Til alle med kjærlighet for Hvaler, kapittel 2: Katastrofen!
Der hvor fastlandsveien åpner seg med hav på begge sider, og vi drar pusten inn, befridde for kjas og mas. Der skarven sitter som mørke silhuetter mot solnedgangen og tørker vingene og svanene glir hvitt og majestetisk rundt med ungeflokkene sine, i et hav og mot en himmel i all verdens farger.
Jeg tenker meg at det første vi vil merke er at fuglene forsvinner.
For vi ser ikke hva som skjer under vannflata. Og så blir det mye støy i selve mudringsprosessen. Men det er midlertidig.
Forhåpentligvis forsvinner fuglene så raskt som mulig, for om mulig å begrense skadeomfanget. Kanskje allerede etter prøvemudringen? Skarven drar jo allerede langt og lenger enn langt, for å finne mat, og hvis matfatet rundt Hvaler blir kvalt av mudder så vil vel fuglene sulte raskt?
Deponeringen skal skje etappevis over flere år, så kan dette være nok til å begrense skaden? Deponeringa stoppes fordi fuglene blir borte?
Det beste hadde selvfølgelig vært å gjøre det samme som alle verdens land gjør, alle utenom tre: Forby mudring og deponering i havet. Nå!
De tre «taperlandene» er Papua Ny-Guinea, Tyrkia og oss. Det var to land til i spesialklassen; Indonesia og Chile, men de gjør som alle andre: forbyr denne farefulle og risikable praksisen. Indonesia nå, Chile i 2023.
Kanskje vi burde, som vi lærte på skolen, danne en slags allianse, et broderskap, med likesinnede for å stå sterkere? The Triangle of Oceanic Toxic Mud Desposal, kunne vi kalt oss for eksempel, for ærlighet varer lengst, har vi også lært.
Eller skal vi ta fornuften fatt og gå inn i det store fellesskapet, bli integrerte, som våre nye naboer er så flinke til, og gjøre det tryggeste for fremtida vår: forby deponering av mudder i havområdene våre?
Rense for giftstoffer og tungmetaller på land og kanskje deponere på land også? Hvis dette er det beste for vår natur? Ta regningen som et av verdens rikeste land?
Det er Borg Havn som skal få utvide og få lettere skipsatkomst. Med Kystverket som pådriver. Eierne er de tre kommunene Fredrikstad, Hvaler og Sarpsborg. Tre kommuner, tre ordførere: Mona Vauger, Siri Martinsen og Sindre Martinsen-Evje. Alle fra Arbeiderpartiet. Godkjenningen fra Miljødirektoratet kom i 2019, under Erna, Høyre. Våre to største partier. Men hva hjelper det?
Jeg må innrømme at mitt håp for framtida ikke ligger hos politikerne våre lenger. De arbeider mer og mer under radaren, mer fordekt og mindre demokratisk, kommer det fram. Både når det gjelder Acer-avtalen, (som etter to folkeavstemninger mot EU binder oss sterkere til EU enn hvis vi hadde vært medlem) gjennom strømfordelinger og strømsalg (som ribber den norske befolkning for sikker, rimelig og egenprodusert strøm og tømmer vassdragene våre for vann).
Strømforsyning til oljeplattformene våre i det grønne skiftet (men som mange mener ikke er miljøvennlig) som også forfekter storstilt vindkraftutbygging til havs og til lands (med påfølgende naturrasering og uten tilstrekkelig kunnskap om skadene under vann,) og til slutt mudderdeponiene i fjordene og havområdene våre. (Jøssingfjorden og Oslofjorden er skrekkens eksempler, Repparfjorden, Førdefjorden og Hvalerskjærgården står for tur). Vi ser også at oljeutvinningen vår blir renvasket fordi Europa trenger mer energi på grunn av krigen i Ukraina. Mer penger i kassa, mindre ideelle verdier.
[ Debatt: Nei til sjødeponi i Hvalerskjærgården ]
Det er ikke mye jeg er stolt av og glad for i mitt kjære fedreland nå, og jeg har ingen løsning som dekker alt. Men naturen er vår mest verdifulle og sårbare verdi. Uerstattelig og det beste for miljøet. Verdt å kjempe for.
Derfor skriver jeg, i håp om en folkebevegelse som kan fremme et overordnet ønske om å ivareta dette landet vi elsker. Fjellene, fjordene, skogene, husa og folka, dyra og fuglene våre.
Det vakreste må vel være «skarv i solnedgang» på Hvaler, la oss jobbe for å få fortsette å oppleve det vidunderlige.
Hilsen fra en sliten, redd dame på Hvaler: Kristin Stuestøl
[ Oslofjorden utsatt for fremmede marine arter: Fredrikstad kategoriseres med svært høy risiko ]