At byrådets fasade har begynt å krakelere er ikke noe nytt.  Men i den siste tiden er tegnene på at desperasjonen brer seg blant toppolitikerne i hovedstaden blitt tydeligere og tydeligere. 

Grunnen er nok at byrådspartiene føler at de er på gyngende grunn. Strategien som velges er å gyve på for å gjennomføre mest mulig av sin lite populære politikk før valget i september.

Det mest alvorlige er imidlertid er at den rødgrønne politikken har klart å skape en splittelse i befolkningen som vi ikke kjente til før.

Grunnen til at Fabian Stang var en populær ordfører var ikke fordi han var fra Høyre, men fordi de fleste følte at han skapte et felleskap og et samhold i Oslo, til tross for partipolitiske uenigheter.

Dette samholdet er på få år totalt smuldret bort.

Byrådet har blant annet bidratt til å forsterke et skille mellom bilister og syklister gjennom sin politikk og kommunikasjon rundt denne, som er ødeleggende for klimaet folk imellom. 

Faktum er at de fleste av oss både er bilister, syklister, fotgjengere og kollektivreisende om hverandre, og vi vil bare ha en by der vi kan fungere best mulig sammen. I mest mulig fred og ro.

Splittelsen går tvers nå gjennom familiene, der ungdom og voksne snart ikke kan snakke sammen om politikk uten ubehagelige scener. 

Når skal de unge komme på banen og stikke fingeren inn i siden på byrådsleder Raymond Johansen og stille ham og hans allierte de vanskelige spørsmålene?

Det må ta en slutt. Oslo må ha terapi.