Jesus - snakket om havesyken.

Å ha begjær eller penger for pengenes skyld. Det er som en sykdom: de vil alltid ha mer og får aldri nok. Det får være utgangspunktet for dagens epistel.

For mediene forsyner daglig lesere, lyttere og tittere med saker hvor penger - og ikke fortrinnsvis i den positive betydning - er den røde tråd. Pengebeviset i Arne Treholt-saken er blant disse.

Uansett om en beviser at det fabrikert eller ikke gjenstår likevel det faktum at Treholt sviktet sitt land. Han solgte seg for penger til fremmede makter.

Og se hva som foregår i norsk rettssal akkurat nå: to tidligere stortingsrepresentanter er tiltalt for uaktsomt grovt økonomisk bedrageri.

De påberoper seg å være i god tro. En får anta: i god tro om ikke å bli oppdaget. Og den vanvittige pengebruken som foregår i norske fotballklubber orker jeg knapt å tenke på.

For igjen: penger - først og fremst mye penger - gjør blind.

Og sørger for at den alminnelige fornuft tar ferie. Og apropos fornuft: På et fasjonabelt kontor i midt i Singapores finansielle sentrum sitter en aksjeforvalter som har fått 500 millioner kroner av Norges Bank.

Som takk - skal vi i det minste håpe- for vel utført jobb for pensjonsfondet. Dette er i mitt hode intet mindre enn galskap.

Og jeg forstår godt at myndighetene forsøker å tåkelegge denne finansielle transaksjonen. Eller hva en skal kalle det. Og det er også med skrekk og gru en følger med i den såkalte overvåkingskandalen i regi av den amerikanske ambassade.

I og for seg blir jeg personlig ikke veldig sjokkert over selve overvåkingen hvis den kun har foregått utenfor ambassadens porter.

På fotballbaner har dette vært vanlig praksis i mange år for å ta bråkmakere. Også på Fredrikstad stadion. Det som skremmer er imidlertid at norske politifolk - de mest meritterte - er vervet til denne tjenesten.

Men i dag - bare få år etter at de deltok i virksomheten - husker de knapt hvem som betalte, om det ble betalt svart og hvor store beløp det var/er snakk om. Nei, penger ikke bare korrumperer, det fører tydeligvis også til svikt i hukommelsen. Som et plutselig anfall av Alzheimer light.

Og her snakker vi altså om de mest staute representanter fra det norske politikorpset. Det er ikke rart at folk flest mister troen både på det ene og det andre.

Og i god tro selv går inn i tuskhandelbransjen hvis muligheten byr seg. Og det gjør den hvis viljen og «den gode tro» er til stede.Men spørsmålet er: blir vi mer lykkelig av stadig mer penger? Enten de nå er anskaffet på lovlig eller ulovlig vis.

Selv om inntektene i Norge de siste 20 årene har doblet seg, har ikke dette gitt dobbelt lykkefølelse. I USA ser vi den samme tendensen. Befolkningen i USA har faktisk en nedgang i lykkefølelse, selv om inntektene har firdoblet seg.

Jeg leser at fagfolk mener at penger er som narkotika; det går utrolig fort å bli vant til de, gleden varer fra 3 til 6 måneder, før lykke-følelsen går tilbake til start, til der du var før nye penger kom til.

Og at den reelle lykkefølelsen først vil komme når vi klarer å undre og glede oss over det vi har, når vi klarer å sammenligne oss med de som har det verre enn oss selv.

Dansen rundt gullkalven vil nok ytterligere forderve sjelen fordi alt måles mot penger i dag. Det kommer ikke an på hvem du er, hvilken ansvarsfull jobb du måtte ha, men hva du kan frembringe av pengemessige verdier.

Og jeg tror personlig at de med størst rikdom gleder seg som det skulle være julekvelden når skattelistene offentliggjøres. Da får alle bevis på hvor «vellykket» enkelte er.

Tenk deg å bli presentert på 1.siden i lokalavisene: her er byens rikeste. Og motsatt: hvor liten suksess en skarve journalist eller en sliten og underbetalt sykepleier kan påberope seg målt i lønn og manglende formue.

Og poden spør: -Mamma og pappa, hvorfor har dere så dårlig lønn?

Og kanskje dessverre: det er ikke slik at penger lukter. Jeg tar med den klassiske anekdoten fra antikken:

Vespasian, romersk keiser fra 69 til 79 etter Kristus, har i et forsøk på å øke statens inntekter innført en urinskatt i Roma.

De romerske klesmakerne skal heretter få betale for å bruke avfallet fra de offentlige toalettene til behandlingen av ull, slik de før gjorde gratis.

For Vespasians sønn Titus blir dette en litt vel drøy måte å tjene penger på, inntektsmangel til tross. Han går til faren og, som det står hos den antikke keiserbiografen Suetonius, «dadler ham for dette.»

Da tar Vespasian fram en mynt fra den første innkrevingsrunden, holder den fram under nesa på ham og spør om han blir plaget av lukten.» «Nei,» svarer Titus. «Atquin e lotio est,» repliserer Vespasian – «og likevel kommer den altså fra urin.»

Og som etter hvert førte til det velkjente ordtaket - pecunia non olet – penger lukter ikke.Underlig egentlig at skakkjørte kommuner ikke har vurdert innføring - for ikke å si avføring - av urinavgift. Det bør jo strengt tatt være en urinnvåners plikt. Her må det være penger å tjene?

Jeg mener: en rekke andre kommunale avgifter vil jo være det rene piss i sammenligning. Personlig mener jeg dette bokstavelig talt må være et strålende forslag.