Ung, lovløs og lovende?

Stå sammen om de unge lovbryterne.

De siste årene har vi sett en økning i antall unge gjengangere i Oslo. Det er mulig å få dette tallet ned, men da må politikere og myndigheter være villig til å se ungdommene som hele mennesker og ta i betraktning alle utfordringene deres. Dette krever et bredt samarbeid på tvers av offentlige, private og ideelle aktører.

Vi er mange som er bekymret for kriminalitetsutviklingen i hovedstaden. I mai i år la Oslo politidistrikt og Oslo kommune frem sin årlige SaLTo-rapport om ungdomskriminalitet som viser at det er rekordmange unge gjengangere i Oslo. Selv om det totale antallet unge som er registrert for lovbrudd gikk ned fra 2017 til 2018, har unge som blir registrert med fire eller flere lovbrudd, såkalte gjengangere, gått opp. Lovbruddene har også blitt mer alvorlige.

Den viktigste forebyggingen må skje lenge før en tenåring sitter bak i politibilen. Men hva gjør vi som samfunn når Christian eller Yousef likevel har havnet i en skakkjørt situasjon? Hvordan skal vi unngå at de ikke gjør nye lovbrudd etter første eller andre runde med soning?

For et par år siden dukket Majed opp på Oslo Røde Kors sitt tilbakeføringssenter på Grefsen i Oslo – et hus for straffedømte og unge i risikosonen som ønsker å bryte med kriminalitet og eventuelt rus. Alt lå til rette for at det skulle gå dårlig med Majed. Han var avvist hjemmefra, hadde slutta på skolen, og bodde på sofaen til en kompis, og litt hos et familiemedlem. Han var i ferd med å begi seg ut på en lengre kriminell løpebane.

Dette er helt typisk for de ungdommene vi til daglig møter på Tilbakeføringssenteret. Mange av dem har hatt det særdeles tøft i oppveksten. Mange har vært innom barnevernsinstitusjoner og fosterhjem, og de har liten eller ingen tiltro til det offentlige hjelpeapparatet.

Majed var heldig og møtte på de rette hjelperne. Gjennom aktiviteten Nettverk UNG koblet vi ham med en frivillig – et vanlig medmenneske som ikke får betalt for å være sammen med ham. Dette har ført til at han har fått det sosiale nettverket og den tryggheten han trengte for å komme i gang med livet sitt på nytt.

Det nytter

15 års erfaring med de kriminelle miljøene i Oslo har gitt oss verdifulle erfaringer. Vi ser hva som fungerer, og hva som skal til på den vanskelige veien ut av kriminaliteten. Vi lykkes slettes ikke alltid. I perioder dukker ikke ungdommene opp, eller de går «under jorden». Men gleden over å se en person gradvis bygge seg opp igjen er ubeskrivelig. Vendepunktet kommer gjerne når de opplever å bli sett, hørt og få lov til å bestemme over sin egen hverdag. Men for å komme dit er det enkelte ting som må være på plass.

For det første er den tette oppfølgingen helt avgjørende. Det handler i stor grad om de dagligdagse tingene; at det er noen som ringer til deg, møter deg, og som spør hvordan det egentlig går. Ikke bare hvordan det går.

For det andre handler det om å få tilbringe tid med vanlige folk. Å få gjøre ting som er gøy, og som ikke lukter av offentlig tiltak. Det er mye lettere å prøve ut nye aktiviteter og vaner når du gjør det sammen med en frivillig eller noen andre du har tillit til, enn å gjøre det alene.

For det tredje vi må se hele mennesket og de ulike utfordringene han eller hun måtte ha. Ofte dreier det seg om psykisk helse, ensomhet, rus, økonomisk gjeld, brutte familiebånd, og erfaringer med vold og overgrep fra barndommen. Dette er et bilde som også Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse blant innsatte bekrefter (2014). Flertallet av innsatte har levekårsproblemer på ett eller flere områder.

Manglende satsning og koordinering

Den nasjonale og lokale tilbakeføringspolitikken – som har som mål å få straffedømte tilbake til et liv uten kriminalitet – har store mangler ved seg. Kriminalomsorgen har hovedansvaret for planlegging av tilbakeføring, men ikke for oppfølging. Kriminalomsorgens ansvar slutter når straffen er sonet. Dermed blir det en «glippsone» mellom ansvar for planlegging og videre oppfølging av planene etter soning.

I sin tilbakeføringsstrategi for 2017-2021 er regjeringen svært bevisst på nettopp denne glippsonen i forvaltningssystemet og i kommunene. Men denne strategien er ikke godt nok forankret i kommunene og Kriminalomsorgen. En annen svakhet er at den utelukkende tar for seg offentlige aktører, og nevner ikke private og ideelle aktører.

Oslo kommune – et steg i riktig retning

I mai lanserte Oslo kommune og Oslo politidistrikt en felles handlingsplan med tiltak rettet mot unge gjengangere. Ifølge byrådets pressemelding skal tiltakene i planen «sikre umiddelbar, koordinert og individrettet oppfølging rett etter lovbrudd, og ungdommene skal få langsiktig oppfølging». Her lover de også at informasjonsflyten mellom politiet og kommunen skal bli bedre, og at det vil bli opprettet et nytt institusjonstilbud for unge i alderen 12–15 år som begår alvorlig eller gjentatte kriminelle handlinger.

All ros til Oslo kommune for at de ønsker å satse på langsiktige og individtilpassede tiltak. Vi oppfordrer imidlertid byrådet til å få invitere flere aktører inn i planleggingen, for å gi ungdommene den helhetlige støtten de trenger. Det kreves mye ressurser av et menneske som av vært frakoblet samfunnet å oppsøke hjelpetiltak, og manøvrere seg frem i systemet. Spesielt siden mange ikke har den digitale kompetansen og systemforståelsen som må til.

Hva må gjøres?

For å lykkes med oppfølgingen av de unge lovbryterne, må vi starte med å erkjenne at hver aktør har en særegen rolle i tilbakeføringsarbeidet og at vi er helt avhengige av hverandres funksjoner. Derfor oppfordrer vi regjeringen og Oslo kommune til å legge til rette for et bredt samarbeid mellom offentlige, private og ideelle aktører. Strategier og handlingsplaner for tilbakeføring må resultere i treffsikre og koordinerende tilbud. Det må også følge med midler som sikrer gode rammevilkår for hjelperne. Vi har alt å vinne på å tette hullene, og ikke la ungdommene glippe fra oss.