Dagsavisen Ung

Hørt, men ikke sett

Hvorfor aksepterer vi at unges meninger ikke har reell makt?

Det er på tide å gå forbi liksom-påvirkning, og ta medbestemmelsesretten på alvor, skriver Steinar Ørstenvik.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

88 stortingsrepresentanters stemme mot å gi 16-åringer stemmerett i fylkes- og lokalvalg viser ikke bare hvordan regjerende maktpersoner ikke ønsker å svekke sin eksisterende makt, men også hvor uegnede de er til å forvalte sitt ansvar overfor unge.

Det er på tide å gå forbi liksom-påvirkning, og ta medbestemmelsesretten på alvor.

Etter Norges ratifisering av barnekonvensjonen plikter vi å ha ungdomsmedvirkning. I praksis har det betydd at man har lovfestet at det skal finnes elevråd, ungdommens fylkesting og ungdomsråd i kommunene. Medvirkning slik det brukes nå betyr at man skal lytte til, men ikke nødvendigvis bindes til å gjennomføre noe som følge av unges vedtak. Det hadde vært uakseptabelt for oss som voksne, så hvorfor aksepterer vi at unges meninger ikke har reell makt?

Steinar Ørstenvik.

Saken fremstilles som om det handler om modenhet, alder eller samstemthet mellom myndighet og stemmerett. Dette er ingen god grunn til at man skal måtte være 18 for å få stemme i fylkes- eller kommunevalg, det er ikke der stemmeretten reguleres.

Reell lokal påvirkning på de unges premisser har lenge vært forsøkt gjennom elevråd, ungdomsråd og ungdommens fylkesting. Det som hindrer disse organene fra å kunne kalles reell ungdomsmedvirkning er at ungdommen ikke har mer enn retten til å bli ignorert. Å nedfelle at man skal ha vakthund for unges interesser, for så å binde den fast med munnkurv så den ikke biter gjør ikke noen god vakthund.

Medvirkning slik loven står i dag, gir ikke noe annet enn talerett for ungdomsrådene og ungdommens fylkesting, samt muligheten til å be om å bli protokollført for elevrådene. Er det virkelig dette vi kaller for medvirkning? Å late som om unges stemmer faktisk lyttes til ved å kalle disse lovfestede organene for medvirkende når de ordrett kan ignoreres uten konsekvens?

Det burde tas mer seriøst enn det faktisk gjør.

Vi sikrer ikke at ungdommers interesser ivaretas med dagens system når politikere ikke plikter å stemme etter ungdommens ønsker. Vi kan ærlig talt ikke forvente at politikere eller rektorer vil prioritere unges ønsker når de får mer igjen for å lytte til andre.

Noe de som har skrevet disse lovene vet, og som jeg også vet er at politisk kommunikasjon er en dyrebar ressurs, og at den brukes der hvor den strekker lengst til. For politikere betyr det at penger brukt på ungdom ikke er verdt en eneste stemme når de ikke har stemmerett. Så klart politiske vedtak og budsjetteringer til og for ungdommen da uteblir, det er jo slik vi har laget systemet!

Derfor trenger vi systemendring, de unge må få stemmerett.

Med stemmerett vil politikere få en ny gruppe å vurdere behovene til, som vil kunne treffe bredere i befolkningen. Det er faktisk viktig at det partiet eller den kandidaten som støtter den nye skaterampa, kulturkort eller billigere ungdomskort kan velge å prioritere de tiltakene fordi det lar seg gjøre. Uten stemmeretten risikerer vi at tiltak for ungdom nedprioriteres.

Det trengs mer enn stemmerett, kommuneloven må oppgraderes. Per nå reguleres ikke hvordan ungdomsrådene skal formes, eller hvordan delegatene til ungdommens fylkesting skal velges. Da blir det jobben til kommunen!

Man skulle trodd at en kommunepolitiker som ville ha muligheten til å motarbeide ungdommens ønsker og ta fra dem tro på demokratiet hadde skrevet loven, fordi det er faktisk opp til kommunene å finne delegater til å representere ungdommen i møte med kommunen.

Det bygger ikke på representasjon, hvor unge stemmer kommer sammen og oppnevner noen de mener kan tale deres egen sak. Det betyr at noen andre enn ungdommen selv delvis kan bestemme hva ungdommen skal mene. Kommunen kan f.eks. slik velge ut representanter til ungdommens fylkesting slik at deres kommune får en ordning som treffer bedre enn hos andre.

Slike systemer bygger ikke tillit blant eller til ungdommen, og fylkestingspolitikere har ganske god grunn til å ikke anse ungdommens fylkesting som et talerør for ungdommen i fylket. Vi trenger en oppvask i lovverket som sikrer unge reell representasjon, makt og medvirkning uten at disse skal kunne manipuleres.

Det er ikke rart at unge ikke er mer politisk engasjert enn de er når staten har vedtatt at meningene deres ikke skal lyttes til, organene de skal kritisere skal velge sin egen kritiker, og attpåtil ikke engang ha forslagsrett. Mengden penger gitt til psykisk helsefremmende tiltak og BUP ville sett annerledes ut om unge hadde hatt reell medbestemmelsesrett. Fritidsklubber og kulturtilbud ville ikke vært det første som ble kutta i lokale budsjetter, og hele utdanningslinjer ville ikke blitt lagt ned.

Derfor må vi gi tale-, forslags- og stemmerett til ungdommens fylkesting og ungdomsrådenes representanter i kommunestyret og fylkestinget. Derfor må vi gi stemmerett til 16-åringer, og sikre medbestemmelse gjennom demokratiske nominasjons og valgprosesser for ungdommen. Vi gir nemlig ikke bare stemmerett, men reelle muligheter til å få sine behov møtt og sin stemme hørt.

Vi sikrer dem medbestemmelsesretten!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Dagsavisen Ung