Debatt

Pakketips for livet

August er starten på en ny æra for barn som skal starte i barnehagen. De vil raskt erfare at de ikke kan forvente å være midtpunkt, men nettopp det er helt nødvendig livsvisdom å ha med seg videre i livet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Anne Stenmoe

###

Foreldreskapets oppgave

er klar: Sørge for at barnet har alle muligheter til å klare seg godt i livet. Fylle opp sekken med det som trengs for at barnet skal kunne klare seg selv og skape seg et liv. Men de er jo absolutt ikke alene om oppgaven. Det står mange klare langs ruta til å putte sine bidrag opp i barnets sekk på turen gjennom livet.

Med kropp, ansikt, lyder og hender «snakker» barna til omgivelsene allerede fra de blir født. De elsker å se på ansikter, trekkes magisk mot dem. Det skapes det et samspill, som gir barnet verdifull erfaring. Babyen legger erfaringene i sekken: «Når jeg smiler til mamma, smiler hun tilbake.» Det føles bra, det er god stemning.

Gradvis vokser det frem et «selv» inne i barnet. De oppdager at de har egne følelser og kan etter hvert se hvordan andres følelser også kommer til uttrykk. Etter hvert kobles også språket på, og samspillet blir sterkere og bedre. Barnet utvikler seg til å bli mer og mer sosialt, i et fellesskap med familie og andre nære. Alle som barnet har en relasjon med, er med på å fylle sekken med nødvendig utstyr til sosial interaksjon med andre.

Barn er et medlem i sin familie, sin egen «klubb» her på jorda. Det er her de tilbringer tiden sin de første årene, der de stapper tursekken med familiens verdier og ulike former for samspill. De er også vant til å bli møtt på sine behov og er ofte et selvfølgelig midtpunkt i familien – fordi de er de minst.

Anne Stenmoe: «Ungdommene blir stilt store krav til, men det er en glippe mellom forventningene deres til livet, omgivelsene og til seg selv»

Så kommer dagen hvor barnet starter å utvide bekjentskapskretsen utenfor familien. Nå er det på tide å åpne sekken og ta ut noe av innholdet de har samlet i den. I familien opplevde barnet at alle hadde begrep om hva de trengte. I barnehagen er det derimot mange andre barn med nøyaktig samme innhold i sekken som en selv. Alle er vant til midtpunkt, være den viktigste, få alle behovene sine oppfylt. Raskt. De er gjengen med «meg først» som hoved-mantra.

Kan dette gå bra? Er det duket for er gjeng-opprør? Litt sterkt sagt, men mulighetene ligger der? Heldigvis skjer jo ikke det, fordi barnehagen en arena hvor det er tilrettelagt for at barna skal lære å tilpasse seg, litt etter litt. Hver dag. Fordi der er det dyktige voksne vet hva som skal til. Alle «meg-ene» finner sin plass i et større fellesskap, lærer seg å ta hensyn til andre og sette egne behov noe på vent. Gi omsorg til andre som trenger litt trøst, eller hjelpe sidemannen ved lunsjbordet som strever litt med å smøre skiva selv. Selv om det betyr at eget behov for mat må vente. Det gjør at sekken blir litt tyngre og mer verdifull for hver måned og år som går. Den blir full av livsviktig turutstyr for fremtiden.

Det betyr jo ikke at barnehagen skal se bort fra de individuelle behovene. Tvert imot. Barnehagen vil og skal også tilpasse seg til individuelle behov det må tas hensyn til – og se an når behovet bør vike for fellesskapet skyld. At lille Jens får ha en bestemt leke i hylla si, hver dag, er det fordi den gir ham stor trygghet og trøst når han er sliten, lei og trøtt. En voksen kan ikke alltid fylle dette behovet. Andre har forståelse for slike hensyn, men det må bli godt forklart. Da puttes en ny erfaring opp i sekken: Man blir faktisk lyttet og tatt hensyn til, når man har et behov for det.

Barnehagen er et lite samfunn i miniatyr. Der man skal være sammen og fungere som en flokk. Vi-følelsen er en av de viktigste oppgavene til barnehagen. Det jobbes for de ulike «skapene»: Livskunnskap om vennskap og fellesskap. Lære balansen mellom å ivareta egne behov og det å ta hensyn til andres. Erfare hvordan et felleskap faktisk virker, og for en god følelse det er å kjenne at man er en del av en flokk! Der man tas vare på og får støtte når det trengs.

Alle mennesker trenger å føle at vi er en del av et fellesskap, fordi nettopp du blir til gjennom en million møter med andre. Per Fuggeli syntes vi hadde blitt for opptatt av individet. Han så at samfunnet trenger å sette lys på tilhørighet, mening og trygghet. Vi er faktisk ikke et ett-tall på jorden, vi er alle medlemmer i en flokk. Derfor blir barnehagen betydningsfull for å skape en flokk-mentalitet hos barna.

Småfolk får derfor gode verdier med seg i sekken den dagen de går ut av porten i barnehagen for siste gang. De har vært et medlem av gruppen på sin avdeling i flere år. De har det å vente på tur godt plantet inn i ryggmargen, dele på lekene er en selvfølge og sammen går de på tur i et tempo alle kan klare. Samtidig har de opplevd det å bli sett og følt seg betydningsfulle. De vet at de har en stemme som blir hørt når det er behov for det.

August er starten på en ny æra for mange barn og foreldre. Det er foreldre som gruer seg for å gi det kjæreste de har i hendene til noen andre. Redd for at de ansatte ikke skal forstå hva barnet trenger, liker eller ikke liker. Husk da på at ingen er mer super-helter enn de som jobber i barnehage. De ser barnet ditt og fyller sekken med langt mer enn matpakke og rent skiftetøy. De fyller den med redskaper for livet.

God barnehagestart!

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Debatt