Serieskaperne er livredde for å kjede oss

Når du lager film om de mest dramatiske årene i verdenshistorien, og likevel føler at det ikke er nok krutt i materialet.

Søndag skal vi benke oss foran TV igjen og se vår svenskfødte kronprinsesse Märtha, etter å ha sikra lend and lease-avtalen mellom USA og Storbritannia, vinke farvel til president Roosevelt i Washington og sette seg på flyet til Berlin. Vel framme i Tyskland plukker hun opp vennskapsbåndet med marskalk Hermann Görings svenske kone Carin og får innpass hos føreren sjøl. Märtha tar initiativ til en fredskonferanse mellom de allierte og nazistene. Hitler avslår tilbudet og angriper Stalingrad og resten er, som det heter, historie.

Les også: «Atlantic Crossing»: Krigsdrama på dypt vann (+)

Dette er selvsagt bare sprøyt. Men hvor går egentlig grensa for hvor langt en forfatter som dikter på historiens grunnmur, kan strekke strikken for hva som er sant og hva som er funnet på?

Carin døde i 1931 og Märtha var selvsagt aldri i Berlin under krigen, men i prinsippet vil ikke det være nok til at en TV-dramatiker ikke kan skrive det inn. Dette er en spissformulert problemstilling, men likevel ikke helt tatt ut av løse lufta. For de som husker godt, kan kanskje erindre åpninga på filmen «Max Manus» fra 2008.

Filmen er sett av godt over en million nordmenn, og det første den viste publikum var en helt oppdiktet scene. Et gripende drama på liv og død, der vår helt dreper fienden med kniv i nærkamp under den finske vinterkrigen i 1940.

Manus nedkjemper en sovjetsoldat og stikker og stikker så blodspruten står.

Les også: Derfor takket «Twin Peaks»-stjerna ja til rolle i norsk storserie (+)

Problemet var bare at den faktiske hovedpersonen aldri var i denne typen kamp. Han drepte ingen og var aldri i en slik situasjon som manuset plasserte ham. «Ren fiksjon», oppsummerte vår fremste historiker på feltet, Lars Borgersrud. Han var også oppgitt over at leder for hjemmefronten og senere sentralt statsråd i hele etterkrigstida Jens Christian Hauge dukker opp i filmen to år for tidlig for virkelighetens tidslinje.

Sprøyt altså, som ikke bare ble kladdet ned på flyktig avispapir, men som endte opp på film. En ubetydelig virkelighetsjustering for å skape et engasjerende drama eller bidrag til å undergrave verdien av sannheten?

Historien gjentar seg.

En variant av Manus-kritikken dukker opp egentlig hver gang det lages et norsk historisk drama. Samme runde hadde vi da Thor Heyerdahls eventyr på Kon-Tiki ble film, da tungtvannsaksjonen ble TV-serie, da «Kongens nei» framstilte kongen som bauta og politikerne som høns, og da Jan Baalsruds flukt i snøen ble filmatisert på nytt og fikk litt ekstra puff i «Den 12. mann».

Like forutsigbart som tidevannet har TV-serien om kronprinsesse Märthas forhold til Roosevelt og kongefamiliens år i USA skapt bølger. Det var egentlig bare snakk om tid før det sprakk for historieforfatter og kongehus-spesialist Tor Bomann-Larsen, som denne uka fant fram sin muskedunder og skjøt ned «Atlantic Crossing» midtveis på vei mot trygg grunn på den andre siden.

For når serieskaperne antyder at kronprinsessa endret krigens kurs, så grep han til våpen.

Kommentar: «Vi har levd godt i mange år, sett hva vi vil og så mye vi orket. Nå kan det bli trangere tider»

 «Samtiden sliter med «fake news». Fortiden må gjerne gjenoppstå som drama. Men dette er noe annet og adskillig mer grumsete. Kronprinsessen som endret krigens kurs, kan bare betegnes som «fake history», skrev han til NRK.

Men vi er ikke aleine om å fuske i faget. Minst like mange nordmenn som har fulgt «Atlantic Crossing» på NRK, følger den skoledannende «The Crown» på Netflix. Der nærmer handlinga seg nå vår egen samtid, og serieskaper Peter Morgan har beveget seg ut i minefeltet Charles og Diana, og prinsessens død.

Serien har vridd hardt på faktaene i tidligere sesonger også, men når Morgan tegner et nyanseløst bilde av en god Diana og en ond svigerfamilie, har kritikken tatt fyr der borte.

The Guardians Simon Jenkins legger lite imellom når han skriver at «virkeligheten er kapret som propaganda», og at serieskaperne gjemmer seg feigt bak sin «kunstneriske frihet».

Denne friheten er et slags «Arrestanten løslates»-kort som kan spilles når ting blir vondt og vanskelig for manusforfattere og produsenter.

Men moderne TV- og filmfortellere tar for lett på det.

Les også: Dette er de beste seriene fra NRK

De undervurderer, kanskje bevisst, sin rolle og sitt ansvar i den moderne historiefortellingen. De er våre viktigste formidlere. Og jo høyere kvaliteten er på det vi får se, jo større troverdighet har det. I en tid der boka står svakere som massemedium og historiefaget i skolen er svekket, blir TV og film en langt mer autoritativ kilde enn serieskaperne innser.

Det som skjer på skjerm og lerret er slett ikke bare en inspirasjon til videre lesing.

Kunnskapsinnhentinga stopper ofte når off-knappen trykkes inn. TV er manges fasit. Kobler man dette med hele vår kulturs nye utfordringer med «fake news» og generell kildekritikk, blir underholdningen på skjermen fort blodig alvor. Grensene mellom sant og usant, fakta og drama, viskes ut.

Velger man å forsyne seg av det bugnende koldtbordet som historien byr på, og som attpåtil er gratis, må man ha stor respekt for råvarene. Særlig for integriteten til menneskene som har utgjort denne historien og for harde fakta.

Det er en gåte at du som serieskaper ikke finner heftig nok virkelighet i krigsårene 1940 til 1945, men må sprite det opp ytterligere. Kanskje sier det like mye om oss, publikum.

Om våre forventninger, vår mildt sagt krevende og korte oppmerksomhetshorisont og ikke minst fjernkontrollens makt.

Serieskaperne er livredde for å kjede oss.

Les også: De neste to årene kommer det mye av det norske TV-seere liker aller best

I «Atlantic Crossing» blir vår heltinne avgjørende for utfallet av verdenskrigen. Når russere, tyrkere og kinesere bruker store ressurser på myk makt, på TV og film som fortegner verdenshistorien og bygger nasjonale ego, rister vi oppgitt på hodet. Historisk manipulasjon! Men kritikken har ikke særlig tyngde, når vi i Vesten gjør det samme og har akseptert at de største og mest populære historiske fortellingene våre kan inneholde spor av løgn.

Når noe ikke er til å stole på, er ingenting til å stole på. Hvem har ansvaret for sannheten?

lars.west.johnsen@dagsavisen.no