Det er mange gode grunner til å tro på store klesprodusenter som offentlig rapporterer at de er opptatt av sosialt ansvar og anstendige arbeidsforhold. Steinar J. Olsen i Stormberg har publisert fabrikkinformasjon siden 2005 og oppfordrer alle norske bedrifter til å offentliggjøre hvor de får varene sine fra. Varner-Gruppen mistenkeliggjøres fordi de ikke har åpne leverandørlister. Både Varner-Gruppen og Stormberg er blant Initiativ for etisk handels (IEH) mangeårige medlemmer.

IEH er den første til å ønske velkommen et økt fokus på hva som kan gjøres for å fremme anstendige arbeidsforhold i produksjonen av varer for det norske markedet. Over 12 års erfaring og samarbeid med medlemmer som tar dette på alvor, viser at det ikke finnes en enkel og kjapp løsning på menneskerettighetsutfordringene i global handel. Derfor tror vi på langsiktig, systematisk og forpliktende arbeid. Og nettopp dette, sammen med samarbeid, er kjernen i IEHs og våre medlemmers metode.

IEH er for åpenhet. Som noen av ytterst få i global sammenheng har IEHs medlemmer, frivillig, forpliktet seg til å rapportere åpent på framdrift og planer i arbeidet med etisk handel. Heri inkludert en oversikt over hvilke land man handler fra. Noen få av våre medlemmer offentliggjør lister over sine leverandører, noe IEH ser positivt på, men har per i dag ikke dette som et krav til medlemmene.

Hvorfor ikke det? Er ikke mest mulig åpenhet til beste for de fleste?

Nike, som det vises til i Erling Borgens spalte «De virkelige moteslavene» (Dagsavisen 26.11.2012), er et gigantisk selskap med flere tusen leverandører. Omfattende studier over flere år ledet av en av verdens fremste kapasiteter på området, viser at Nikes forbedringsstrategi feilet og merkevareselskapet har nå endret strategi: Mindre revisjoner, mer kapasitetsbygging. Nike har åpne leverandørlister, men forbedringer i arbeidsforhold, skyldes i dette tilfellet først og fremst strategi for forbedringsarbeid, snarere enn åpne lister. (Does Monitoring Improve Labor Standards, Lessons from Nike)

Når det gjelder Stormberg våger vi påstanden at det den klare viljen fra toppledelsen, tålmodigheten i samarbeidet med leverandøren og den tydelige integreringen av de etiske prinsippene i Stormbergs forretningspraksis er viktigere faktorer for de meget respektable resultatene de har oppnådd, enn offentliggjøring av navn på produsentene, som beskrevet i Steinar Olsens glimrende kronikk (Dagens Næringsliv, 21.11.2012). Når det er sagt er det likevel grunn til å merke seg Stormbergs gode erfaringer med åpne lister som en positiv faktor til forbedringer.

Den siste uka har kravet om åpne leverandørlister kommet fra ulike hold og fått full støtte fra Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen. Det framstilles som om åpne lister er et nødvendig premiss for å sikre rettighetene til undertrykte arbeidere i sør. Vi vet at det ikke er så enkelt. Åpne lister fører ikke automatisk til bedre arbeidsforhold og høyere lønninger for arbeiderne. Åpne lister lager ikke flere nødutganger eller legger til rette for fagorganisering. Kombinasjonen av krav, samarbeid, tålmodighet og god forretningspraksis kan gjøre dette. Og åpenhet om hvor varene produseres vil ofte være en positiv faktor inn i dette bildet. For de fleste aktører i denne bransjen er det en lang vei å gå. De som våger å være åpne enten i form av åpne leverandørlister eller åpen rapportering skal ha all honnør.

IEH applauderer alles engasjement i denne saken, både fra Erling Borgens og statsråd Thorkildsen, men ser samtidig et klart behov for å nyansere et tilsynelatende ensidig fokus på åpne leverandørlister. For ikke å snakke om den heller overraskende utfordringen fra statsråd Torkildsen til enkeltbedrifter (les: Varner-Gruppen). For det første bør Regjeringen rydde i eget hus og få fortgang i arbeidet med å integrere etiske krav i offentlige innkjøp. Enkeltaktører går i bresjen, mens det store bildet ligner mer på beslutningsvegring på politisk hold. For det andre er et ensidig fokus på åpne leverandørlister, om ikke en skivebom, så i det minste langt fra innertieren. Som nevnt ovenfor er andre mekanismer langt mer avgjørende for å få til endringer. For det tredje, dersom Regjeringen mener åpne lister er det som skal til for å sikre rettighetene til de som produserer varene vi forbruker, bør det være et krav til hele næringslivet og ikke til enkeltselskaper eller -bransjer.

Norge er blant de fremste land i verden når det gjelder etisk handel og samfunnsansvar, men det er også langt igjen før alle arbeidere som produserer varer til det norske markedet har en anstendig lønn - og anstendige arbeidsforhold generelt. Det blir for enkelt å rette pekefingeren mot enkeltaktører innen én enkelt bransje.

De som er åpne vil bli utsatt for kritikk. Slik bør det være. Derfor er det fristende å spørre både Borgen og statsråden hvilke tanker de gjør seg om alle de norske selskapene, det være seg i tekstilbransjen eller andre, som ikke har egne etiske retningslinjer for innkjøp, som ikke har forpliktet seg til å jobbe for forbedringer og som ikke rapporterer åpent om framdrift, planer og utfordringer.

Vi tar mer enn gjerne en debatt om åpne leverandørlister, og da med utgangspunkt i hva som har størst effekt. Hva er viktigst? Å bedre forholdene for arbeidere i lavkostland gjennom et langsiktig forpliktende arbeid? Eller norske forbrukere og opinionens behov for å vite hvilke fabrikker disse jobber på?