Om Laila Anita Bertheussen er skyldig, kan vi ikke vite før retten har dømt. Men hendelsene som truet demokratiet, har funnet sted.
Demokratiet – det er faktisk alle. Vår rett til å vite står mot hennes rett til privatliv.
Les mer: Rettssaken i gang – Laila Anita Bertheussen nekter skyld på alle punkter
Når jeg forlater retten for dagen, tenker jeg alltid samvittighetsfullt igjennom den tiltaltes mulige uskyld. Et profesjonelt og overbevist aktorat setter dagsorden, og underbygger skyld med en lang rekke bevis. I saken mot Bertheussen passer bevisene fra aktoratet inn i en fortelling der hun er skyldig. Jeg tester om det også kunne passe inn i en fortelling der hun er uskyldig. Kanskje hun åpnet den ytterdøra for å gå ut og risse et hakekors på bilen, eller kanskje hun slapp inn katten.
Indisiene må være mange og overbevisende for at hun skal domfelles.
Mye av det som legges fram, er privat. Meldinger og småkrangling mellom et par som har vært sammen i 25 år. «Det har ingenting i en rettssal å gjøre», sa Bertheussen da statsadvokat Formo gjenga en utveksling mellom henne og Wara. Hun vil ha privatlivet i fred. «Jeg er ikke er opptatt av politikk», sier hun. Jeg tror henne. Ut fra det vi har hørt så langt, virker det som hun har hatt nok med å få sin egen hverdag til å fungere. Hun har nok ikke tenkt på at etterforskning og rettssak rammer alle tiltalte hardt.
Tiltaltes nærmeste blir også rammet. Relasjoner kan bli ødelagt. Livet blir satt på vent.
Les også: Bertheussen i retten: – PST siktet meg med full hornmusikk
Mye kan gå tapt, selv for den som frikjennes. I tillegg kommer mediedekningen. Bertheussens privatliv ligger ute på nettet, nå og siden. Å være tiltalt i all offentlighet, er en stor belastning.
«Et angrep på demokratiet», kalte Wara trusselhendelsene. Nå er det riksadvokatens ord: Bertheussen er tiltalt for angrep på demokratiet, etter paragraf 115. Vi vet at noen har utført disse handlingene, og denne noen har rammet demokratiet. Ved å utgi seg for å ha innvandrerbakgrunn, kunne gjerningspersonen ha bidratt til hat og fremmedfrykt. Dette kunne ha rammet teaterets ytringsfrihet.
Og ikke minst: regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter må kunne utføre arbeidet sitt trygt. Trusselhendelsene rettet mot Wara og mot ekteparet Tybring-Gjedde, er straffbare etter paragraf 115 i straffeloven. Hvis jeg går ut fra at Bertheussen snakker sant, er det noen andre som står bak. Hvis historien PST legger fram ikke holder, er ikke trusselen mot demokratiet avverget.
Derfor er retten til å vite enda klarere i denne saken enn ellers.
«Jeg er egentlig fornærmet i denne saken», sa Bertheussen i sin forklaring. Under en utspørring spurte Statsadvokat Ranke hvem hun trodde sto bak. «Nei, det må jo dere finne ut av», sa hun. «Det tror vi at vi har funnet ut av», svarte han kjapt. Og forklaringen har PST funnet i Bertheussens privatliv.
Selv sa hun i sin forklaring at hun knapt kunne bruke hendene i en periode da noen av handlingene fant sted. Hvis helseopplysninger og vitneforklaringer kan underbygge det, kan det belyse saken. Det samme gjelder utvekslingen der Wara ba henne la være å publisere et innlegg på Facebook fordi det ville være til skade for ham.
«Takk for ingenting» skriver hun til Wara, før hun redigerer i ett av avsnittene og publiserer.
Kommentar: «Praten om strengere straffer blir stående igjen som et spill for galleriet»
Samtalen beviser egentlig ingenting. En skyldig Bertheussen kunne skrevet meldingene og publisert innlegget, og en uskyldig Bertheussen kunne gjort det. Men utdraget er med på å vise oss hvordan hun reagerer, prioriterer og tenker når hun er frustrert. Retten må forstå om hun gjorde dette, og om hun innså følgene av det hun foretok seg. PST må vise frem hvorfor de er overbevist. Dette er ikke lenger privat.
Rettssaken så langt skaper ikke noe inntrykk av at Bertheussen har motiv for å angripe demokratiet. Det virker ikke som aktoratet har tenkt til å påstå noe slikt. Wara ble spurt hvordan hun vanligvis reagerte på å bli krenket. Det hadde han ikke noe svar på. Hvis motivet som skal avdekkes ligger i Bertheussens måte å reagere på når hun blir provosert, har vi bare sett begynnelsen på alt det private og følsomme som må legges fram for å forstå. Det kan blir skittent.
Forestill deg at hun blir frikjent. Hva om helseopplysningene eller private samtaler til sammen gir en rimelig tvil?
Eller hva om bevisene frikjenner henne? Da må vi skjønne hvordan riksadvokaten kunne ende opp med å tiltale henne. Vi må forstå om trusselen mot demokratiet er avverget, eller om den fortsatt er der ute.
Jeg har forståelse for Bertheussens sinne. Hun har ikke vært justisminister, og har kanskje aldri tenkt over at tiltalte og fornærmede i andre typer saker må utlevere mer intime og private detaljer. Det er spesielt vondt å tenke på når jeg gjør øvelsen min, og tenker aktoratets beviser inn i en fortelling der tiltalte er uskyldig. Men det er ille uansett.
Dette er et dilemma. Vi får høyere tillit til en åpen rettsstat.
Hvis vi selv må fortelle noe privat eller vondt i retten en gang, må vi også betale prisen. Selv lander jeg på at åpenheten veier tyngst, særlig i en sak som gjelder trusler mot demokratiet. Da er ikke det private som angår saken lenger privat. Det er ingen lett avveining. Prisen tiltalte betaler er høy, og veien videre er vanskelig å se for seg når så mye av det private blir offentlig.
Kommentar: «Langt flere enn Bertheussen bør ta seg en god kikk i speilet»
Bertheussen og andre som har lagt bak seg en straffesak, skal leve videre når saken er over.
Retten tar seg av straffen, og det er nok. Men hvis hun skal bli møtt med vennlighet og med en ny sjanse, krever det noe av oss. Så vit at hun og andre tiltalte har mange sider som ikke kommer fram i en rettssal. Vi bør ikke tro at vi har blitt kjent med en hel person. Hvis vi møter henne siden, bør vi gi henne en ny sjanse så godt vi evner. Da gjør vi oss fortjent til å beholde den åpne rettsstaten i en tidsalder der informasjon flyter friere enn før, og det private som må fram, ikke kan gjemmes bort igjen.