Strengere straffer – men for hvem?

Dersom man kunne bevise at strengere fengselsstraffer førte til mer kriminalitet, ville du fortsatt vært for?

Dette er et spørsmål jeg tenker på ganske ofte. Denne gangen er det litt fordi det nylig kom fram at programkomiteen i Høyre foreslår å skjerpe den strengeste straffen i Norge fra 30 til 50 år, men mest fordi jeg tror det er noe alle bør tenke på dersom de skal ha en mening om straffesystemet vårt.

Det høres kanskje ut som et vinklet spørsmål. Selvsagt vil man vel ha det som fører til minst kriminalitet? Men så enkelt er det ikke. Det er legitimt å svare ja. Straff generelt, og fengselsstraff spesielt, har jo mer enn én funksjon.

Kanskje verdien av den individpreventive virkningen og selve «straff»-delen av høyere fengselsstraff er nok til å veie opp for de uheldige virkningene straffen kan ha.

Noe av grunnen til at jeg tenker på strenge fengselsstraffer for tida er nok også at jeg har begynt å lure på om de som er for slike straffer egentlig mener det. Eller i det minste om de egentlig, innerst inne, tror at det er riktig medisin mot kriminalitet.

Noen husker kanskje at «sosionomisere» var på listen over nyord for et par år siden. Ordet føyer seg inn i en lang tradisjon av fordummende moteord og uttrykk som av og til dukker opp i debatt om straff, og særlig om straffenivåer. «Sosionomisere». «Snillisme». «Forstå seg i hjæl på».

Som om straffesystemet, eller samfunnet som helhet, hadde blitt dårligere dersom vi bedre forsto hva som fører til kriminalitet.

En av dem som advarte om sosionomisering var Fremskrittspartiet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Det bør ikke være noen overraskelse. Partiet hans, og hans medrepresentanter, har flere ganger tatt til orde for strengere straffer som et viktig virkemiddel for å bekjempe kriminalitet.

Det som likevel er interessant er at Tybring-Gjedde akkurat nå ikke bare er politiker, han er også offer for kriminalitet.

Denne uka startet nemlig rettssaken mot Laila Anita Bertheussen, samboeren til tidligere justisminister Tor Mikkel Wara. En av tiltalepunktene mot Bertheussen er at hun skal ha sendt et truende brev hjem til Tybring-Gjedde og hans kone, daværende samfunnssikkerhets- og beredskapsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Likevel har jeg ikke registrert at Tybring-Gjedde eller noen av hans partifeller har krevd at Bertheussen, dersom hun dømmes, blir ilagt en streng straff.

Tvert imot har ekteparet Tybring-Gjedde bedt om en svært beskjeden oppreisning, og sier gjennom sin bistandsadvokat at de ikke har «noe ønske om å berike seg på en trist sak for alle».

Det må selvsagt her nevnes at Bertheussen, per nå, ikke er dømt for noe som helst. Dette kan selvsagt bidra til at man ikke ennå vil snakke om straffenivå, men jeg tar meg jo i å lure på om Fremskrittspartiets representanter ville utvist den samme forsiktigheten dersom det var en nyankommet asylsøker som sto tiltalt for trusselbrevene.

En som derimot er dømt, i hvert fall for noen av forbrytelsene han er tiltalt for, er tidligere Frp-representant Mazyar Keshvari. I oktober 2019 ble Keshvari dømt til sju måneders fengsel for grovt bedrageri etter å ha jukset med reiseregningene sine. I mai ble dommen opprettholdt av lagmannsretten.

Keshvari selv snakket i forfjor ut om sin vanskelige situasjon. Han omtalte det som en «livskrise», og fremholdt at presset på ham var en av grunnene til at han reagerte som han gjorde. «Det er ingen unnskyldning, men det er en forklaring», sa han.

Så vidt jeg kan se er det ingen fra Fremskrittspartiet eller Høyre som har anklaget Keshvari for å «sosionomisere» bort det han har gjort. De har heller ikke hevdet at straffen er for lav, selv om påtalemyndigheten ønsket at den skulle være vesentlig strengere og anførte hele to års fengselsstraff. Tvert imot så har flere fra Frp vært opptatt av å ta vare på Keshvari. Han er en kollega som opplever en vanskelig tid.

Problemet er at praten om strengere straffer blir stående igjen som et spill for galleriet. Dersom man virkelig mener at strenge straffer er det som best gagner samfunnet må man mene det også når det er noen man kjenner som risikerer straffen.

Alternativet er at man ikke faktisk tror det hjelper med strenge straffer, men bare bruker retorikken fordi man ser det som politisk gunstig. Eller at man ønsker to rettssystemer, ett for seg og sine og ett for alle andre.

Så må jeg understreke noe. Det er bra å tenke på at den som har gjort noe straffbart også kan ha det vanskelig. Det er riktig å anerkjenne at man kan ha tunge tider. Det er viktig å se at det finnes et menneske bak forbrytelser. Folk bør, i all hovedsak, få slippe å gå gjennom resten av livet definert av sine verste handlinger.

Men det er ikke bare stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet eller justisministersamboere som kan ha det vanskelig.

Det finnes triste, vonde og vanskelige historier bak mange kriminelle handlinger. Å prøve å forstå dette er verken sosionomisering eller bagatellisering. Det er en viktig del av hvordan vi bør møte folk som har begått straffbare handlinger.

Men det må selvsagt gjelde for alle.

Å bare klare å se mennesket bak forbrytelsen når det er noen som står en selv nær, kan ikke være grunnlag for rettssystemet.