Intimt om Holocaust

Filmer om Holocaust har etterhvert nesten blitt litt av en klisjé. Men i ungarske László Nemes spillefilm er ingen kamera-panoreringer over den beryktede leiren eller fangebrakkene. vi får ingen slike oversiktsbilder. Ei heller soundtrack, eller sentimentalitet. Denne filmen gir et intimt, klaustrofobisk og tidvis ganske kaotisk bilde av utryddingsleiren utenfor Krakow.

«Saul sønn» er annerledes på mange måter. Dette er en film som faktisk får deg til å føle at du er vitne til det som skjer. Dramaet er rystende, men «spekulerer» ikke i de mange overgrepene som skjedde i Auschwitz.

Oktober 1944. Den røde armen nærmer seg Polen og SS står på for å fullbyrde Endlösung. Denne filmen handler om Sonderkommando, en spesialkommando med jødiske slavearbeidere som bisto SS i sine ugjerninger mot jøder.

Til gjengjeld fikk disse litt større mat-rasjoner og dessuten utsatt sin egen dødsdato. Deres oppgave var å føre andre jøder inn i gasskamrene, hvorpå de skulle rense og vaske gasskamrene og deretter ta verdisaker fra de drepte og til slutt brenne likene.

Meg bekjent har det ikke vært laget noen spillefilm om Sonderkommando tidligere (kanskje fordi det er vanskelig å få den samme type sympati for disse som de som utelukkende er ofre?).

Gjennom hele filmen er kamera er like i nakken på filmens hovedperson Saul Ausländer (Géza Röhrig), som vi følger i 36 timer. Etter at hovedpersonen vasker ut fra et gasskammer, tror han at en av de gassede er hans egen sønn, og leter febrilsk etter en rabbi i Auschwitz som kan begrave den døde.

Selvsagt er det ikke en enkel oppgave i alt kaoset. Her er også noen glimt av glede og håp. Som for eksempel når Saul og en kvinnelig innsatt får kontakt og man merker at det er følelser mellom de to. Et vakkert øyeblikk i all elendigheten.

Her er flere originale løsninger, som at filmen åpner med en gasskammer-scene - istedenfor å bygge opp mot det...

Regissør Nemes har skutt i det formatet 1.37:1, som er mindre og mer firkantet enn det vanlige brede kinolerretet, noe som er med på å forsterke den klaustrofobiske følelsen.

Dette er 38-år gamle László Nemes fra Budapest sin spillefilm-debut. Tidligere har han bare laget kortfilmer. Det er sjelden man ser en såpass sterk debutant film. jeg spår mannen en stor karriere, og ser frem til hans neste film.

Vurdert av Nils Vermund Gjerstad