I fjor var august den måneden det ble født flest barn i Norge – tett fulgt av juli og juni. Ved alle landets største sykehus ligger årets juli godt over gjennomsnittet for antall fødsler.

Sørg for at familieliv blir attraktivt

Hvis man skal kunne forvente flere fødsler fra moderne kvinner i et likestilt samfunn, må man faktisk legge til rette for det.

Norske politikere vil at norske kvinner skal føde flere barn. Onsdag skrev Oda Weider-Krog en kronikk om at hun godt kan forstå at kvinner unngår og utsetter å få barn, og at hun selv skal knipe igjen for barn nummer tre, helt til politikerne tar likestilling, kvinner og kvinnehelse på alvor. Jeg tror hun snakker for ekstremt mange, og jeg vil legge til: før de tar familieliv på alvor. For dette er ikke bare kvinnesak, det er menneskesak. Samfunnet vårt bør i større grad legge til rette for godt og sunt familieliv, om de ønsker et sterkt Norge og en fremtid full av ressurssterke, bidragsytende samfunnsborgere.

 

Jeg har selv født to barn på tre år, og har nylig runda tretti. Jeg konkluderte med at det å føde mens kroppen ennå var ung og i god form, og å etablere en familie mens energilagrene ennå var ganske romslige, var viktigere enn å dyrke lidenskapen, la ambisjonene lede an og følge drømmen i arbeidslivet. For det store flertallet kvinner er det nemlig ikke mulig å gjøre begge deler i samme livsfase. Man må velge. Og det er greit nok, men la oss da ikke late som noe annet! 


 

Hvis man skal kunne forvente flere fødsler fra moderne kvinner i et likestilt samfunn, må man faktisk legge til rette for det. La meg derfor komme med et utvalg forslag som kan øke familielivets populæritet, og gjøre det mer attraktivt og fristende for kvinner å bære frem alle disse barna:

 


Start med å sørge for en barnevennlig politikk som anerkjenner klimautfordringenes alvorlighetsgrad, og en regjering som utøver sin makt deretter, så man kan føle seg trygg på at her i landet jobber vi aktivt og hardt for at alle barn skal få en ålreit fremtid.

Sørg også for en politikk som ikke diskriminerer store deler av befolkningen, så man kan føle seg trygg på at her i landet blir det fint å vokse opp, uansett hvilken type familie man fødes til, og uavhengig av kjønn, etnisitet, legning, tro og sosioøkonomisk status.

 
Det kan eksempelvis være lurt å sette av mer ressurser til de som har minst, så alle er sikret verdige oppvekstsvilkår, og vi kan legge barnefattigdommen og utenforskapet det medfører, bak oss. Det er ikke appellerende for noen å få barn man egentlig ikke kan betale for.

Sørg også for at ikke begge foreldrene i en helt alminnelig familie må jobbe åtte-timers dager og 100% i småbarnsfasen, for at det økonomiske hjulet skal gå rundt. Det hadde jo vært flott om folk kunne slippe å krepere av stress- og belastningslidelser i etableringsfasen, og heller være tilstede for ungene når de trenger det som mest.

 


Sørg så for at det ikke er et voldsomt tapsprosjekt å få barn dersom man er student eller selvstendig næringsdrivende. Kvinner studerer tross alt til de er godt voksne i dagens Norge, de er lærelysten og ambisiøse, så det bør ikke straffe seg å føde barn mens man er på vei mot arbeidslivet. Mange unge kvinner jobber også for seg selv, og utsetter familielivet på ubestemt tid for å kunne følge drømmen. Jeg er ganske sikker på at flere hadde følt seg fristet om man justerte litt på rettighetene til permisjon. 


 

Sørg videre for gratis barnehage. Og for gud skyld, innfri nå løftene og sørg for at alle barn har tilbud om barnehageplass fra den dagen foreldrenes permisjon er over, eller sørg i det minste for ordninger som gjør det mulig å beholde levestandarden mens man venter på plass.


Sørg også for bedre arbeidsforhold og lønn til dem som passer på de aller minste åtte timer om dagen, så de ikke mistrives så voldsomt at de blir utslitt og sykemeldt jevnlig, og ser seg nødt til å protestere offentlig. Det frister nemlig ikke ambisiøse men omsorgsfulle kvinner å føde barn som må overlates til umotiverte omsorgsarbeidere etter bare 12 mnd.


 

 

 

Og nesten viktigst er det kanskje, at dere sørger for en kraftig opprustning av den oppfølgingen gravide, fødende og barselkvinner mottar. Kvinnehelse og mødrehelse har aldri vært politikernes første prioritet, men tiden er kanskje kommet for en plass litt høyere opp på lista? Det er nemlig hos kvinnene, i deres kropper – at alles liv starter.


Hvordan vi ivaretar kvinner i denne livsfasen preger barnas utvikling og deres psykiske helse senere i livet. Om vi vil at de skal bli friske voksne som er billige i drift på sikt, må vi rett og slett sørge for at de primære omsorgsgiverne deres er psykisk stabile i deres første leveår.

Så, sørg for at alle fastleger, jordmødre og helsesøstre får bedre opplæring hva angår psykisk helse hos vordende og ferske mødre, og de ressursene de trenger for å ivareta denne gruppen bedre. Vi kan ikke fortsette å la det meste av psykoedukasjonen komme fra google.

Sørg for at alle kvinner får gratis kurs om svangerskap som vektlegger stressmestring og følelsesregulering, og sørg for at fastlegene kartlegger mental helse underveis, slik at de som har moderat-høy risiko for psykiske problemer i denne perioden tilbys individualsamtaler med kvalifisert helsepersonell. Sørg for at alle kvinner får fødselsforberedende kurs ved sykehusene, som ruster dem til å håndtere utfordringer, komplikasjoner og skader. Sørg for obligatorisk 6-ukerskontroll for kvinner, som inkluderer bekkensjekk. Og sørg for rett til behandling hos kvalifisert helsepersonell ved plager som fordrer oppfølging og trening (eks prolapser eller lekkasjer). Sørg for at alle får gode kurs om psykisk helse i barseltiden (som også tar for seg amming, søvndeprivasjon, samarbeid og kommunikasjon med partner), om hva barnet trenger aller mest det første året (følelsesmessig trygg tilknytning) og hva som skal til for å gi dem det.

Syns dere dette er voldsomt? Da må jeg spørre: hva i all verden er viktigere? Jeg mener ovenfornevnte burde være en selvfølge i et av verdens rikeste, mest moderne, og demokratiske land. Om ikke vi (høyt utdannede og opplyste som vi er) kan skjønne hvor viktig starten på livet, og således familieliv og kvinnehelse er for befolkningen som helhet, så vet jeg ikke hvem som kan. Kom igjen, jeg har troa!

 

 

Ps. Jeg har lenge tenkt at jeg som psykolog bør ta ansvar for å gjøre deler av denne jobben selv, men har ikke sett noen relevant stillingsutlysning. Det er først nå som jeg endelig har født mine to, at jeg kanskje våger å gå i gang med prosjektet som selvstendig næringsdrivende, etter endt permisjon. Men hei, si i fra om dere vil finansiere, for dette er strengt tatt akkurat det velferdspengene våre bør gå til.

 

Innleggsforfatteren er klinisk psykolog og forfatter fra Oslo. Deler psykologisk kunnskap på instagram @psykologpia