Mange familier i Norge får hjelp fra psykisk helsetjenester, barnevernet eller andre tjenester, for at det skal bli bedre hjemme. Utfordringene kan for eksempel være dårlig kommunikasjon i familien, som krangling eller samarbeidsproblemer.
Det kan også være at foreldre gjør eller sier ting som blir utrygt for barn, at foreldre strever med å ta vare på eller følge opp barna sine eller at foreldrene strever med rus.
Det kan også være at barn viser at de har det vondt eller strever på andre måter.
Det er bra at familier som trenger hjelp, får det. Men hvordan kan man vite om hjelpen er nyttig for barna i familien? Barn stiller nå store spørsmål ved at familieveiledning gis uten at voksne vet om det faktisk hjelper for barna.
Nylig lanserte Forandringsfabrikken Kunnskapssenter undersøkelsen «Må hjelpe for oss». I undersøkelsen deler 101 barn fra familier som har fått hjelp hjemme, sine erfaringer og råd til hvordan familieveiledning må gjøres fremover for at det skal være nyttig for barn.
[ Peder Kjøs: – Utestengelsen blir overtydelig og hensynsløs (+) ]
Et av hovedfunnene i undersøkelsen er at altfor mange barn ikke får vite at familien får hjelp, hvorfor familien får hjelp, og hva familieveilederne gjør og skal gjøre fremover. Altfor mange barn har ikke før veiledningen startet fått spørsmål om hva de har trengt for at det skal bli bedre hjemme. De har heller ikke underveis fått spørsmål om hvordan hjelpen har opplevdes.
Kun 1 av 4 sa at det har blitt bedre hjemme etter veiledningen. Dette er alvorlige funn.
Selv om barna ikke har fått vite om familieveiledning, har 88 prosent av barna merket at noe har blitt annerledes hjemme. Kanskje har det blitt innført nye rutiner, mamma og pappa kan ha gjort eller snakket annerledes, eller så har ukjente voksne kommet hjem til familien. For mange barn har dette kjentes rart, skummelt og utrygt. Noen barn har tenkt at de er et problem som foreldrene har fått hjelp til å håndtere.
Noen av barna har merket at foreldrene har gjort ting på bedre måter, men når de ikke har visst hvorfor dette skjedde, har det laget usikkerhet i barn. Og en del barn har mistet tillit til voksne.
[ Regissør Eirik Stubø: – Menn har aldri helt skjønt damer (+) ]
Når voksne ikke på forhånd har spurt barn om hva de har trengt hjemme, eller underveis spurt om det ble bedre hjemme, kan ikke voksne som gir hjelpen, vite om veiledningen er nyttig for barna. Kan familieveiledning som tiltak fortsette, uten å vite fra barna at det faktisk hjelper?
Råd som går igjen fra barn er at de må få vite om familieveiledning før den settes inn. De må også i større grad inkluderes i hele prosessen. Dette er ikke bare råd fra barn, det er rettigheter barn har, etter FNs barnekonvensjon.
Funnene i undersøkelsen viser at slik familieveiledning blir gjort i dag, sikres ikke godt nok barns prosessuelle rettigheter. Familieveiledning retter seg ofte mot foreldre. Samtidig er det en handling og avgjørelse som angår barn. Derfor må barns rett til informasjon, å uttale seg fritt, og respekt for sitt privatliv sikres før det kan vurdere om denne veiledningen er til barnets beste.
[ – Gutten sa: Sex er haram. Da svarte jeg: Hvordan skulle du ellers vært her i dag? ]
Når familieveiledning bestemmes og gis uten at barn vet om det, uten at de får gi innspill til hva foreldrene bør veiledes i og de heller ikke blir spurt underveis om veiledningen hjelper for barna, er det mye å gå på for at dette kan oppleves rettssikkert for barn.
For at familieveiledning i større grad skal bli nyttig for barn, må barna få vite om det og bli samarbeidet med i hele prosessen. Vi tror at nasjonale myndigheter, fagfolk og utdanningene er enige med barna: De ønsker at familieveiledning skal bidra til at barn skal få det bedre hjemme. For å få til det, kan kunnskapen fra barn og barns rettigheter tas på alvor.