Å ta barn på alvor

Det barnet forstår er at smilefjes er bra, surefjes er dårlig.

Dagsavisen har siste uke hatt artikler og oppslag om en praksis som er ganske utbredt i Skole-Norge. Det dreier seg ifølge professor Nordahl om undersøkelser der barns svar brukes til å kartlegge barns opplevelser av læringsmiljøet i barnehager og skoler.

I undersøkelsen svarer barn på spørsmål om hvordan de trives, hvilke forhold de har til andre barn og voksne og om de blir utsatt for krenkelser.

Dette er saken: Ber 6-åringer sette surefjes på seg selv

Fire- og femåringer i barnehagen og elever fra 1. til 4. klasse får fire svarkategorier av fjes, fra surt til smilende.

Barna skal bedømme utsagn som: Jeg lærer mye på skolen. Jeg liker meg godt i klassa. Jeg plager ikke andre elever på skolen. Jeg blir ikke sint når jeg er på skolen. Læreren liker meg. Læreren sier at jeg arbeider bra.

Også i psykologien og medisinen brukes smilefjes/surefjes som et kommunikasjonsmiddel overfor barn.

Angivelse av for eksempel smerte langs en slik skala gir mulighet for å sammenligne symptomutvikling over tid og vurdere behandling.

Men da sees disse i sammenheng med andre faktorer for å gi barnet best mulig behandling. Vi vet nemlig at angivelse av surefjes/smilefjes i stor grad er betinget av sosiale og følelsesmessige forhold hos det enkelte barn. Det er en stor forskjell mellom denne bruken av surefjes/smilefjes og det som skjer i skolen.

I psykologisk-medisinsk sammenheng angir barnet en bestemt kroppslig sanseopplevelse, eller en konkret, nærliggende situasjon. Og dette skjer i en terapeutisk setting. Barnet får ivaretagende svar fra behandler, og alt inngår i en helhetlig vurdering for å hjelpe barnet.

Les også: Foreldre om smile- og surefjeskartlegging: – Jeg ble litt skremt da jeg så spørsmålene

På skjemaene som brukes i barnehage og skole skal barnet bedømme utsagn som er omfattende, sammensatte og til dels ubestemte.

Det barnet forstår er at smilefjes er bra, surefjes er dårlig. Et surefjes på seg selv eller andre knyttes umiddelbart til selvfølelsen, og barnet settes i dilemmaer som det vil bære med seg videre.

I tillegg vil angivelse av surefjes skape følelser av tvil og konflikt overfor skolen fordi det er så tydelig hva som er ønsket svar.

Dersom barnet hadde opplevd dette dilemmaet bevisst stod det overfor muligheten for å «pynte på svaret» (lyve), men slik er det ikke. Barn opplever ikke denne situasjonen som små voksne, de lever mye sterkere i følelser og stemninger.

De vonde følelsene knyttet til surefjes er ikke bevisste hos en 5–6-åring, men de manifesterer seg som tilstander som setter seg i kroppen som klangbunn for barnets samlede forhold til seg selv og til skolen. Og jo mer ubevisst, jo sterkere og mer formende er virkningen av de vonde følelsene.

Nordahl om kartleggingen: Smilefjes er vanlig å bruke i undersøkelser der barn er informanter

Derfor kan Nordahl uttale: «I løpet av de 8 årene vi har gjennomført denne type undersøkelser har vi ingen erfaringer med eller tilbakemeldinger på at dette har vært problematisk for barn å delta i.»

Og dette kan stemme, for barnet er ikke i stand til å identifisere og sette ord på de vonde følelsene og stemningene som surefjesene utløser.

Derfor er det avgjørende at vi har voksne, både lærere, pårørende og fagfolk som kan reagere negativt på denne type kartlegging.

Voksne som utsettes for en slik form for undersøkelse har evnen til å beskrive følelsene som oppstår og gi uttrykk for dem med ord. Vi kan være sikre på at barn opplever minst like sterkt ubehag som voksne ved slike selv-evalueringer. Men mens voksne kan beskrive og bearbeide en vanskelig situasjon, setter den kroppslige avtrykk hos barna.

Det er avgjørende at vi har kunnskap om barns utvikling før vi utsetter dem for kartleggingsundersøkelser. Heldigvis har forståelsen av barns sammensatte utvikling gått i riktig retning.

Inntil 1980-tallet så for eksempel helsepersonell foreldre og søsken som en belastning på barneavdelingene, og en opererte spedbarn uten anestesi da man antok at de ikke var i stand til å oppleve smerte.

I dag vet vi at smerteopplevelsen hos spedbarn er fullt til stede, og at smerten innebærer større fare for langvarige virkninger på hjernens utvikling enn smerteopplevelser hos voksne.

Men altså; barnet klager ikke.

Vi vet også etter hvert mye om hvordan tidlige, uheldige følelsesmessige påvirkninger «setter spor i hjernen» med senere økt sårbarhet for både kroppslig og mental uhelse, samt kognitive og sosiale vansker.

I barnehagen og i de minste klassene har barna ikke kognitive forutsetninger for å evaluere seg selv eller de sosiale omgivelsene. Først ved puberteten begyner disse ferdighetene å modnes. Men også hos voksne er det store begrensinger i evnen til å vurdere egne ferdigheter slik at vurderingen stemmer overens med objektive data.

Les også: (+) Blir nedringt av bekymrede foreldre

Selv voksne synes ofte det er smertefullt å utføre selvevaluering.

Nordahl skriver: «Lov om barnehager og opplæringsloven vektlegger at barns subjektive opplevelser skal tillegges stor vekt i arbeidet med å utvikle inkluderende læringsmiljø.» Men det krever at voksne ansvarspersoner vet hvordan barns opplevelser og evne til å bearbeide dem avhenger av utviklingsnivå, og innretter sin praksis deretter.

Her mener vi Nordahl og hans miljø svikter i sin forståelse av barns utvikling og særlige sårbarhet, og at kartleggingspraksisen miljøet står for derfor bør opphøre.

Gjennom angivelse av smilefjes/surefjes forventes barnet å kunne se og bedømme seg selv utenfra.

Men en slik posisjon står i skarp motsetning til barnets grunnleggende emosjonelle, kognitive og sosiale behov i barnehage og skole. Barn er avhengig av ytre styring, bekreftelse, og emosjonell og atferdsmessig regulering.

Det er derfor direkte feil å forvente av barn en evne til å se seg selv utenfra. Grunnlaget for god undervisning er tillit mellom barn og lærer. Barnet trenger ut fra sin natur tillit til læreren. Å kreve at barnet skal vurdere sin lærer snur opp ned på dette forholdet.