Varmerekorder i en istid

– Å unngå globalt klimakaos vil kreve en endring av samfunnet og verdensøkonomien i en skala aldri tidligere sett, het det i rapporten fra FNs klimapanels oktober 2018. Det har allerede gått ett år.

Juli 2019 ble den varmeste måneden målt på kloden noensinne. Bergen slo til med 33,4 °C. Jølster ble rammet av voldsomme ras etter ekstremnedbør. Det meldes om rekordsmelting av is på Grønland. Det ble sluppet ut 0,4 prosent mer klimagasser i Norge i 2018 enn året før.

Folk har vett og skjønner at noe riv ruskende galt er i ferd med å skje. Ubehaget har sikkert også nådd mange samfunnstopper. Men markedsfundamentalismen legger sin handlingslammende iskappe over utviklingen: Konkurrer, vinn eller forsvinn! Akkumuler, akkumuler, akkumuler!

Fortsetter å gi gass

Vårt oljeproduserende land er blant mange som må legge om raskt. Men olje- og energiministeren ser ingen motsetning mellom fossil politikk og nødvendige klimatiltak: – Verden skal i mange år kunne bruk lønnsom, ren og sikker produsert norsk olje, samtidig som klimamålene skal nås. Det tjener Norge på, det tjener verden på, uttalte Kjell-Børge Freiberg til Stavanger Aftenblad 6. september 2018. Og i sommer fortsatte oljelynet å gi gass. Regjeringen lyste ut nye blokker i årets lisensrunde.

Naturressursene har vært brukt gratis som tilsynelatende ubegrensete innsatsfaktorer i jakten på profitt – med jordområder, hav og atmosfære som globale søppelbøtter. Fossilindustrien beskytter sin virksomhet og tåkelegger kunnskap om global oppvarming gjennom kampanjer for å overdrive usikkerheten i klimavitenskap. Strategien er å så tvil om klimaforskernes integritet og menneskeskapte klimaforandringer. Koch-brødrene og ExxonMobil brukte to milliarder dollar i støtte til ulike klimafornektere, aktivistgrupper og «eksperter». I juni signerte Andrew Wheeler, lederen for USAs miljøverndirektorat (EPA) den endelige versjonen av lovendringene, som opphever Obamas Clean Power Plan.

Wheeler, som inntil for to år siden var lobbyist for kullindustrien, venter en økning i antall kullkraftverk framover.

Opprettholder skatteregimet

14 milliarder norske oljefondskroner er investert i selskaper som planlegger 39 nye kullkraftverk rundt om i verden. Samtidig har det statlige investeringsselskapet Norfund ca. 10 milliarder kroner investert i fornybar energi, mens én milliard fra årets bistandsbudsjett går til det samme; å fase ut kull. Finansdepartementet oppklarte i en e-post: «Formålet med forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er å oppnå høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Fondet er ikke et virkemiddel verken i klimapolitikken, utenrikspolitikken eller på andre politikkområder.»

Og leterefusjonsordningen lever i beste velgående. Selskap som leter etter olje eller gass får refundert 78 % av utgiftene i letefasen fra staten! Som Norsk olje og gass formulerer det: – Det er imidlertid viktig å ha i mente at leterefusjonsordningen først og fremst gir insentiver til økt letevirksomhet … Dessverre stemte Jonas Gahr Støre i etter årets partilandsmøte: – Leterefusjonsordningen skal opprettholdes og Ap vil utvikle olje- og gassnæringen. Det settes ingen sluttdato. Ap vil opprettholde dagens skatteregime.

Og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass kjempet for konsekvensutredning av oljeutvinning i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Men Arbeiderpartiets landsmøte 2019 avviste dette. På sett og vis var dette en symbolsk kamp, men viktig fordi den satte fast en merkestav for et mulig grønt skifte i Norges største parti.

Ikke bare ved våre egne strender er det behov for miljørydding. Med skilt som «No way, No(r) way» har tusenvis av folk, deriblant surfere, demonstrert på strender rundt omkring i Australia for å vise at de er imot Equinors planer om å lete etter olje i The Great Australian Bight, Australbukta.

Fornyet farlig opprustning

I en artikkel i tidsskriftet Science tok en rekke norske forskere nylig til orde for samarbeid mellom oljeproduserende land for å få begrense fossil produksjon og slik høyne oljeprisene, og dermed øke fornybar energiproduksjon. Men: – Du får ikke tusenvis av amerikanske oljeprodusenter til frivillig å holde igjen produksjon, så dette må jo være avtaler mellom nasjonale myndigheter. Jeg ser dette som usannsynlig, sier sjeføkonom Torbjørn Kjus i industrikonsernet Aker. (DN 26. juli 2019).

De internasjonale gigantene ønsker globalisering og frie hender i sin jakt på profitt og ressurser. Samtidig rivaliserer stater og nasjoner om hegemoni over landområder og transportruter. Vi lever i en tid med fornyet farlig opprustning der miljøkonsekvensene av stormaktenes gigantiske militære oppbygning blir oversett. Militariseringen fremstilles som en uunngåelig tyngdekraft.

Ingen planet B

F35 jagerfly har drivstofftanker til 8300 kg flybensin. Tankfly til disse koster 2,2 milliarder per stykke. Dette er flyskam. Det viktigste fokuset i kriger som i Syria, Jemen og kanskje snart Iran, er selvsagt menneskers umiddelbare død og lidelser. Men også land, kultur og natur forødes. Mulige storkriger mellom de største vil ødelegge jorden i en målestokk vi hittil ikke kjenner.

Presserende nødvendige endringer i en skala aldri tidligere sett, krever demokratisk samfunnsstyring som overkjører profittinteresser og presser tilbake markedsfundamentalismen. I mellomtiden konkurrerer milliardærer og stater om å erobre verdensrommet. De rikeste, som Amazon-gründeren Jeff Bezos, fantaserer om å legge til rette for at en billion – tusen milliarder – mennesker kan leve spredt utover solsystemet vårt.

Vi som holder beina på jorden, innser at denne kloden – på tross av at en Tesla svever der ute – er den eneste verdens medborgere har. Som det sies: – There Is No Planet B.