Rosa kamp: – Det var de verste ukene i livet mitt. Jeg var livredd

---

Hvem: Shera Anjaria (55).

Hva: Lokallagsleder i Brystkreftforeningen Sarpsborg, Fredrikstad og Halden.

Hvorfor: Oktober er rosa måned med Rosa sløyfe-aksjonen for brystkreftsaken.

---

Hva betyr det at vi nå har gått inn i den rosa måneden?

– Det innebærer at vi retter et ekstra sterkt søkelys på, og viser solidaritet med, de som er berørt av brystkreft og deres pårørende. Det er så viktig, da stadig flere rammes av denne sykdommen. Rundt 4.000 norske kvinner rammes nå årlig av brystkreft og tallet er økende over tid.

Hva er Rosa sløyfe-aksjonen og hva retter den seg spesielt mot i år?

– Aksjonen, som i år har 25-årsjubileum, er en innsamlingsaksjon til inntekt for forskning på brystkreft. I år er mantraet vårt at forskning nytter. Vi vet at ni av ti med diagnosen brystkreft lever fem år etter at de har fått diagnosen – og det er takket være forskning på symptomer, behandling og oppfølging.

Hva lar du deg selv engasjere mest av i brystkreftsaken akkurat nå?

– Det er todelt. En veldig viktig sak, som jeg brenner for og som foreningen jobber hardt for sentralt, er å få utvidet det gode mammografiprogrammet vi har i Norge til å gjelde også kvinner som er yngre enn 50 år. I dag blir man innkalt fra man er 50 til 69 år. Det er viktig å gi tilbudet til yngre kvinner fordi vi har sett en oppblomstring av brystkreft de siste årene blant kvinner i 40-årene. Den aldersgruppa er hyppigere rammet nå enn tidligere. Ingen vet årsaken til det, men det er veldig skremmende. Arbeidet med å få utvidet aldersgrensa involverer mange prosesser, blant annet påvirkning politisk inn mot Stortinget og inn mot beslutningsfora i helseforetakene, som er helt sentrale i å påvirke politikerne. De fleste vet at det er viktig å kjenne etter kuler og forandringer på egen kropp, men ikke alle gjør det. Mammografiprogrammet i Norge oppdager de fleste tilfellene av brystkreft, men for mange kvinner tenker at det ikke gjelder dem selv og møter ikke opp til undersøkelse. Da er vi over på det andre jeg brenner for å endre.

Og det er?

– Minoritetskvinner utgjør en stor andel av de som ikke møter til undersøkelse. Vi vet at kultur kan styre eller påvirke oppmøte til helseundersøkelser, for eksempel fordi kvinnen ikke får lov hjemme til å kle av seg for helsepersonell – tro det eller ei!

Hva gjøres for å møte den problemstillingen?

– Man prøver så godt man kan i dag å tilrettelegge for at disse skal ha kvinnelig personell når de kommer til undersøkelse. Dette er det stort sett mulig å tilpasse, og det blir gjort på samme måte som at det skaffes tolk til de som trenger det.

Hva er din egen krefthistorie?

– Jeg er selv rammet av brystkreft og oppdaget det rent tilfeldig på egen hånd i januar i fjor, mens jeg dusjet. Jeg kjente en kul som jeg reagerte på og var inne til helsekontroll to uker etter. Etter mammografi ble jeg henvist til både ultralyd og biopsi. Så hadde jeg tre uker med venting foran meg. Det var de verste ukene i livet mitt. Jeg var livredd. Fra da jeg fikk prøvesvarene husker jeg ikke annet enn kreftbeskjeden. Heldigvis var samboeren min med meg og noterte de andre viktige beskjedene jeg fikk. Min erfaring er at oppfølgingen av brystkreftpasienter er skreddersydd. Jeg er blitt operert, slapp cellegift, men må gjennom stråling som alle andre. Og etterbehandling i minst fem år. Jeg er inntil videre såkalt kreftfri og vil gjerne formidle at jeg lever godt i dag selv om også etterbehandlingen kan være tøff.

Hva vil du si til kvinner som ikke har en diagnose?

– Jo tidligere symptomene oppdages, jo bedre!

Les også: – Jeg vil jobbe, men føler meg gitt opp av Nav

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Åååh, det må være «Ikke uten min datter» av Betty Mahmoody, som ble filmatisert med Sally Field i hovedrollen. Kvinnesynet den historien forteller om er det viktig å huske at mange kvinner er ofre for i verden i dag. Selv kom jeg til Norge som liten, født i Uganda og med indisk bakgrunn, som flyktning fra Idi Amins regime. Jeg har fått leve mitt liv i frihet, slik jeg mener at alle kvinner bør ha rett til. Ja, man kan beholde sin kultur, men i 2023 må den likevel tilpasses.

Hva gjør deg lykkelig?

– Etter kreftdiagnosen, så er det hverdagen og det enkle i livet som gjør meg lykkelig. Det kan være å gå en tur med hunden og samboeren.

Hvem var barndomshelten din?

– Jeg idoliserte ikke noe særlig i oppveksten min, og hadde ingen superhelt, men jeg har alltid hatt sans for Hege Schøyen – både skuespilleren og humoristen.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da spiser jeg en god middag med gode venner i harmoniske omgivelser, gjerne typisk hjemmekos.

Hva går du gjerne i demonstrasjonstog for?

– For kreftsaken generelt og at vi jobber for å komme enda lengre i forskning på sykdomsbilder og behandling. Her må du ta med at jeg også brenner for likepersonsarbeid i foreninger. En likeperson kurses og signerer en taushetserklæring og kan på bakgrunn av egen erfaring være en støtte for andre som opplever det samme – for eksempel i en kreftforening. Likeperson er en funksjon som støtter både som samtalepartner og i søken etter informasjon.

Er det noe du angrer på?

– Nei, jeg har levd som jeg ønsker. Det har vært utfordrende, men ikke preget av anger.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det kunne vært statsministeren eller helseministeren, så jeg kunne fått et godt ord med vedkommende om kreft og delt noen tanker om politiske og økonomiske prioriteringer på feltet.

Debatt: Ja, leger må leve