Av Dipali Gosain, spaltist i Dagsavisen Fremtiden og leder av Røde Kors Fellesverket
Hmm, der sto jeg som et spørsmålstegn, for var ikke de begge tingene det samme da, bare at ordene var stokka om? Personen som stilte spørsmålet ville vite om jeg følte meg mer indisk eller mer norsk. Jeg var åtte år.
Pappa kom til Norge på 70-tallet. Jeg kom til Norge på 80-tallet, det vil si at jeg kom til verden på 80-tallet, født på Drammen sykehus, to år etter min søster. Fire år etter kom lillebror.
Jeg var offisielt dritten i midten. Det er 38 år siden. Pappa likte å følge med på alt som skjedde i India til enhver tid, så hjemme sto alltid TV på vekslende mellom en indisk nyhetskanal og en indisk såpeopera kanal, Zee TV. Han hadde også forresten en merkelig måte å sammenligne alt med India og andre indere han kjente, som for eksempel når jeg skulle studere i utlandet som 18-åring. Da fortalte han en random historie om dattera til en inder som hadde reist til utlandet – og kommet hjem gravid. Jeg forstår per dags dato ikke helt hva poenget med å opplyse meg om den graviditeten var, men jeg bestemte meg for å ta min bachelorgrad i England – og det ble tre lange år for Pappa.
Mamma var mer «chill». Så lenge hun hadde full oversikt i alt som sto i dagboken min følte hun seg trygg. Ja, det stemmer. Som barn hadde jeg null privatliv. Jeg måtte dele rom med søster’n, og fikk ikke ha lås på døra. Mamma var husmor og kunne godt starte på middagen kl. 7 på morgen. Jeg mener, hvem gjør det, egentlig?!?! Jeg lukta jo skikkelig krydder hver dag på skolen. Ikke kult. Ikke veldig norsk/indisk ….
«Skrives Dipali med en G på slutten? Ja, sånn som hjertelig … med «g» på slutten?» Jeg skippa nemlig barnehagen, og begynte rett på barneskolen. I klassen min hadde vi to andre som meg, med annerledes navn. De var også brune, som meg. Det var da jeg skjønte at jeg ikke kunne hete Dipali og i hvert fall ikke Dipali med «g». Jeg var mer en Kari. Eller, jeg likte navnet Nina også veldig godt, men gikk for Kari da det var mer passelig til meg. «Nei, jeg heter faktisk Kari. Dipali er bare et kallenavn, så kall meg bare Kari». Jeg husker det som om det var i går, det var så godt. Jeg var en av dem. Jeg var norsk/indisk ….
Møt vår spaltist Dipali: Byttet ut russisk privatfly og luksusliv med flyktningarbeid. Nå er Dipali ungdomsleder i Drammen
Der satt jeg i stua til en kompis av pappa på Fjell, med en sitar i fanget. Wikipedia om sitar: En sitar har vanligvis 17 til 18 strenger, med strengeskruer langs hele grepshalsen. Bare fem av strengene utnytter hele halsens lengde. På grepsbredden er det 16 til 24 bånd, vanligvis 19. Altså – ikke et lett instrument å håndtere. Søster'n satt like ved, og ovenfor oss satt onkel, det vil si kompisen til pappa – for i indisk kultur er alle din onkel, tante, bror eller søster – med sine to barn.
Jeg hadde hørt om disse barna. En gutt og ei jente, på samme alder som oss. Jenta var rågod på sitar, og gutten likeså på fiolin. Pappa hadde nå mulighet til å projisere sin store drøm på sine barn, for vi skulle jo lære oss å spille sitar av de beste – vi skulle bli verdenskjent, sa pappa. Men: Jeg kunne jo aldri fortelle vennene mine om dette? Jeg var jo tross alt norsk/indisk ….
Jeg sto helt foran. Tonedøv som jeg er, sang jeg allikevel for full hals. Det svei i halsen, og jeg følte jeg virkelig burna alle notene. Jeg hadde meldt meg på i kor. Flere av venninnene mine spilte nemlig håndball – og sang i kor. Jeg prøvde meg på håndball en liten stund, men ingen hjemme hadde verken penger eller tid til å følge meg opp, og så skjønte de ikke greia med dugnad heller, så jeg slutta og meldte meg på dette koret i stedet. (Hva er greia med at vi klager over alle som ikke møter opp på dugnad, egentlig – og spesielt da «disse utlendingene»? Vi har en tendens til å gå inn i vår lille boble og ta for gitt at alle kjenner til dugnad, men mens dette er et veldig kjent fenomen i Norge, er det veldig gresk for mange andre land. Bare så det er sagt!)
Et kirkekor, faktisk, så på denne tida var jeg mer i kirken enn i tempelet. På Slemmestad ligger et hindutempel, der menn og kvinner sitter hver for seg. Og der det å synge nasalt er helt ok. Pappa var der ofte – jeg selv sånn typ én gang i året, kledd opp som et juletre. Anyways, hight five: Jeg var nå med i dette koret, med ingen andre brunere enn meg selv. Det vil si: norsk/indisk checked!
En ny gutt på skolen. Ryktene sa at han også hadde foreldre fra India. Jeg gikk siste året på videregående. «Kjenner du ham, Dipali?». Akkurat dette undrer meg litt – fordi jeg har foreldre fra det landet jeg har, vil det si at jeg må kjenne til alle andre fra samme land som dem? Hvis svaret er ja, så har jeg bomma helt – for jeg kjenner ikke til alle inderne i Drammen.
En gang på byen kom det bort en gjeng med gutter til meg. Jeg hadde sett dem i tempelet, men vi hadde aldri utvekslet en setning. De sa at jeg var en av dem – og at de skulle passe på meg. Jeg husker jeg begynte å flire, for hvordan var jeg «en av dem»? Jeg visste ikke engang hva de het! Takk, jeg klarer fint å passe på meg selv.
For tre år siden landet jeg drømmejobben. Du finner du meg på ungdomshuset Fellesverket Drammen, en aktivitet i regi av Røde Kors. Jeg er ansatt som leder. Hos oss snakker vi ikke om hvor indisk, hvor tyrkisk, hvor arabisk eller hvor norsk du er. Vi har andre, mer viktige ting å spørre om: «Hei, hvordan har du det?».