Den kaukasiske krittringen engasjerer

Hanna-Maria Grønneberg spiller tjenestejenta Grusje i Bertolt Brechts Den kaukasiske krittringen (Der kaukasische Kreidekreis) – et burlesk, hjerteskjærende krigsdrama om å ofre alt for å gjøre det rette, skrevet i 1945 som en reaksjon på andre verdenskrigs grusomheter.

«En krittring på gulvet og et barn i midten. To mødre som kjemper om retten til gutten holder ham i hver arm. Når signalet går, skal de røske ham til seg. Den ene slipper for at han ikke skal skade seg. Er den sterkeste hans rette mor?», skriver Nationaltheatret om forestillingen, som har premiere lørdag 21. mars.

– Det har vært stor interesse for stykket, blant annet er premieren utsolgt – og det er få billetter igjen til de andre forestillingene i mars. Hvorfor tror du det er så stort engasjement i dette stykket?

– Er det det? Så gøy, det er det jeg håpet på. Jeg tror det engasjerer folk. Brecht var jo politisk engasjert så stykket er politisk, men det er også fullt av rariteter – det viser på en måte livets tragikomikk som går hånd i hånd med alle de absurde situasjonene de opplever på flukt, sier Hanna-Maria Grønneberg.

PORTRETT: – Du vet ikke hvem du er om to år, i yrket mitt. Da er det vanskelig å ikke miste seg selv helt (Demokraten+)

Samtidig og vond

– Den kaukasiske krittringen handler om en tjenestejente, som arbeider for en rik familie. De har et barn, og når det bryter ut borgerkrig, blir faren til dette barnet drept, og moren legger ut på flukt. I alt dette kaoset blir tjenestejenta stilt overfor valget mellom å redde barnet, eller la det bli liggende, forklarer regissør Johannes Holmen Dahl.

Stykket følger jentas flukt. Når krigen er over, og oppgjørets time er kommet, er spørsmålet hvem som er guttens egentlige mor.

– Stykket handler jo egentlig om hvor lett vi har for å stenge ute det som er vanskelig. Klimakrisen. Tiggeren.. Hvordan vi lukker øynene. Det skjer i stor grad i dag også, selv om stykket er skrevet rett etter andre verdenskrig. Det med å ikke se de rotløse. Jeg tenker på IS-kvinnene med barna, det skjedde da vi begynte prøvene på stykket. At store deler av regjeringen måtte byttes ut for å hjelpe disse barna hjem. Det er en vanskelig problemstilling, men likevel ...

Hun beskriver stykket som hjerteskjærende og rått.

– Det er mennesker som vil hjelpe. Og ikke hjelpe ... på de underligste grunnlag mange ganger. Jeg tror stykket lever videre fordi det vekker refleksjon om hvor vi er i dag. Om hvor mye vi tar inn. Hvor mye vi mener det er greit å se, og ikke se. Det er så mye som skjer ... også nå, mens vi snakker. Jeg tror det er riktig tid å sette opp dette stykket, å ta opp disse temaene uten nødvendigvis å rette en pekefinger.

Hun sier vi stykket skaper et rom der vi kan reflektere rundt det, sammen.

– Jeg synes det er vanskelig. Dette er dem, alt dette pågår mens vi snakker sammen.

ANMELDELSE: «Hedda Gabler»: En umåtelig sterk forestilling (DA+)

Fra Julie til Grusje

Hanna-Maria Grønneberg går rett fra hovedrollen i Romeo og Julie til Brech-stykket.

– Hvordan er det å gå fra Romeo og Julie, til dette stykket?

– Romeo og Julie er en gjennomført tragedie. Disse ungdommene tar livet sitt fordi ikke noe gikk som de hadde drømt om. Mens i Den kaukasiske krittringen er det litt annerledes, for denne jenta overlever, og det blir jo denne rettssaken om dette barnet, som hun har reddet og tatt vare på. Det er mer håp i slutten, på en måte selv om det også er et spørsmål om hvordan de skal leve videre etter dette. Men den har mer håp i seg. Romeo og Julie blir jo bare mer og mer håpløs.

– De er ganske forskjellige stykker, med ganske ulike følelser?

– Det er de. Men det er også en del likheter. I begge stykkene kjemper de en kamp for det de tror på. Forskjellen er at Grusje kjenner på en plikt. Hun må spørre seg selv «kan jeg overleve dette, om jeg lar barnet ligge?» Hun gir seg selv en enormt stor belastning. Og det er ingen som ville klandret henne om hun bare gikk ... og det gjør henne unik. Hun tok et valg og sto løpet ut. De – både hun og kjæresten, for det er jo en kjærlighetshistorie også – går i krigen for det de tror på, det de mener er riktig.

– Mens Romeo og Julie møter er en eksistensiell motstand, der mor og far bestemmer over livene deres og hvordan de skal leve dem, lever Grusje i Krittringen i en verden og en situasjon der det er staten, og byen som bestemmer, det er krig og de er overlatt helt til seg selv.

Brecht ville få oss til å se det samfunnet vil skjule. «Han hadde nesten fått en større evne til medfølelse enn hva som var godt for ham,» skriver den politiske filosofen Hannah Arendt. Men i gode tider for de onde, er det forferdelig å bli forført til godhet, heter det i «Krittringen», skriver Nationaltheatret.

ANMELDELSE: «Romeo og Julie»: Stjernene bærer historien tross sviktende fundament