Navn i nyhetene

De lavmælte historienes formidler

Da journalist Kirsti Hovland fikk god tid til å snakke med moren om gamledager, åpnet det for en samtale som skulle bli spiren til noe mye større.

Hvem: Kirsti Hovland (58)

Hva: Journalist og forfatter fra Moss

Hvorfor: Skrev reportasjeserie «Min krigshverdag» med en rekke intervjuer av folk som vokste opp under krigen. Serien har blant annet fått Norsk Journalistlags hederlige omtale for «dypt tankevekkende journalistikk», og tar nå ny form i en serie intervjuer som strømmes fra Litteraturhuset Fredrikstad/Viken fra torsdag 22. april.

Hei, Kirsti! «Min krigshverdag» er et prosjekt som har vært med deg lenge. Hvordan oppsto ideen?

– Ideen kom da jeg tok sluttpakke i VG og kunne tilbringe mye tid med min mamma på Rygge sykehjem. Jeg tok ofte «hjemmekontor» der og kunne maile og følge opp ting fra hennes nye hjem der. Det ble starten på en helt annen samtale. Om det levde livet. Jeg tenkte at denne samtalen skulle ha startet mye tidligere. Da hun døde, startet jeg fortellergruppe med eldre, og da vi kom til krigshverdagen i Fredrikstad, forsto jeg at dette var store fortellinger som måtte deles der ute i samfunnet.

Hvorfor var det viktig å løfte fram akkurat disse stemmene?

– Vi har hørt de heltemodige historiene, men ikke de lavmælte, men betydelige hverdagshistoriene fra krigen. Sivilbefolkningsfortellingene.

Hva har gjort størst inntrykk på deg i arbeidet med portrettene?

– Hvordan de husker den bestevennen de måtte snu ryggen til fordi en storebror var på feil side. Vennskap over fiendebildet, og minner som å se en soldat sitte i stua deres og gråte i avskjedsbrevet til sin fireåring fordi han selv skulle bli sendt til Østfronten. Noe som var ensbetydende med å bli kanonføde.

Det er altså en reportasjeserie, som du har fått mye anerkjennelse for og som etter hvert også har blitt samlet i en bok. Nå får historiene nye, digitale liv i en serie med samtaler som strømmer fra Litteraturhuset Fredrikstad/Viken. Hvordan føles det at prosjektet ditt stadig finner nye former?

– Det kjennes utrolig stort at disse fortellingene blir møtt med så stort engasjement og får stadig nye arenaer å bli fortalt og lyttet til. Nå er det første av fire arrangement på Litteraturhuset i Fredrikstad torsdag, der jeg har vært så heldig å få statsstipendiat i historie, Petter Ringen Johannessen, til å være moderator og møte tre av de 40 tidsvitnene med sin faglige tilnærming. De er 91 og 94 år gamle de tre som skal delta torsdag.

Hva kan vi forvente av disse digitale møtene?

– Spørsmål og svar som jeg håper vil inspirere andre til å fortsette samtalen med sin far, mor, bestefar eller bestemor.

Vi har noen faste spørsmål i denne spalten, og jeg tror nesten vi bare hiver oss ut i det aller største: Hva gjør deg lykkelig?

– Opplevelser med datteren og mannen min. Nærhet i relasjoner. Og fortellinger, selvfølgelig.

Hva har du savnet mest med koronastengte grenser?

– Huset vårt i Värmland!

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Knausgårds første bok i «Min Kamp». Det var en opplevelse av litteratur som tok meg helt.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Hm, det vet jeg faktisk ikke. Gikk mye i 8. mars-tog som ung. Det siste var en parole som student i Bergen «nei til dårlig samvittighet», haha. Den fikk vi mye oppmerksomhet for.

Den kunne jeg også stilt meg bak! Hvis du kunne invitere tre personer til middag, helt uavhengig av tid og sted, hvem ville du da valgt?

– Teatersjefen på Västenå Teater, Leif Stinnerbom, fordi han får til helt fantastisk teater på en låve i lille Sunne som trekker 35000 mennesker hver sommer, Espen Nakstad om hvordan man kan holde seg så stødig og oppmuntrende gjennom en pandemi og datteren min, Karen, som har mestret så mye i dette pandemiåret.