Debatt

Vår kvinne i Washington

Kildene levner ingen tvil om at Märtha gjorde en politisk, diplomatisk og humanitær innsats for Norges sak.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter fjerde episode av dramaserien Atlantic Crossing havnet forfatteren Tor Bomann-Larsen og serieskaperne i en ganske opphetet diskusjon om kronprinsesse Märthas rolle under krigen. Som den eneste historikeren som har forsket spesifikt på dette temaet kan jeg konstatere at ingen av dem har helt rett.

En dramaserie skal selvfølgelig kunne dramatisere.

Les også: Nå havner «Atlantic Crossing» på Kringkastingsrådets bord

Men Atlantic Crossing undergraver sin egen troverdighet ved å overdrive kronprinsessens betydning utover rimelighetens grenser. Hennes betydning for at USA gikk inn i krigen var etter alt å dømme minimal, selv om hun bidro til å stimulere president Franklin D. Roosevelts allerede store interesse for Europa.

Jeg er enig med Bomann-Larsen i at seriens framstilling av låne- og leielovens opprinnelse er feilaktig, men Bomann-Larsen har på sin side henvist Märtha til en altfor passiv rolle. «Litt av forklaringen for deres nære relasjon var jo nettopp at hun ikke presset han politisk», sa han nylig i et intervju med NRK.

Dette motsies av en rekke kilder.

Kommentar: Hvor går egentlig grensa for hvor langt en forfatter kan strekke strikken for hva som er sant?

«Hun fortalte at det kunne være en påkjenning alltid å skulle være på vakt for å oppnå noe i Det Hvite Hus», skrev Arne Skouen, som under deler av krigen ledet det norske informasjonskontoret i New York og samarbeidet tett med kronprinsessen.

Da Kinas førstedame, Madame Chiang Kai-shek, kom til USA i 1943, skrev Eleanor Roosevelt til en av sine nærmeste venner: «Jeg tror hun kommer til å overraske Franklin en god del, men hun kommer til å sjarmere ham. Men i motsetning til Märtha av Norge vil hun ikke legge press på ham».

Mye av Märthas innsats skjedde i hemmelighet, men graver man dypt nok i kildene, slik jeg gjorde da jeg skrev boka «Kronprinsessens krig – Den sanne historien om kronprinsesse Märtha og Franklin D. Roosevelt», finner man flere eksempler på at hun tok opp politiske spørsmål med presidenten.

I den norske ambassadens arkiv kan man for eksempel lese om da ambassadør Wilhelm Morgenstierne fikk i oppdrag av eksilregjeringen i London å prøve å skaffe to fly og overlot oppdraget til kronprinsessen, slik at hun kunne ta det opp med presidenten.

Da utenriksminister Trygve Lie fikk foretrede for Roosevelt i 1943, la presidenten fram en plan om å sende mat til norske barn gjennom Sveriges Røde Kors. Lie forsto at det var Märtha som hadde gitt Roosevelt ideen. (I seriens femte episode flyttes dette fram til 1941).

Märtha lyktes ikke alltid, for Roosevelt var ingen enehersker som kunne gi henne alt hun pekte på.

Les også: «Atlantic Crossing»: Krigsdrama på dypt vann (+)

Forsyningsplanen strandet på at britene ikke ville slippe forsyningene gjennom blokaden mot de tyskokkuperte landene, men av den canadiske statsministeren Mackenzie Kings dagbok framgår det at problemet ble tatt opp på et møte mellom ham, Märtha, Roosevelt og Churchill da sistnevnte kom til Washington et par måneder seinere.

Märtha diskuterte også saken med tidligere president Herbert Hoover.

Roosevelt og Märtha møttes i gjennomsnitt omtrent hver femte dag, og på ambassaden forsto de at Norge dermed hadde en direkte kanal til presidenten. Derfor sørget de for å fylle kronprinsessen med informasjon, som hun kunne videreformidle til Roosevelt. Dette gjorde at presidenten var svært velinformert om norske forhold og bidro til at han anstrengte seg litt ekstra for Norge.

Kronprinsessen fungerte også som døråpner for nordmenn med ulike oppdrag.

Les også: «Atlantic Crossing»-forfatter: – Vi kan bevise at vår framstilling av Märtha er sannferdig (+)

Da to norske statsråder besøkte USA i 1943, takket de henne i en tale for arbeidet hennes og «for den ‘good-will’ som takket være Hende hadde møtt dem her i Statene».

Kildene levner ingen tvil om at kronprinsessen gjorde en politisk, diplomatisk og humanitær innsats for Norges sak. Atlantic Crossing kunne kanskje bidratt til å øke forståelsen for at hun faktisk spilte en aktiv rolle, men snur litt for ofte opp ned på faktiske hendelser og personligheter.

I seriens femte episode er Märtha rasende over at regjeringen ikke vil la henne dra på foredragsturné, mens kong Haakon raser over at hun ikke stiller opp for pressen. I virkeligheten var kongen og Märtha sterkt imot begge deler, mens kronprins Olav, Roosevelt og Morgenstierne sto på motsatt side.

Den virkelige Roosevelt var svært velvillig innstilt til demokratiene som førte krig mot Nazi-Tyskland.

Kommentar: «Vi har levd godt i mange år, sett hva vi vil og så mye vi orket. Nå kan det bli trangere tider»

Lenge før hun selv var klar for det, ønsket han at Märtha skulle ha en offentlig rolle for å bidra til å vinne sympati for den saken. I serien framstilles det derimot som at han ikke engang var villig til å møte en ambassadør fra et krigførende land.

Scenen i fjerde episode hvor Märtha stormer ubedt inn i Det ovale kontor, føyser stabssjefen Missy LeHand til side og stiller presidenten til veggs er naturligvis skapt for dramatisk effekt, men den virkelige Märtha opererte med mer subtile midler. Seriens kronprinsesse mangler ikke bare den humoren og kvikke replikken som den virkelige Märtha hadde til felles både med Roosevelt og sin sønn Harald, men også den virkelige kronprinsessens takt og situasjonsfornemmelse.

Et godt eksempel er hjemmet Pook’s Hill.

I serien flytter Märtha inn i et prangende, kuppelprydet palass. I virkeligheten fant USAs sendebud til Norge, Florence Harriman, et slikt palass, sist bebodd av Joe Kennedy, men Märtha valgte i stedet en ganske beskjeden steinvilla hvor det bare så vidt var plass til henne, barna og den lille staben hennes – og hvor det slett ikke var plass til å innlosjere en hel busslast sjømenn.

Seriene vi anbefaler i vår store strømmeguide: De beste seriene på Netflix

Årsaken var at hun forsto at det ville være negativt både for Norges sak i USA og for kongefamiliens stilling i Norge hvis det framsto som at hun levde i luksus. Gjennom sin situasjonsforståelse skilte hun seg fra for eksempel Madame Chiang Kai-shek, som fikk den amerikanske opinionen mot seg på grunn av sine overdådige vaner og primadonnanykker og heller ikke oppnådde noe særlig.

«Selv om det ikke er noe i seg selv bemerkelsesverdig ved prinsesse Marthas stille og verdige holdning, har den ført til fordelaktige kommentarer i en by hvor det er en nærmest altomfattende kamp om albuerom og et overdrevent krav om personlig anerkjennelse», skrev journalisten og diplomatfruen Helen Lombard. «Det kan være en av grunnene til at innsatsen hennes for folket sitt blir møtt så forståelsesfullt av de som utformer politikken i Washington».

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt