Navn i nyhetene

En «Kurte» i livet

Elevene hans tror ikke på at han heter Trond, men han gjør altså det, mannen som er en styrke for de unge, idretten - og Freia.

Hvem: Trond «Kurte» Andreassen (65)

Hva: Lærer, miljøarbeider og mangeårig medlem av Rolvsøy Idrettsforening

Hvorfor: Har fått Rolvsøy Rotarys hederspris for sin innsats for barn og unge gjennom flere tiår

Gratulerer så mye med hederspris! Som de ville sagt i sporten, hva føler du nå?

– Jo takk for det! Hehe, jeg føler meg beæret og stolt. Gjør det ekstra spesielt at jeg får det fra mine egne, folk fra Rolvsøy. Jeg setter veldig pris på det, og at de har sett hva vi får til i idrettsforeninga. Men jeg driver ikke med det her alene, det er over hundre frivillige som får det til å gå. Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe med lavterskeltiltak og ferieaktiviteter. Dem er vi stolte av, og nå er det fjortende året på rad vi arrangerer ferieaktiviteter. I 2008 var det mange fotballskoler som tok penger for å delta, men hva med dem som står utafor gjerdet? Vi ville ha med flest mulig, så lenge som mulig, og det var åpent for alle, også ikke-medlemmer. Og det var helt gratis. Det har vært så hyggelig. Noen av barna som var med første året, er nå med som ledere, og organiserer og gjør en kjempejobb. Så sirkelen har kommet helt rundt.

Du har helt tydelig betydd mye for Rolvsøy-idretten, og for de unge som har vært innom der gjennom årene. Hva er det som har drevet engasjementet ditt?

– Jeg er jo Greåkergutt, og bodde der til jeg var femogtyve. Der hadde jeg en trygg oppvekst med mor og far og to eldre søsken. Mamma var hjemmeværende, og pappa jobba på båt og kjørte klor fra Borregård og ut til andre fabrikker. Mora mi var det faste ankeret i livet mitt. Vi var heldige kan man si, for at vi ikke hadde så mye annet å finne på enn å spille fotball, og jeg spilte med dem jeg gikk i klasse med. Jeg bruker å si at jeg vil at barn og unge skal oppleve den samme oppveksten jeg hadde på Greåker, og den kjærligheten, tryggheten og omsorgen jeg fikk der. Det er et gen jeg har egentlig, og det utfører jeg i lærergjerninga mi. Selv om jeg fyller 65 år, så har jeg fortsatt mye glød og engasjement i meg.

Ja, apropos! Til Fredriksstad Blad i 2016 sa du at det kanskje ikke frista å pensjonere seg når du ble 65. Er du fortsatt i full sving, eller er det total laurbærshvile nå?

– Nei, jeg skal ikke pensjonere meg! Jeg har jobba i Fyrlykta i tre år med et prosjekt som heter Glommaflanke, og har ettermiddagstilbud på ulike ungdomsskoler i området. For to år siden ble jeg oppring av Kvernhuset, de lurte på om jeg kunne komme tilbake og ha en gruppe elever der. Så nå er jeg tilbake i full stilling på skolen. Det er givende! Og den spesielle situasjonen når man jobber tett opp mot noen ungdommer, de blir mer enn elever, de blir noen man vil gjøre livet så godt for som mulig. Det er godt å være en kontinuitet i livet deres.

Nå skal jeg avsløre min mangel på lokalkunnskap her, men hvorfor kaller alle deg Kurte?

– Jo det skal jeg fortelle deg! For det første, så er det ingen som vokste opp på Greåker som ikke fikk kallenavn. Noen ganger svarer jeg Trond hvis jeg er usikker på hvem som ringer, men ellers er det «Hallo, det er Kurte». Mange elever vet ikke engang at jeg heter Trond, og tror ikke på meg når jeg sier det. Men det har seg sånn at på 70-tallet var vi så heldige å få inn svensk tv, og på søndager gikk Sportspegeln. Der var det en veldig god håndballspiller som het Kurt-Göran Kjell, han hadde noen fantastiske finter som jeg tenkte jeg kunne bruke på håndballbanen. Men det som ser lett ut på TV blir ofte vanskeligere i virkeligheten, og jeg fikk aldri til de fintene. «Kanke du kjøre den Kurtefinta di som du prekæ om æ», tulla dem med meg, og plutselig fikk jeg det til! Høyre-venstrefinta, dro meg forbi, og scora. Da ble «Kurte» sagt på en annen måte, selv om det var en «one time only». Og det henger igjen, vettu.

Fantastisk! Over til de faste spørsmålene. Hva gjør deg lykkelig?

– Når jeg nå har blitt eldre, så har jeg blitt veldig opptatt av familien. Jeg har en fantastisk kone, som du skjønner har vært veldig tålmodig gjennom åra. Også har jeg to flotte døtre som bor i Oslo, en lektor og en jurist. Også er det gode kolleger og gode venner. Det tredje må være at jeg er veldig heldig og takknemlig for at jeg har en så god helse. Det er ikke automatisk i den alderen jeg etter hvert kommer opp i.

Hva gjør du når du skeier ut, da?

– Da spiser jeg mye sjokolade, ofte. Hvis du hadde vært hjemme hos meg nå, Ylva, så hadde du sett at det ligger tre svære melkesjokolader og to poser Minde-sjokolade her, også fant jeg noen Ritter-klassikere oppe på Holdbart. Har mye på lager! Koser meg ikke bare på lørdager med den jeg, der har jeg en svakhet. Eller styrke da, sett fra Freia sin side. Hehe!

Haha! Er det noe du angrer på da?

– Det er helt sikkert masse man angrer på i livet, men jeg har alltid vært sånn at jeg har sett fremover. Jeg får ikke gjort noe med dagen før, men det kan jeg med dagen i dag. Det er mitt motto. Også har jeg lært av feila, og med åra blitt mer ydmyk og ikke like skråsikker. Har ikke alle fasitsvara. Selv om jeg blir eldre, så er jeg ikke ferdig utlært.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Da skulle jeg ønske at jeg kunne ha vært flere steder på en gang med mitt engasjement. At det ikke bare var en Kurte i Fredrikstadsamfunnet!

Vanskelig å være uenig i det! Hvem var din barndomshelt?

– Det var Jan Engsmyr, tidligere ordfører i Sarpsborg. Han var viktig for meg i ungdommen. Jeg mista faren min da jeg var 17 år, og Engsmyr var fotballtrener for laget mitt da. Han så at bak smilet var det noe sårt i livet mitt. Alle fikk alltid et klapp på skuldra, men jeg fikk to. Det ene betød «jeg vet åssen du har det», og det andre betød «så godt å se deg». Han så meg og var en trygghet for meg, han kunne jeg gråte i bilen med. Da jeg senere jobba på Kruseløkka, inviterte jeg ofte meg sjøl opp på kontoret hans. Og dro derfra med noen ekstra midler til de unge i idretten. Hehe! Da Greåker IF fylte 100 år for noen år siden, var han der, og jeg fikk takka han. Jeg har hatt mange gode rollemodeller, og dem har påvirka meg i en veldig klar og tydelig retning i livet.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– At alle mennesker skal bli inkludert, uansett etnisitet eller kroppsfasong eller hvordan man er. At man tar vare på alle mennesker, hverandre, i det samfunnet her, som kanskje blir kaldere og prega av større forskjeller og ulikheter i hvordan vi har det. At alle får muligheter, et sted å bo og et bra liv.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Jeg må le vettu, for jeg er ikke personlig kristen, men jeg ville invitert Jesus. Han hadde det vært moro å preke med, «hvordan fikk du det til» liksom. Også ville jeg hatt med meg kollegaen min Knut Harry Hansen. Og barndomskompisen min, Rolf Carsten Hagstrøm. Det tror jeg hadde vært et hyggelig selskap. Rolf og jeg hadde preka, Knut hadde lytta, også hadde Jesus lurt på hva i alle dager vi drev med. Og kanskje gjort litt vann til vin, da. Det hadde vært fint!