Unyansert klaging om mor, far og barn

Permisjonsordningene vi har i dag er blant verdens mest generøse. Vi er kjempeheldige! Ikke glem det!

«Når skal vi våkne opp og innse at ingen graviditet, fødsel, mentalitet eller familie er lik?» spør Oda Weider-Krog i et innlegg 27. januar. Vel, det tror jeg de fleste av oss har skjønt allerede. Det bør derimot ikke automatisk bety at økonomiske støtteordninger skal være uten føringer. 

Les innlegget: «Her kommer et hjertesukk fra en medsøster til alle medsøstre»

Det vil alltid være utfordringer knyttet til det å finne ordninger som rommer både det som anses som en ønsket samfunnsutvikling (her: muligheten til å kombinere foreldrerollen med deltakelse i arbeidslivet for både mor og far), og som samtidig gir individene valgfrihet basert på egne preferanser.

Jeg har tre barn. Da vi fikk vårt første var både mannen min og jeg studenter. Da nummer to kom hadde mannen min rukket å komme i jobb, mens jeg fortsatt var student.

Da nummer tre ble født var jeg blitt doktorgradsstipendiat. Dersom vi ikke hadde bodd i Norge i det 21. århundre tviler jeg på at det hadde vært mulig for oss å få tre barn kombinert med studier og jobb. Permisjonsordningene vi har i dag er blant verdens mest generøse, og er dessuten uten sidestykke i norsk historie.

Les også: «Mamma var mer «chill». Så lenge hun hadde full oversikt i alt som sto i dagboken min»

Vi er kjempeheldige! Ikke glem det! Vi har rett på 49 eller 59 ukers betalt foreldrepermisjon med henholdsvis 100 eller 80 prosent inntektskompensasjon, hvorav 15 eller 19 uker (avhengig av grad av inntektskompensasjon) er reservert far.

Foreldre har også rett til 12 måneder ubetalt permisjon i forlengelse av den betalte delen. Videre har man tilbake i jobb rett på ammefri og til å jobbe deltid – så fremt dette ikke er til vesentlig ulempe for arbeidsgiver.

På tross av generøse permisjonsordninger kan det selvsagt være behov for forbedringer. For eksempel kan opptjeningskravet for å kunne motta foreldrepenger slå uheldig ut for personer mellom utdanning og arbeid.

Det var ikke akkurat full hallelujastemning i heimen da vi ventet vårt første barn og fant ut at mannen min, som var student i siste semester, verken hadde rett på støtte fra Lånekassen eller Nav.

Andre utfordringer i dagens ordning er knyttet til de faktiske mulighetene for ammefri. Alle nybakte mødre jobber ikke på kontor med fleksibel arbeidstid. Gjennomførbarheten for ammefri varierer derfor mellom både stillinger og sektorer, og det skal man selvsagt ta alvorlig.

Men utsagn som at ordningene vi har i dag gjør at mødre «tvinges ut i arbeid» og «fratar mor rett til tid med barnet» er ikke bare beviselig feil, men kan også føre til en unødvendig polariserende debatt.

Les også: – Mange har ikke lyst til å ansette meg, og sier «det er vanskelig, vi vet ikke om du får det til»

Vi trenger ikke ty til skremselspropaganda for å kunne ha en konstruktiv diskusjon om hvordan økonomiske støtteordninger for småbarnsforeldre bør organiseres.

«Søstre, ut i gatene», skriver Weider-Krog. Det er dog vanskelig å lese ut av innlegget hva det er vi skal ut i gatene å demonstrere for. Mener hun at vi skal demonstrere på grunn av hensynet til barna?

Her er forskningen noe sprikende, men sannsynligvis er det kombinasjonen av gener og sosial bakgrunn som har størst betydning for hvordan det går med barna våre – ikke hvorvidt mor begynner å jobbe syv eller ti måneder etter fødsel.

Krever Weider-Krog lengre permisjoner for mødre på grunn av hensynet til miljøet, all den tid amming er mer miljøvennlig enn morsmelkerstatning?

Dersom miljøaspektet er viktigste variabel bør vi vel strengt tatt ikke få barn i det hele tatt. Eller mener hun at mødre må ha lengre permisjoner på grunn av «den store påkjenningen det beviselig er å sette et nytt liv til verden»?

Les også: «Barnet er ikke i stand til å identifisere de vonde følelsene som surefjesene utløser»

Vel, er man så dårlig etter svangerskap og fødsel at man ikke kan jobbe, så har man sannsynligvis også krav på en sykemelding. Eller handler Weider-Krogs innlegg egentlig om at kun individuelle preferanser skal bestemme utformingen av foreldrepermisjon, og at staten i større grad skal betale og legge til rette for det?

La oss i så fall kalle en spade for en spade og ikke surre oss inn i digresjoner om barns påståtte beste, lemfeldige miljøpåstander og løsrevne utspill om vanskelige svangerskap og fødsler, da det først og fremst bidrar til en usaklig debatt.