«Okay, Fredriksten festning, er vi klare for å rølpe litt?», spør programleder Stian Thorbjørnsen i det han drar i gang låta «Du får aldri se meg naken igjen» under en av årets episoder av TV2-programmet «Allsang på Grensen». Publikum i alle aldre svarer med jubelbrus og taktfast klapping, før de entusiastisk synger med.
I sommer har også «Den fineste Chevy’n» av Halva Priset – med ingen ringere enn Maria Mena som gjesteartist – vært den store Spotify-favoritten her til lands, som den mest strømmede norske låta. Det som i mange år har vært et uglesett og til tider latterliggjort segment innen norsk musikk, til tross for flere bølger av stor popularitet og hitliste-dominans, har nå nærmest blitt allemannseie.
– Jeg føler jo at det snudde i 2013–14 også. Det var den første runden med at klikken vår teppebomba VG-lista, og vi fikk de samme spørsmålene den gang om at «er det ikke rart at denne kulturen har blitt mainstream?». Den samme runden hadde vi igjen i 2016-17, før det ble en ny pause et par år, og nå er vi tilbake der igjen, innleder Thorbjørnsen overfor Dagsavisen.
[ Husker du din første kjærlighet? Møt parene som aldri slo opp (+) ]
Ikke noe tull
Det er altså langt fra første gang i løpet av hans snart ti år som «hele Norges Staysman» han har måttet reflektere rundt hva som har gjort sanger om fyll og fanteri, gjerne med en solid porsjon forkjærlighet for livet utenfor Oslo-gryta og ofte ispedd en god dose selvironi, til en dundrende suksess.
– I mine øyne er det ikke rart i det hele tatt, og jeg mener folk misforstår om de ser på for eksempel Tix og «Sjeiken» (den kontroversielle russelåta fra 2015 som ble et slags gjennombrudd for årets MGP-vinner, journ.anm.) som et rent russefenomen. Får du så mange millioner avspillinger på en låt, er det et fenomen som når alle. Drar man på en Tix-konsert i dag, ser man folk i alle aldre, og det er klart han har gjort noen grep og snudd litt på ting, men han har alltid vært enormt flink, og et geni når det kommer til markedsføring, sier Thorbjørnsen.
Det er min kunstform, som jeg er sinnssykt stolt av å være en del av
— Stian Thorbjørnsen
Derfor syns han det føles litt merkelig å skulle begi seg ut på noen teorier og dyptpløyende analyser av hvorfor han og andre artister som assosieres med rølp, russetreff og bygdefester har kommet dit de er i dag.
– Jeg tror ingen av oss som holder på med dette noen gang har følt at «det er nå det skjer», vi har bare gjort det samme hele veien og spilt masse gigs. Og det som er jækla ironisk er at da vi spilte for 7.000 i Spektrum, var det ingen nasjonale medier som brydde seg, bare lokalavisa var til stede.
– Vassendgutane og Plumbo har heller ikke fått flust med oppmerksomhet fra nasjonale medier, men de selger ut alle konserter de spiller til dags dato. For meg blir det litt snodig å se hvordan folk dilter etter noe som egentlig har funka lenge. Jeg tror folk glemmer litt, når man sitter innafor Ring 3, at utenfor den bobla er dette alles musikk. Det er ikke bare soundtracket til rånerne, mener Thorbjørnsen.
Ikke minst ønsker han å få fram at det også i denne delen av musikkbransjen kreves stor dedikasjon og arbeidsinnsats for å lykkes, selv om låtene kan framstå lettbeinte. For Thorbjørnsen er det viktig å holde det ekte.
– Jeg er født og oppvokst på Gressvik, hvor ting er litt sånn som andre folk ser på som «harry». Vi har vært på ræggen, og harrykulturen er det fineste jeg vet om. Så er det mange som prøver seg på å lage rølp, tenker det er enkelt, men det varer ikke hvis man ikke har levd det, hvis det bare blir en image-greie.
– Dette er faktisk levebrødet vårt, og nå høres jeg sikkert ut som han Lasse Lazer fra «Hit for hit» som skal forklare meningen med rølpen, men vi spiller 100 gigs i året, og det er en bedrift. Når jeg reiser rundt har jeg med meg 10–15 mann. Det er ikke tull å lage rølp, det er min kunstform, som jeg er sinnssykt stolt av å være en del av, sier 39-åringen.
[ Brandstorp, Bullen, Rønneberg og Staysman blir å se på lerretet som tollere ]
Inn i Spellemann-varmen
Fra han først kom inn i rampelyset via deltakelsen i Paradise Hotel i 2012, har reisen gått videre via blant annet «Robinsonekspedisjonen» og «Skal vi danse», til programlederrollen i «Allsang på Grensen». Innimellom der har Thorbjørnsen også ledet musikkquiz-programmet «10 på topp» som var del av NRKs prestisjetunge gullrekke på fredagskveldene, og i våres var han en av artistene i ellevte sesong av TV2s storsatsing «Hver gang vi møtes».
– Jeg tror, hvis noe, at det er noen som har fått opp øya litt når vi blir satt i en ny kontekst. Vi er ikke folk som bare går på fylla 24/7, men tar jobben vår på alvor, og er mennesker med historier. Samtidig har vi fått muligheten til å vise sangene våre på en helt annen måte, for mange har ikke hørt hva flere av låtene egentlig handler om – for eksempel «En kasse pils alene» eller «Alle gutta», som er sykt melankolske, men forkledd i party-drakt. Det er en dybde i låtene som har vært fint å få fram, sier han om deltakelsen i sistnevnte program.
Hele veien har han i høyeste grad holdt musikkarrieren i gang, med stadige låtslipp og utallige spillejobber på både små og større scener i alle Norges kriker og kroker. Når han skal kikke litt i bakspeilet, opplever Staysman nå at det han og musikerkollegene i samme båt lager, ikke lenger er like lett å avfeie som «drittmusikk».
– Hvis jeg skal si en forandring, må det være at man har begynt å ta musikken vår mer seriøst. Det er kult at noen kommer med konstruktiv kritikk, og folk har skjønt at denne musikken og kulturen er noe som funker og treffer bredt.
– Det er på en måte også en sjanger det er umulig å kritisere, for det vil bare sørge for mer streams. Helt ærlig spiller det ingen rolle for meg hva anmelderne sier. Får jeg en femmer på «Hver gang vi møtes», brukes det for alt det er verdt, men det samme kan jeg gjøre med en ener. Det skaper en positiv effekt uansett, for hvis man helt ukritisk slakter noe blir det bare vann på mølla for oss som blir slaktet, og de som liker det vi gjør setter på låta ti ganger ekstra.
Nylig kunne VG også melde at Spellemann-styret oppretter en egen priskategori med navnet «festmusikk», et grep som ifølge samme kilde har ført til mildt sagt blandede reaksjoner i musikkbransjen. Thorbjørnsen er spent på hva dette innebærer.
– Det er stas at festmusikken anerkjennes av Spellemann. Festmusikk er jo alt fra rock til rap, danseband til pop, så det blir spennende å se hvordan de gjør det. Får se hvordan det blir, men har ikke akkurat basert meg på Spellemannpriser fra før av.
[ Endringer i Spellemannprisen: Festmusikk er ikke det verste ]
Mer å by på
Også musikksjefen i NRK P3, mP3 og P3X, Adiele Helen Krüger Arukwe, poengterer at dette ikke er en suksess som har oppstått over natta. Hun nevner Erik & Kriss, Cir.Cuz, Vidar Villa og Morgan Sulele som noen eksempler på artister som har gjort det stort i dette segmentet.
– Det er en type musikk som har vært veldig stor ganske lenge, men som har vært gjennom flere utskiftninger med tanke på hvem som har stått i front. Fellesnevneren er at dette er artister som lager veldig folkelig og bred hitmusikk, noe som også har gjenspeilet seg på listene, sier Arukwe.
Hun har likevel bitt seg merke i at det har skjedd en viss endring i det musikalske budskapet i nyere tid, som kan være med på å forklare den bredere appellen.
– Tidligere har de fått mye kritikk for å ha fyll og fest som gjennomgående tema. Med årene ser man at det har kommet låter som representerer noe større enn bare festkulturen. Ett eksempel på det er «Den fineste Chevy’n», der bygdeidentiteten er der fortsatt, men man synger om ting som vanskelige kjærlighetsforhold, som er noe alle kan kjenne seg igjen i.
– De har utviklet seg som artister, i tillegg til at jeg har ment fra dag én at de er dyktige musikere og låtskrivere. Nå har de noe mer å fortelle, samtidig som de fortsatt representerer den kulturen og de miljøene de alltid har gjort, utdyper Arukwe.
Som musikksjef for Norges største radiokanaler rettet mot en ung målgruppe, er hun opptatt av å fremme bredden i norsk musikk, og tror heller ikke andre redaksjoner eller musikk-Norge for øvrig har noen horn i siden til rølpen.
– Det er mange i musikkbransjen generelt, også vi i P3, som har løftet fram denne musikken. Om mediene tar tak i det eller ikke, er jo en redaksjonell beslutning, og mange ønsker kanskje heller å gi plass til artister som er mindre og mer ukjente. Ser man på strømmetallene klarer jo dette segmentet seg bra uten å få veldig mye presseomtale, og det er ikke flust av norske artister inne på topp 50-lista på Spotify, så det er et privilegium å komme dit. Hadde all medieoppmerksomheten gått til dem som gjør det best på hitlistene, tenker jeg at det hadde blitt en veldig skjevfordeling, mener Arukwe.
– Vårt viktigste mandat er å løfte fram ny norsk musikk i alle sjangre, og det er blant annet derfor vi har Urørt og P3X, mens vi spiller mer hitbasert musikk på mP3, legger hun til.
[ Daniel Kvammen: – Det er en enorm trøst i å føle seg liten (+) ]
Identitetsdyrking
Å putte «rølp» eller fest- og bygdemusikk i én musikalsk bås blir på mange måter feil, all den tid de ulike artistene som representerer dette segmentet har ganske sprikende uttrykk med elementer fra både country, danseband, hiphop, bluegrass, elektronika, rock, visesang og folkemusikk for å nevne noe.
Likevel har de et fellesskap i form av at de deler mye av det samme kjernepublikummet, skildrer de samme miljøene og kulturen, og at de ofte dukker opp på hverandres låter og bookes til de samme festivalene.
– Den største likheten er kanskje at vi alle synes visse kulturelle referanser er kult, som ellers er sett ned på som «harry» av folk med «riktig smak». Men samlebegrepet «rølp» blir jo et litt rart premiss å dele opp musikalske sjangre på, mener André Jensen, den ene halvdelen av bygderap-duoen Hagle.
Sammen med Olav Tokerud utgjør han ett av de nyere stjerneskuddene på rølpehimmelen. Det siste året har de vært fast innslag på den norske topplista på Spotify, i godt selskap med andre fest- og bygdemusikere som Ringnes-Ronny og tidligere nevnte Halva Priset.
– Det har først og fremst vært utrolig gøy! Jeg og Olav har vært bestekompiser og rappa sammen siden vi gikk på ungdomsskolen i Mysen for mange år siden. Vi har med ujevne mellomrom laga «Mysen-rap», noe av det har fått litt oppmerksomhet lokalt, men det er ikke før vi starta Hagle i 2020 at det virkelig tok av, forteller Jensen.
– Det eskalerte utrolig kjapt! Vi hadde absolutt troen på vår egen musikk, men hadde på ingen måte sett for oss fire låter på topp 50 på likt. Det er fortsatt ganske uvirkelig, supplerer Tokerud.
De har også fått med seg den seneste utviklingen rundt Spellemannprisen, og har i likhet med artistkompis Staysman en litt avventende holdning.
– Vi syns det er bra at Spellemann ønsker å favne om musikk fra alle deler av landet, også fra artister som tidligere ikke har blitt inkludert. Samtidig har vi forståelse for kritikken de har fått, og håper ikke den vage kategorien «festmusikk» blir brukt til å ekskludere artister fra nominasjoner til andre kategorier, kommenterer Jensen.
Kanskje folk rett og slett har blitt mer tolerante?
— Olav Tokerud, Hagle
Tokerud tror noe av grunnen til at denne typen låter når ut til et stadig mer mangfoldig publikum, er at det har blitt en større aksept i samfunnet for det som tidligere har blitt sett ned på.
– Først og fremst må folk like musikken, det er det aller viktigste, ellers hører ingen på den uansett. Det handler nok litt om at det har blitt mer populært og normativt å omfavne og dyrke egen identitet. Sosiale medier har nok bidratt en god del til dette. Driver du for eksempel med cosplay i dag, finner du lett likesinnede og blir en del av et cosplay-miljø.
– Jeg har blitt fortalt av flere som flyttet fra bygda til byen på 50–60 tallet, at det første de gjorde var å legge fra seg dialekten sin. Søker du jobb i dag og snakker for eksempel Sandnes-dialekt, synes sannsynligvis de rundt at det bare er kult og forsterker personligheten eller «varemerket» ditt. Kanskje folk rett og slett har blitt mer tolerante og sjekker ut ting de tidligere kunne hatt fordommer mot og finner ut at de liker det, undrer Tokerud.
At flere av de mest fremtredende artistene innen segmentet kommer fra Østfold, tror de heller ikke er en tilfeldighet.
– Den geografiske plasseringen mellom Sverige og hovedstaden gjør at man alltid har hatt kort vei til både svenske og norske kulturelle impulser, samtidig som man har bakteppet med et rikt og tradisjonelt kulturlandskap med jord og skogbruk, raggarbiler og gammel industri rett utenfor døra. Dette grunnlaget er utvilsomt et godt utgangspunkt for at kreativitet, kunst og musikk skal blomstre og sjangre krysse hverandre, mener Tokerud, før han trekker inn en historisk parallell til billedkunstens verden.
– Visste du forresten at Edvard Munch har bodd i Moss? Han ble jo i starten av karrieren sett på som det som i dag nok ville ha blitt omtalt som en «rølpete» maler, mens de siste tiårene av sitt liv var han vidt anerkjent også i eget land.
[ Utsetter innspillingen av Gro-drama – storsatsing for NRK (+) ]
Treffer tre generasjoner
Ett av de klareste eksemplene på at dette begynner å bli et godt voksent fenomen, er det tidligere nevnte Ørsta-bandet Vassendgutane. De kan i år feire 25 år som Norges største innen «fest-country», et varemerke de selv har skapt.
– Da vi startet med å skrive musikk, var vi et countryband som likevel ikke var helt country, for det ble gjerne forbundet med noe litt traust og kjedelig. Vi var litt mer uptempo, lagde en fest av det, forklarer vokalist, bassist og låtskriver Sindre Aam.
– Vi hadde aldri blitt kalt et rølpeband om vi sang på engelsk, og jeg tror heller ikke publikummet vårt ser på oss som det, men det er nok noe med at vi synger på dialekt, uten at jeg har veldig store problemer med den merkelappen. Det er bygdemusikk, og det virker som den har kommet mye sterkere de siste årene, selv om det har vært mange band fra for eksempel Trøndelag og Telemark opp gjennom årene, legger han til.
De har gjort stor suksess med låter som «Granada», «Ungkar med dobbeltseng» og «Silikon i tatti», toppet VGs albumliste i to uker i 2008 med plata «XO», og har årlig snittet på mellom 80 og 100 spillejobber rundt om i landet. I 2009 og 2010 var Vassendgutane ifølge Aam det bandet i Norge som spilte for flest tilskuere totalt sett. Derfor kjenner heller ikke de helt igjen beskrivelsen av at det er nå det tar av.
– Jeg syns på mange måter at vi alltid har blitt tatt på alvor, spesielt av arrangørene som har hatt fulle hus og tjent penger på at vi kommer. Vi har vært med på «Allsangen» et par ganger og fått vist oss fram på TV for mange seere. NRK har sendt tre av musikkvideoene våre i beste sendetid, og vi har spilt i Spektrum, så vi har fått være med på mye rart og føler ikke at vi har blitt noe dårlig behandlet, fastslår Aam.
– Mye av grunnen til at vi får lov til å holde på, er at vi fortsatt får med de unge. Vi spiller på rene studentfester i for eksempel Ås eller Volda, og det er helt avgjørende. De som kom på konsertene våre for 20 år siden har nå blitt 50-60-70 år. Nå er det barna deres som kommer, og det har vært oppe i tre generasjoner foran scenen. Vi har fått et publikum som syns dette er veldig viktig, det er en del av livet deres å høre på Vassendgutane. Det at noe som startet som tøys og tull, har holdt på i 25 år med nær sagt en menighet som liker å høre på oss, er veldig stas.
De som likte å heve seg over sånn musikk før, har kanskje kommet litt ned på jorda.
— Sindre Aam, Vassendgutane
Og selv om de kanskje ikke er helt rølp, er det mange av artistene som har kommet etter Vassendgutane i fest- og bygdesegmentet som oppgir dem som inspirasjonskilde.
– For min egen del ser jeg veldig opp til «de gamle gutta», og er opptatt av å hylle dem. De har gått opp stien for oss som har kommet opp de siste åra. Så har vi kanskje flere VG-lista-plasseringer, men de har fortsatt 2.000 folk på konsertene sine, har stått på scenen mange tusen ganger, og det står enormt respekt av det de har fått til og den jobben de har lagt ned. Jo lenger de holder det gående, jo bedre er det for oss alle, mener Stian Thorbjørnsen.
– Jeg håper de også ser på det som en bra ting, og selv om jeg ikke opererer innen samme sjanger som Vassendgutane, føler jeg at vi er en del av den samme kulturen, sier han videre.
Thorbjørnsen går også så langt som å si at han fortsatt blir «starstruck» når han treffer dem på spillejobber rundt om i landet.
– Og det syns jeg absolutt de skal bli, haha! Nei, vi er ganske uhøytidelige av oss og prater godt med de fleste, men at de syns vi har spilt en rolle oppi dette er kjekt å høre, kommenterer Sindre Aam om det skussmålet.
Han stiller seg for øvrig bak tanken om at vennskapelig kappestrid om de samme lytternes gunst er en styrke.
– At det blir brukt mer folkelig musikk, og det folk hører på i både bygd og by er bare positivt. Og jo flere som gjør det bra, jo bedre er det for en sjanger. For 20 år siden var det utrolig mange i danseband-bransjen, og da det ble færre var det mange som tenkte «de som er igjen må jo gjøre det veldig bra», men det er jo en hel bransje som nesten har gått nedenom og hjem.
– Nå skal det sies at enkelte av disse artistene er nok døgnfluer, de henger seg på en trend, og så blir de borte igjen. Men jeg tror absolutt det er et stort marked for denne typen musikk også framover. Folk vil ha sånn musikk på fest, som man kan ha det kjekt til og synge med. Det skal være litt enkelt, og det gjelder ikke bare på bygda. Vi har fylt Rockefeller og spilt i både Bergen og Trondheim, alle de store byene, så jeg tror publikummet er ganske jevnt fordelt.
[ Harald Zwart: – Jeg gikk i operaen når andre gikk på fotballkamp (+) ]
Opera og Aker Brygge
Allerede 15. oktober står Vassendgutane på scenen på Vulkan Arena, midt i hippeste Oslo. Tilbake i 2016 gjorde de også et stunt på jazzfestivalen i Kongsberg, da de fremførte flere av låtene sine sammen med noen av landets ypperste operasangere. «Ikke nødvendigvis fordi festivalen absolutt ville ha oss, men fordi de ville ha et bredere publikum», som Aam sier det, men likevel et tegn på at tidene har forandret seg.
– Og det har nok i alle fall forandret seg litt på 20 år, det var kanskje ikke så stuereint den gangen. Men folk har vel blitt litt annerledes med årene, og de som likte å heve seg over sånn musikk før, har kanskje kommet litt ned på jorda, mener vokalisten og låtskriveren.
– Vi har etter hvert fått mye rare henvendelse fra finere folk, uten å nevne noen navn, og det kan virke som de som er i de kretsene ikke tar seg selv så høytidelig i dag som tidligere. De vil også være med på moroa. Det var for eksempel en gang vi spilte på en finere greie på Geilo. Jeg husker vi tenkte at «de har nok aldri hørt på sånn musikk før, og i kveld var de i fyr og flamme». Vi føler vi spiller for alle typer folk, og hvis de møter opp skal vi lage stemning uansett hvem de er og hva de heter, sier Aam.
Dette er en holdning, men også en dreining som Stian Thorbjørnsen kan kjenne seg igjen i.
– Jeg syns at, uansett om det er «guilty pleasure», humor eller hva det måtte være – blir det satt på i festlig lag, så betyr det noe. Og når flere og flere kan sette det på uten å bli sett rart på, er det bra. Det jeg opplever mer og mer nå – som er veldig stas, men litt rart – er at jeg får masse bookinger til typ firmafester på Frogner og Aker Brygge, halvtimes spillejobber for 50 stykker, gliser han.
For selv om den fysiske distansen fra Thorbjørnsens desiderte favoritt-utested, Heidi’s Bier Bar like ved Oslo rådhus, til de nevnte adressene ikke er mer enn et drøyt steinkast, skulle man i alle fall tro at den kulturelle avstanden var desto større.
– De har nok booka det litt for kontrasten til høy dressfaktor, litt for gøy og med en viss ironisk distanse, men når jeg går på scenen, klikker det helt. De skal overgå meg i rølp. Det er noe av det jeg har merket meg som tegn på at det har snudd litt. De hadde nok aldri booka det før, men har oppdaget at kompromissløs partymusikk kan være fett, og flere tør å slippe seg litt mer løs, fortsetter han.
Politisk ukorrekt
– Noe av det handler nok om at deler av dette miljøet matcher godt med noen generelle tendenser i samfunnet, og som man til en viss grad kan kjenne igjen i dreininger i politikken både her hjemme og internasjonalt, mener Daniel Nordgård.
Han er førsteamanuensis ved institutt for rytmisk musikk ved Universitet i Agder, med musikksosiologi som ett av sine ekspertområder. I tillegg har han lang erfaring som konsert- og festivalarrangør, og blir bedt om å forklare fenomenet i en litt videre kontekst.
– Uten å begi meg inn i en dypere analyse, kan man kalle dette for en form for lite politisk korrekt anti-kultur. Denne mangelen på, og motstanden mot, politisk korrekthet finner man jo også langt utenfor rølpekulturen – helt opp til stortingsrepresentanter og til og med presidenter i andre land. Den er veldig bred, og det er veldig mange som er opptatt av det, utdyper Nordgård.
Også han bruker historiske paralleller for å underbygge sine tanker rundt fest- og bygdemusikkens frammarsj.
– Denne kulturen er jo heller ikke helt lik som den var for 20 år siden, og tenk så mange musikalske uttrykk som har dukket opp gjennom tidene fordi man har sjokkert. Hiphopen, punken, rocken – alle disse startet jo der, og uten sammenligning for øvrig er selve fenomenet ganske likt. Man sier ting som enkelte tenker at ikke passer seg der og da.
– I oppveksten hørte jeg mye på gangster-rap, og en tanke som slår meg, er at dét var noe som virket provoserende for min generasjons foreldre. I dag vil ikke dette være et opprør på samme måte, fordi dagens foreldre hørte på det samme selv, og da blir det kanskje heller en form for opprør å gå i denne retningen, sier Nordgård.
[ Maja – råner uten førerkort (+) ]
Rådebank-effekten
Samtidig som den seneste rølpebølgen har skylt over landet, er det også et annet populærkulturelt fenomen som virkelig har gjort seg gjeldende og nådd enda bredere ut enn mange hadde trodd på forhånd – NRK-serien «Rådebank», der handlingen utspiller seg i rånemiljøet i Bø i Telemark, og den nær sagt allestedsnærværende Staysman selvfølgelig har en gjesterolle.
– Vi digger «Rådebank» og synes det er kult at noen har laga en serie med tema fra «bøgda». De var raskt på ballen og inkluderte våre to første singler i serien, lenge før vi fikk den oppmerksomheten vi har nå, og det er vi utrolig takknemlige for, sier André Jensen fra Hagle.
Og det er ikke bare Mysen-duoen som har fått drahjelp fra seersuksessen. Hovedtyngden av musikken som akkompagnerer serien er hentet fra fest- og bygdesegmentet.
– Jeg tror det har en stor betydning, og så er det vanskelig å si hva som kom først – om det er «Rådebank» som har bidratt til å løfte fram musikken eller motsatt – men de går absolutt hånd i hånd. Man ser det med andre TV-serier også, enten det er miljøet som skildres eller en låt eller artist som blir lagt merke til, så får det en ettervirkning begge veier. Rådebank har nok åpnet øynene til veldig mange for et miljø de ikke hadde så mye innsikt i fra før, og musikken er en viktig del av dette, mener P3-musikksjef Adiele Helen Krüger Arukwe.
– Man skal ikke undervurdere effekten av for eksempel «Rådebank», som kan føre til at noen i disse miljøene får mer stolthet, men også at det blir mer tilgjengelig for et annet publikum, supplerer UiA-førsteamanuensis Daniel Nordgård.
De har utviklet seg som artister, i tillegg til at jeg har ment fra dag én at de er dyktige musikere og låtskrivere.
— Adiele Helen Krüger Arukwe, musikksjef i P3
Samtidig peker han på all den andre skjermeksponeringen mange av disse artistene har fått de senere årene, blant annet gjennom de tidligere nevnte familieunderholdnings-satsingene til TV2, som en annen viktig bidragsyter til at de nå sanker mange fans utenfor sitt tradisjonelle kjernepublikum.
– Det er flere av representantene for denne kulturen som har blitt mer stuereine, og Staysman er kanskje det beste eksempelet på det. Han har gått fra å være pur rølp, til å innta nær sagt hele gullista av alt som finnes av TV-programmer. Samtidig har nok artistene også klart å tilpasse seg et bredere segment, jobber med forskjellige produsenter, og innpakningen har blitt gjort mer tilgjengelig. Så det er nok også et resultat av at flere beveger seg i den retningen, tror Nordgård.
– Hvordan tror du musikkbransjen ser på dette fenomenet?
– Jeg fanger i alle fall ikke opp noen som er bekymret for det i form av at de utgjøre en større andel av markedet, mens det er andre som får mindre. Om man ser bort fra om man liker det eller ikke, om det er bra musikk eller ikke, handler det om å få flere stemmer fram, og jeg syns det er veldig kult at det er rom for mer.
Han tror likevel ikke at rølpers nåværende posisjon vil være evigvarende.
– Hvis jeg skal gjette tror jeg det vil fortsette å gå i sykluser, fordi dagens suksess blant annet følger noen enkeltfenomener som for eksempel Rådebank. Men sjangeren i seg selv vil leve i beste velgående, og kulturen er heller ikke avhengig av å være mainstream for å treffe det publikummet som alltid har vært der. I mange andre sjangre er det også sånn at det ikke er så kult å være kommersiell, og det kan hende det også er sånn i dette miljøet, sier Nordgård.
[ Rånerne alle vil henge med ]
Bygd møter by
Artistene selv mener det at stadig flere representanter for deres hjørne av musikkbransjen blir tatt inn i varmen hos de store TV-kanalene i beste sendetid, er en naturlig konsekvens av utviklingen i populærmusikken, rett og slett at dette er noe som selger og har et stort publikum.
– Når Petter (Bjørklund Kristiansen fra Halva Priset, tidligere kjent som «Katastrofe», journ.anm.) har levert hit etter hit i lang tid, presser det seg fram at han får vise det fram på flere plattformer, sier Stian Thorbjørnsen.
– Jeg tror det vil jevne seg ut til slutt, selv om en del nå hiver seg på fordi det oppleves at man har blitt stuereine. Halva Priset hadde den største låta i hele Norge sammen med Maria Mena, et perfekt eksempel på «bygd møter by», og man får jækla mange nye fans som elsker akkurat den. Så slipper de neste singel, en MDG-diss, og da forsvinner folka fra byen igjen.
Musikksjefen i P3 tror imidlertid det er gode muligheter for at ræggen skal fortsette å rulle på toppen av hitlistene.
– Den har allerede vært der lenge, og så tenker jeg at artistene gjør lurt i å utvikle seg i takt med publikum. Akkurat nå er det et bygdefokus, men det er ikke sikkert det vil være der for all framtid. Og så har de heller ikke kommet dit de er fordi de er fra «bøgda», men fordi de har en bred og folkelig appell, og ikke minst er dyktige på det de gjør, avslutter Adiele Helen Krüger Arukwe.
