Usikkerhetens tidsalder

Noe floskelaktig kan vi slå fast at vi lever i en usikkerhetens tidsalder, men det er også blitt proklamert tidligere ved en rekke anledninger. Som moderne refleksivt fenomen er usikkerheten tilstede hele tiden, men er ikke alltid like dominerende og eksplisitt. Jeg tror det er riktig å si at usikkerheten i 2015 nok har blitt større og mer dominerende. Hva som har vært spesielt med 2015 er at Europa for alvor fikk en flykningesituasjon i Europa som savner sidestykke siden annen verdenskrig. Det stiller krav til oss som nasjon og folk.

En inkluderende holdning som ikke minst er initiert og legitimert fra myndighetsnivå som offisiell politikk, ikke bare som retoriske øvelser og festtaler, vil i seg selv være et bidrag i integrerings- og inkluderingsarbeidet. Dette er en utfordring når det mest innvandringsskeptiske politiske partiet sitter med regjeringsmakt og ansvar for flyktninge- og integreringspolitikken. Regjeringens etiske ansvar hviler således tungt i humanistisk forstand.

Poenget må i første rekke være å sikre at flyktningene og asylsøkere ikke faller utenfor slik at de i realiteten opplever seg selv og blir sett på av omverden som utstøtte og uønskede, som en pariakaste som allerede i utgangspunktet er mindre verdt og som en byrde heller enn å være en ressurs og positiv bidragsyter til det samfunnet de er kommet til, enten det er for imidlertidig eller varig opphold.

Det er mer enn nok av mennesker, også etniske nordmenn, som bærer på en "utenfor samfunnets"-følelse, en følelse av at deres meninger og stemmer ikke teller eller blir lagt merke til, at de egentlig ikke er å regne med og i verste at deres eksistens ikke betyr noe.

Utenforskapet, følelsen av mindreverd, kan igjen ytterligere stimulere til negative følelser og holdninger som misunnelse og hat. Dette kan skje som en prosess hvor selvforakten og selvhatet, følelsen av egen ubetydelighet, transformeres til et hat mot omverden, et hat mot myndigheter og/eller bestemte grupper og kategorier av mennesker.

I 2016 vil det være viktig å stimulere til en forpliktende holdning overfor fellesskapet, at det å være noe for andre, gjøre og bety noe for andre, er den viktigste oppgaven. Målet må være å skape et samfunn fylt opp av en forpliktende holdning for ikke å la folk falle utenfor. Dette bør være en sentral komponent for arbeidet fra myndighetshold og for nordmenn generelt sine holdninger til hverandre og ikke minst til flyktninger og asylsøkere.

Forventer vi god holdninger fra andre, må vi møte dem med tillit og åpenhet, ikke den fordømmende og fordomsfulle mistenksomheten om at de er skyldige inntil det motsatte er bevist. Klarer norske myndigheter dette? Klarer vi det som nasjon og folk? Tiden får vise.