Nasjonalisme, sionisme og ydmykelsens politikk

Den internasjonalt kjente palestiner og professor i litteraturvitenskap Edward W. Said, tilskrev sionismens framvekst til antisemittismen og grusomhetene som jødene ble utsatt for på 1900-tallet, spesielt med nazismens framvekst, utviklingen i mellomkrigstidens Tyskland og kulminasjonen under andre verdenskrig med Holocaust og tilintetgjørelsen.

Jødeutryddelsene og Holocaust i hjertet av Europa aktualiserte for alvor behovet for en egen nasjonalstat (som "den paradoksale fullbyrdelsen av den jødiske tragedien") selv om jøder tidligere hadde forfektet ideen om "det internasjonale fellesskapet av likesinnede, fordi jødene ikke var belemret med ortodoksi og nasjonalisme, jødisk og ikke-jødisk." (s.61, Said, E.W. "Freud og det fremmede" J.W. Cappelens forlag a.s. 2004).

Said hevdet videre at israelerne siden 1948 har ønsket" å organisere hukommelsen slik at den bare fokuserer på visse grupper som har lidd under historiske katastrofer, og ignorerer andre." (s.88, Said, E.W. "Det de ønsker, er at jeg tier" i "Kultur og motstand" Forlaget Oktober, 2004). Jødene fikk en unik særstilling i lidelsens hierarki og ikke bare som de største ofrene for nazistenes rasepolitikk, men som ofrenes ofre i nte potens. Det for ettertiden usammenliknbare Holocaust hva utstudert ondskap angår og antisemittismens europeiske historie, ble skjellsettende for den israelske statsdannelsens egenart og for de israelske jødenes selvforståelse og holdninger til omverden.

Andres lidelser ble underordnet de jødiske Holocaustofrene og deres etterkommere (andre og tredjegenerasjons Holocaust-overlevende) reproduserte og videreførte lidelsen i kraft av historiens overleveringer, minner og fortellinger om ufattelig ondskap i regi av nazistenes industrielle massemord. Palestinernes tragiske situasjon og lidelseshistorie er på sin side nærmest blitt ignorert av israelske myndigheter og politikere, mens jødene i skyggen av Holocaust ble de største og udiskutable ofrene av dem alle.

Rett etter andre verdenskrig og Holocaust, ble tilhørighet for alvor et problem for de europeiske jødene som ikke hadde noe å vende tilbake til i Europa. Antisemittismen var ikke forsvunnet i Europa med andre verdenskrigens slutt. De fordrevne og overlevende jødene følte seg uvelkommen og som fremmede i de europeiske samfunnene som de hadde tilhørt i generasjoner. Sionismen som den jødiske varianten av nasjonalismen, tok derfor sikte på å gi jøder en nasjonal identitet og overkomme fremmedfølelsen med hensyn til manglende kulturell forankring og ontologisk tilhørighet. Slik skulle jøder verden over endelig tilbys ”et nasjonalt hjem” og få en stedstilhørighet de ikke hadde hatt tidligere.

De europeiske jødene som i radikal forstand hadde fått merke til fulle rasismen og raseinndelingens perverterte logikk i über- og üntermenschen, forholdt seg plutselig til dannelsen av en jødisk nasjon hvor det å skille mellom det europeiske (vestlige) og ikke-europeiske (østlige, ”orientalske”) fikk en helt avgjørende betydning.Orientalismen som en klassifisering av mennesker på bakgrunn av antatte kulturelle egenskaper, ble videreført i det israelske samfunnet. Det moderne jødiske ble assosiert med nærheten til det europeiske og vestlige, mens det "orientalske" innslaget og tradisjonsbundne karakteriserte de såkalte østjødene og mitzravhi-jødene. Det europeiske og vestlige innslaget i den jødiske nasjonen fikk en dominerende innflytelse på bekostning av den eksisterende kulturelle kompleksiteten som karakteristisk for området:

"I 1948 ble Israel etablert som en jødisk stat i Palestina. Den multikulturelle befolkningen, som bestod av europeere og ikke-europeere, ble på nytt delt opp i flere raser og folk. Dette virket, spesielt for dem som hadde studert fenomenet fra 1800- og 1900-tallets Europa, som en krampaktig gjeninnføring av kategorier som tidligere hadde vært så destruktive. Israel ble adoptert av det atlantiske Vesten som en kvasi-europeisk stat." (s.49, Said, E.W.E.W. "Freud og det fremmede" J.W. Cappelens forlag a.s. 2004).

Problemet for de europeiske jødene som kom ”hjem”, var palestinerne som allerede bodde i det som var ment å bli jødenes egen nasjon. Historien like etter den statsdannelsen med hundretusener av fordrevne palestinske flyktninger, førte til hva som etter hvert ble til permanente diasporasamfunn av palestinske flyktninger og deres etterkommere i israelske nærområder som Jordan og Libanon.

Siden den israelske statens opprettelse i 1948, har palestinerne systematisk blitt trakassert og ydmyket av det israelskjødiske ”herrefolket”. Den arrogante israelske politikken og overdrevne militære maktbruken, har forståelig nok skapt utstrakt bitterhet, uforsonlighet og hat i den palestinske befolkningen. Med de langvarige lidelsene og ydmykelsen som den israelske krigsmaskinen og okkupasjonsmakten har påført det palestinske folket, synes tanken om forsoning og fred å være utenfor rekkevidde i uoverskuelig framtid.

Israelske jøder på venstresiden som forsøker å forstå og tale palestinernes sak, blir raskt og ettertrykkelig stemplet og stigmatisert av den israelske høyresiden som landsforrædere og selvhatende jøder. Følgelig er det vanskelig å skape et forsonende politisk klima hvor de ulike partene, israelske jøder og palestinere, virkelig forsøker å forstå hverandres livsverdener, motiver, interesser og verdier.

Israelske myndigheter og politikere, så vel nåværende som framtidige, vil neppe fravike spørsmålet om det etniske som overordnet i sin politiske strategi stilt overfor den demografiske utfordringen fra en voksende yngre palestinsk befolkning som om ikke lenge vil passere israelske jøder i antall. Som en reaksjon synes Israel å utvikle seg bare mer og mer i retning av idealet om en rendyrket monokulturell jødisk nasjon, slik tendensen har vært de siste tiårene.