Kultur

Nirvanas «Nevermind»: En 30 år gammel revolusjon

En tilfreds form for voksenrock regjerte salgslistene i 1991. Nirvanas album «Nevermind» var lyden og lukten av et nødvendig ungdommelig opprør.

Teknomusikken skulle liksom være det nye store for de yngre på begynnelsen av 90-tallet, og hipp hop fikk stadig større oppmerksomhet. Rocken var under press. Enter Sandman. Metallica slo tilbake. Like etter ga Guns N’Roses ut sine to «Use Your Illusions»-plater til stor applaus. Det var fortsatt håp for alle som likte skurrende gitarer. I slutten av september kom Nirvana med «Nevermind». Som i motsetning til de andre hørtes ut som de virkelig var unge. Vi begynner like godt med å ta anmeldelsen fra Nye Takter en gang til:

«Amerikanske Nirvana smeller av singellåten «Smells Like Teen Spirit» som åpning på sitt andre album, og det er lenge mellom hver gang vi hører rock som virker så foryngende som dette. Nirvana er et godt alternativ hvis Dire Straits, Bryan Adams og Dance With A Stranger får deg til å lure på om rocken er til for deg eller for foreldrene dine. De kommer nemlig neppe til å like Nirvana! Nirvana legger i vei i sporene til grupper som Hüsker Dü og Dinosaur Jr., med hardfør gitarrock, og et godt øre til popmusikkens mest fengende triks. Frontmannen Kurt Cobain synger seg hes mens han vrenger ut lag på lag med skrapende vellyd av gitaren. Det låter ikke like rått hele veien, for Nirvana kan godt ta det litt med ro i noen av sangene – uten at følelsen av uro forsvinner helt. Nirvana kan faktisk komme til å få et stort gjennombrudd med denne plata. Det kan forhåpentligvis tolkes som en bekreftelse på at rocken som ren kraft ikke er helt død. Om en måned spiller de i Oslo.»

20 år etter finnes det også foreldre som liker Nirvana! Men bortsett fra dette med at gruppa skulle komme til Oslo, står vi ved innholdet i vurderingen. Nirvana fikk det varslede gjennombruddet, og ble i løpet av noen uker så store at norgesbesøket ble avlyst. Norske rockekritikere kåret raskt «Nevermind» til årets album for 1991, foran platene med Guns N’Roses, R.E.M. og Neil Young. Rocken va’kke død. Tidlig i 1992 gikk «Nevermind» helt til topps i USA, ved å overgå Michael Jacksons «Dangerous». I Norge kom også salget godt i gang etter hvert. «Nevermind» nådde en 2. plass på albumlista, men klarte aldri å overgå Bonnie Tyler. Hennes «Bitter Blue» blir imidlertid ikke feiret i samme grad 30 år etter. Men alle som regner Seattle-grungen som sin formative musikk må se i øynene at de er så gamle at ny generasjon rockeinteresserte knapt nok har hørt disse låtene før. For noen av dem er Nirvana bandet der Dave Grohl fra Foo Fighters spilte trommer!

I et gedigent praktverk av ei bok inne i 20-årsutgaven av «Nevermind» fant vi igjen det opprinnelige presseskrivet fra 1991. Som mer enn noe annet signaliserer Nirvanas overgang fra undergrunn til hovedstrøm. Allerede før gjennombruddet, før de visste at massene kom til å omfavne dem til de grader, har Kurt Cobain moralske bekymringer for utviklingen. Gruppa hadde gått fra det lille selskapet Sub Pop til det langt større David Geffen Company. Geffen var mannen som 20 år før lanserte navn som The Eagles, Jackson Browne og Linda Ronstadt. I presseskrivet forteller Cobain ironisk om behovet for å «forbli i undergrunnen»: «Vi opplever den typiske uavhengige-band-blir-med-på-stort-plateselskap-punk-rock-identitetskrisen. Det er derfor vi spyr på scenen og knuser instrumentene mer enn noen gang før. Alt for de unge», sa han med typisk selvutslettende ironi. Tilbake i mer analytisk humør sier han at det er på tide å slippe popmusikken inn i punkrocken. Holdning er bra, men gode sanger er viktigere. – Vi låter som om The Knack og Bay City Rollers blir mishandlet av Black Flag og Black Sabbath, mente han.

Det gjør godt å gå tilbake til «Nevermind», men gjenhøret bekrefter at dette ikke er musikk som skulle blitt så stor. Nirvana er og blir provoserende, alternativ rock. Det som tok Nirvana det store skrittet ut til massene var først og fremst singelen «Smells Like Teen Spirit». Med sitt effektive gitarriff, og sitt allsangvennlige refreng. «Here we are now/entertain us». Et relativt radiovennlig salgsobjekt. Forsto vi hvor Kurt Cobain ville?

– «Smells Like Teen Spirit» handler om apatien i min egen generasjon. Jeg synes den er avskyelig. Jeg synes min egen apati er avskyelig også. Uten ryggrad lar vi være å reise oss mot rasisme, sexisme og de andre ismene motkulturen har klaget over i alle år, mente Cobain. Som i samme slengen hadde en lignende forklaring på tittelen «Nevermind»: «Ingen, spesielt ikke på vår egen alder, er villige til å forholde seg til viktige saker. De sier, nevermind, glem det. Det er ikke noe opprør i musikken lenger. Jeg håper undergrunnsmusikk kan påvirke hovedstrømmen, og riste liv i ungdommen, sa han. Nirvana ristet liv i mange. Dessverre var denne musikken med på å riste livet av Kurt Cobain, som aldri klarte å tilpasse seg sin nye rolle som underholdningsartist.

Nirvana lagde et album til, »In Utero» i 1993. «Teenage angst has paid off well/now I m bored and old» var åpningslinjene til Kurt Cobain på dette albumet. Nirvana hadde klart problemer med å leve med stjernestatusen. Et par av de nye låtene artet seg som rene primalskrik, som for å overdøve kritikken om at de har solgt seg til hele verden. Sangen de brukte til å åpne mange av de siste konsertene med var «Radio Friendly Unit Shifter» (radiovennlig salgsframstøt), og var selvfølgelig ikke noe sånt i det hele tatt. Var det bitende sarkasme eller mangel på selvsikkerhet?

Nirvana spilte inn en flott «Unplugged»-konsert for MTV sent i 1993. I 1994 la gruppa ut på en europaturné, og Kurt Cobain tok en overdose av medikamenter i Roma. Han dro hjem for å bli bra igjen. 5. april gjorde han det slutt for godt.

På en DVD som kom med jubileumsutgaven av albumet fikk vi se Nirvana på konsert hjemme i Seattle uka etter at plata kom ut. i Her kan vi se at Kurt Cobain ikke hadde tenkt å spille rollen som rockens framtid. Han sto der langt inne i seg selv, og så litt ut som Odd Nerdrum med alt håret som dekker ansiktet. Verdens mest motvillige rockestjerne. Viljen i sangene hans er det fortsatt ingen grunn til å tvile på.


Mer fra Dagsavisen